Opplevde harde kamper i 1940: Eystein (101) rørt av portrettet i Roseslottet

– Det var en fenomenal dag, absolutt en bra dag, sier 101 år gamle Eystein Røset etter å ha sett bildet.

Han var 21 år da han kjempet mot fremmede soldater i Gratangen i Troms. Slaget var et av de blodigste på norsk jord under andre verdenskrig.

I kunstinstallasjonen Roseslottet på Tryvann i Oslo, er 101-åringen fra Selbu portrettert av kunstneren Vebjørn Sand.

Dessverre hindret koronapandemien krigsveteranen fra å besøke verket da det åpnet i juni.

– Fantastisk å få oppleve et slikt vitne

101-åringen har derfor ikke selv kunnet se utstillingen – med totalt 90 bilder som viser ulike sider av okkupasjonen i Norge 1940-1945. Før nå.

Nylig kom han seg nemlig til Oslo sammen med fire generasjoner for å se hele verket.

– Det gikk litt rundt, og var litt vanskelig å orientere seg, men det ble mye god prat, sier Røset.

Å se portrettet av seg selv som en del av installasjonen var rørende.

Det fins ikke mange førstehåndskilder som Røset igjen, som kan fortelle om hvordan det var å være soldat i krig i Norge i 1940.

– Flere har gått bort i løpet av de to årene jeg har jobbet med dette prosjektet. Det er helt fantastisk å få oppleve et slikt vitne fra denne tiden. Han er den eneste gjenlevende fra Trønderbataljonen som sloss under general Fleischer, sier kunstner Vebjørn Sand.

Overlevde så vidt kampene i Gratangen

Da andre verdenskrig brøt ut her til lands, havnet Røset midt i de mest dramatiske kampene i Nord-Norge.

21 år gammel ble han sendt fra Selbu i Trøndelag, til Finnmark, for å være nøytralitetsvakt. Innen Røset var ferdig med tjenesten, bestemte Hitler seg for å gå til angrep på Norge.

Eystein ble beordret til Gratangsbotn i Troms som soldat. Der kom han, og flere hundre andre fra Infanteriregiment 12, Trønderbataljonen, i kamp mot østerrikske bergjegere.

Kampen endte med å bli ett av de blodigste oppgjørene på landjorda i nord.

34 soldater døde rundt han i Gratangsbotn 25. april. Dette har satt spor.

– Det var da jeg ble bestemt på at hvis jeg overlever, skal jeg i alle fall fortelle mine etterkommere at slik skal det ikke være, sier Røset.

Eystein ble skutt i armen, og overlevde så vidt. Mange av vennene hans kom heim i kiste. Blant andre søskenbarnet hans.

En kamp om verdier

Roseslottet har som formål å formidle historien om okkupasjonen av Norge, og er skapt av brødrene Vebjørn og Eimund Sand.

Eystein hadde gledet seg lenge til å se den ferdige utstillingen, etter at Vebjørn Sand tok kontakt og malte et portrettbilde.

For en mann som har opplevd spanskesyken blir ikke korona nok til å stanse en 101-åring.

– Jeg husker spanskesyken. På skolen var vi veldig forsiktige med å puste og å gå forbi der vi visste det var spanskesyke, så det har vært sykdommer før også, sier Røset.

Totalt har Vebjørn Sand malt 36 portretter av ulike mennesker som på hver sine vis har opplevd andre verdenskrig. Enten som motstandsfolk, soldater, eller bare som vanlige folk.

– Det var jo en moderne verden som er veldig nær. De åtte tiårene som har gått siden angrepet er ikke så lang tid. Det er ganske uhyggelig å tenke på hvordan de totalitære kreftene kom inn og skulle kneble ett land og et folk på den brutale måten de gjorde, sier Sand.

– Det gikk mange, mange år før det ble snakket om det, vet du. Det var ingen som ville snakke om noe sånt. Det grufulle og det unødvendige, sier Røset.

Sand peker på at den store fortellingen i «Roseslottet» handler om å verne om verdier.

– Det er det som er den store fortellingen i «Roseslottet». Nettopp disse verdiene vi da mistet og de verdiene som igjen er under press på mange måter i Norge og i verden nå, sier Sand.

Må snakke om krigen

Røset mener det er svært viktig at krigen ikke blir glemt.

– Det er flott at det blir snakket om det. Det må jo snakkes om det, slik at de som er politikere må forstå at slik skal det ikke være, sier Røset. Det er så mye annet som forandres både med klima og alt, så vi har da nok å holde på med allikevel, sier Røset.

For han og familien innebar Osloturen både besøket hos Roseslottet, og også middag på Frognerseteren.

– Det er jeg som påstår at de måtte være med og se. Du vet det kostet meg noe kolossalt det som skjedde i Gratangen den 25. april, det var da jeg ble bestemt på at hvis jeg overlever skal jeg forteller mine etterkommere om det.

– Vi lever alle bare på en liten klode, og vi må prøve å få det slik at det går bra. Det er klart det, sier Røset.