26-åring mener han har fått livet ødelagt av antipsykotiske legemidler

Etter mange år med psykiske vansker og store doser medisin har Andreas (26) mistet deler av språket sitt. Derfor er det mamma Heidi som forteller hans historie til NRK.

De to sitter sammen hjemme i stua foran datamaskinen og har et digitalt møte med NRKs reportere.

Heidi ser på Andreas og spør: Du har i mange år villet fortelle din historie Andreas, ikke sant? Er det greit at mamma nå forteller?

– Ja, svarer 26-åringen.

De ønsker begge å rette oppmerksomheten mot hva store mengder medisin, spesielt antipsykotika, potensielt kan føre til.

NRK har i flere saker satt søkelyset på bruken av antipsykotika i helsevesenet. Tall viser at bruken har økt for visse pasientgrupper de siste årene, noe som også har overrasket fagfolk.

Gutten

Andreas vokste opp i Drammen på 2000-tallet.

Som barn og ungdom var han en aktiv fotballspiller. Han hadde talent, og beskrives av sine nærmeste som en snill og omsorgsfull gutt.

– Andreas var kanskje litt for snill, sier mammaen.

De første årene på barneskolen var gode. Men alt snur idet han starter på mellomtrinnet.

Da blir det uutholdelig.

– Det var ille. Det var Andreas mot ulvene.

Mobbingen

Mobbingen var både verbal og fysisk. Ryggsekken ble fylt med grus og småstein – skolebøkene ble ødelagt, han ble banket opp. De andre barna avtalte å møte Andreas på fotballbanen, men ingen dukket opp. Han ble lurt, utestengt og gjort narr av. Ofte.

Til slutt velger de å flytte, og gutten får bytte skole. Der går det bra i halvannet år, men på en bursdag dukker en av mobberne fra den gamle skolen opp. Da er det gjort.

– Den sommeren Andreas skulle starte i 10. klasse, sov han ikke. Vi måtte kjøre han til skolen. En miljøterapeut måtte hjelpe oss å dra han ut av bilen. Vi holdt ut ei uke, og etter det flyttet vi til heimplassen min et annet sted i landet, forteller Heidi.

Der fikk tiendeklassingen fullføre skolegangen. Men da var Andreas' mentale tilstand allerede svekket. Gutten har angst og er mye redd.

Medisinene

Det er nå det starter. Andreas er inne og ute av psykiatrien i mange år, blant annet på grunn av mobbingen. Han er innlagt ved ulike instanser flere steder i landet. Og, ifølge sine nærmeste, blir han gitt en mengde ulike medisiner uten at de har noen særlig effekt. Det er også dokumentert i journalen hans.

Han får ulike diagnoser i behandlingsløpet. Noen diagnoser har også falt bort.

NRK har fått en oversikt over hvilke medisiner Andreas har stått på:

Bivirkningene

Det har vært en del konsekvenser som følge av opplevelsene og medisineringen, forteller mammaen.

– Andreas gikk opp 70 kilo i løpet av kort tid. Han fikk store hevelser i beina. Han begynte å prate med seg selv – i disse samtalene konfronterte han mobberne sine.

Han skal i tillegg ha blitt apatisk. Den unge mannen klarte ikke å lukke munnen, og det har til tider vært vanskelig for pårørende å få kontakt. Kløe, sopp i svelget og talevansker er også en del av det.

Andreas har utviklet magesår, han har utviklet kognitiv svikt og har til tider stor indre uro, ifølge mammaen.

I tillegg viser både bilder og videoer at den unge mannen har slitt med å bevege seg på en god måte. Skuldrene er hevet og kroppen er delvis skjev. Han må støtte seg til veggene når han går.

På et direkte spørsmål til Andreas om hvordan dette har vært, svarer han følgende:

– Vanskelig!

Nyutdannet lege og svært skeptisk

Ragna Tørstad er psykolog og nyutdannet lege. Hun har jobbet en del år innen psykisk helse. Tørstad sier hun har reagert på bruk av antipsykotika ved flere anledninger.

Som medisinstudent og psykolog har hun sett hvordan ting foregår på innsiden av psykiatriske behandlingssteder, forklarer hun.

– Jeg har vært med på konsultasjoner hvor det avgjøres om slike medisiner skal gis, og jeg har sett en del rutiner rundt dette. Ut fra min forståelse så stemmer ikke bruken alltid overens med lovverket rundt disse legemidlene. Det er noe jeg stusser over.

Tørstad har i flere tilfeller lagt merke til alvorlige bivirkninger hos pasienter som går på antipsykotika – bivirkninger som rammer det motoriske nervesystemet. Blant annet at unge voksne ikke har kontroll over muskler i ansiktet.

Legen og psykologen mener bruken av de sterke midlene fungerer mer som brannslukking enn som noe som får deg frisk.

– I Norsk elektronisk legehåndbok er effekten av antipsykotika sidestilt med behandling. Man kan se like god effekt av langvarig psykoterapi. Mitt inntrykk er at på døgninstitusjoner, hvor det er lov å bruke tvang, forekommer det ikke terapi i noen særlig grad.

I tillegg frykter den unge legen for pasientenes rettssikkerhet.

– På de stedene jeg har vært har pasienter heller ikke blitt informert om retten til å velge behandlingsalternativ. Du kan selv ha en formening om hvilken behandling du vil ha for din sykdom. I all annen type behandling får pasienter informasjon om eventuelle bivirkninger, og de får vurdere om det er verdt det eller ikke.

Eksperten

Lars Lien er overlege og psykiater ved Innlandet sykehus. Han er også leder i Norsk psykiatrisk forening. Han uttaler seg i en generell sammenheng.

På spørsmål om man i Norge bruker for mye antipsykotika på psykiatriske pasienter, svarer han følgende:

– Når det gjelder medisinbruk, tror jeg vi ligger på et helt greit nivå. Men det er dette med oppfølgingen av pasienter som ikke er god nok hele veien. Men all overveldende dokumentasjon tyder på at det er best for de fleste pasienter å gå på medisiner. Så lenge man har funnet riktig diagnose, sier han til NRK.

Psykiateren forteller at flere studier viser god effekt ved bruk av antipsykotika. Blant annet i behandling av schizofreni.

Men Lien er helt tydelig på at ikke alle har ønsket effekt av medisiner, og da må man finne andre alternativ.

– Man finner at opp mot 20 prosent av pasientene har større bivirkninger enn gode effekter. Disse er det viktig at vi finner og forstår, for da trenger man alternative tiltak.

– Som psykiater tar du til deg pasientens lidelse, og du har behov for å gjøre noe. Å ty til reseptblokka er jo alltid noe som vil være ganske enkelt, og kanskje det man har tid og ressurser til der og da. Men det kunne så klart ha vært andre ting som er like bra. For eksempel terapi.

Videre forteller han at psykiatere kan være under stort press fra pårørende og miljøpersonal for å lindre pasientenes lidelse. Da kan det i noen tilfeller hende at det ikke er rom og ressurser til å prøve ut alternativer til medikamenter. Eller det å prøve ut medikamenter over lang nok tid.

– Med stadig kortere liggetider og økt press på utskrivelser, kan det noen ganger skje at behandlingen ikke blir helt optimal.

Framtiden

I juni i fjor valgte Heidi å hente hjem sønnen. Ingen flere runder med psykiatriske institusjoner. Ved hjelp av advokat fikk hun avsluttet det siste oppholdet. Hun orket ikke lenger være vitne til sønnens kollaps.

I løpet av de mange årene har mamma Heidi følt på en stor hjelpeløshet. Hun mener selv å ha hatt svært lite påvirkning på medisinbruken til sønnen.

Nå har han vært hjemme i ti måneder, og Andreas er en helt annen mann. Sammen med profesjonelle psykiatere trapper de nå ned bruken av medisin. De tar seg god tid, og målet er å få 26-åringen medisinfri. Men dette kan fort ta noen år.

Fra å ha null tale idet han kom hjem, har Andreas nå begynt å si noen ord. Hver dag tar de turen ut for å trimme. Enten på fotballbanen eller i marka.

Hvordan livet blir for den unge mannen i framtiden, vet man ikke. Han går fremdeles på Seroquel, og ingen vet om han vil klare å slutte helt. Men håpet er absolutt til stede.

Når NRK spør Andreas om hvilke håp og drømmer han har for framtiden, svarer han kontant:

– Å spille fotball.