Tord Aanes Bjorøy røyker en joint i en park i Amsterdam som nødmedisin i påvente av å hente ut resepten på lovlig cannabismedisin.

Jakten på smertelindring

Tord er på vei for å hente medisinsk cannabis i Amsterdam når skulderen hans nok en gang popper ut av ledd. Han er villig til å ofre alt for å slippe et liv i morfintåke.

Tord Aanes Bjorøy (27) sitter i tollen på Værnes lufthavn Trondheim. Med seg i sekken har han 18 bokser med cannabis. Han oppfatter at tollbetjentene ikke har mye til overs for «sånne som ham». Hva skal han med så mye marihuana?

Hvorfor reiser denne unge mannen i rullestol helt til Nederland for å skaffe seg medisinen legene hans mener han trenger?

Hvorfor kjøper han det ikke bare på apotek i Norge?

Tord Aanes Bjorøy på Trondheim lufthavn, Værnes.

Ut av ledd

Vi skrur tiden to dager tilbake. Samme Værnes lufthavn, bare på den andre siden, i avreisehallen.

Tord får hjelp av damen bak serviceskranken til å feste bagasjelappen på rullestolen. Litt kronglete å få festet den selv, forklarer Tord og viser hvordan fingrene kan poppe ut av ledd omtrent bare man ser på dem.

Sånn er det med alle leddene til Tord, også de store, som skuldre og hofte.

– Klarer du å poppe en skulder på plass selv hvis det skulle skje?

– Som regel. Men noen ganger må jeg be om hjelp.

Tord er for syk til å reise med buss og tog. Han får dør-til-dør-transport på statens regning.

Samtidig føler han seg tvunget til å reise helt til Nederland for å hente medisinen han faktisk har gyldig resept på.

I Norge koster medisinen nemlig nesten like mye som inntektene hans. I Nederland er det vesentlig billigere.

Men reisen til Amsterdam er med helsa som innsats.

Er det riktig at Tord skal måtte betale selv, for medisin det norske offentlige helsevesenet mener han trenger?

Det skal vise seg at svaret er nei. Men ingen på sykehuset vil høre når Tord spør.

Tord Aanes Bjorøy, portrett.

Joint i en park

Når Tord har kommet frem til sentrum av Amsterdam, har effekten av smertelindringsmedisinen han tok på morgenen, begynt å avta.

Tord klarer å gå, litt, men på grunn av sykdommene hans er det både vondt og vanskelig. Derfor bruker han rullestol.

Cannabismedisin skal han hente på det eneste apoteket som godtar Tords norske resept, i Haag.

Men den er ikke klar før i morgen. I mellomtiden: Grusomme smerter, uten stopp, i 24 timer. Han blir klam av tanken.

Tord bestemmer seg for å kjøpe seg «nødmedisin». Han drar innom en coffeeshop, en kafe der de lovlig selger hasj og marihuana, og kikker nølende opp på menyen.

«For chronic pain», står det med kritt øverst på tavla.

Han vil ikke bli stein, han vil bare ha noe som lindrer.

Til vanlig tar han medisinen sin i pilleform. På grunn av astma sliter han med å røyke. Men i dag gjør han et unntak.

Det er ikke ledig sitteplass på kafeen, så han ruller ut i en park. Her fyrer han opp, trekker inn, puster ut. Puster lettet ut.

Enn så lenge.

Tord Annes Bjorøy i en park i Amsterdam.

2,5 kilo metall i foten

Da Tord var 14 år, måtte han operere begge føttene sine. Han hadde noe som heter ekstrem hulfot.

Operasjonen innebar å sage av alle seks bein i fotbladet for å la beinfiber begynne å gro mellom kuttene. 2,5 kilo metall og 15 åpne sår inn i føttene.

Tords fot etter operasjonen. Flere skruer som går inn i huden for å kunne strekke den, millimeter for millimeter.

Slik så føttene til Tord ut etter operasjonen han hadde som 14-åring.

Slik så føttene til Tord ut etter operasjonen han hadde som 14-åring.

Vennene hans syklet og sparket fotball. Tord lå på sofaen i flere måneder mens beina ble strukket opp mot 2 millimeter om dagen.

Han lærte seg å sette pris på kreative hobbyer, laget mat og skrev historier for å gi hjernen flukt i hverdagen.

Galgenhumor har alltid vært Tords metode for å unngå klaging og selvmedlidenhet.

Men ikke uten smertelindring. Det er vanskelig å le når smertene tvinger smil over i grimaser.

Tord Aanes Bjorøy i sykehussenga etter operasjonen for ekstrem hulfot.

Han fikk opioider for smertene. Opioider er en fellesbetegnelse på kraftig smertestillende medisiner som også gir rus: heroin, morfin, metadon, fentanyl og tramadol.

Men selv om hulfoten ble operert, føttene strukket og fikset, ble ikke Tord kvitt smertene. Det var noe mer som var galt med kroppen hans.

For når Tord ikke tok medisin, hadde han intense smerter i armer og føtter. De ga seg aldri. Som 20-åring fikk han navn på disse smertene: Charcot Marie Tooth (CMT) og Ehlers Danlos (EDs).

Antakelig er det umulig å beskrive dem med ord for en som ikke har opplevd det. Men sånn omtrent som når du har kommet borti en vegg i stekeovnen uten gryteklut og brenner deg. Den følelsen – bare som massevis av små punkter gjennom musklene dine i hele kroppen. Hele tiden.

– Det er så vondt at du mister evnen til å tenke, sier Tord.

– Jeg får sånne ... kramper, spasmer, jeg mister ting. Jeg har ødelagt mange telefoner, sier han og ler mens han viser frem en rimelig-og-ikke-så-farlig-å-knuse-variant av en smarttelefon.

Men hva slags smertelindring er best – for en som trenger nettopp det: lindring – hver dag, resten av livet?

Hva heter jeg?

Legene forskrev stadig større doser av opioidmedisiner til Tord.

Opioider er helt nødvendige ved akutte og grusomme smerter.

Men her er det et stort paradoks: Selv om opioidene virker veldig godt på smerter til å begynne med, avtar smertelindringen betydelig etter hvert.

Et sted her går det en nesten usynlig grense. Man skal hjelpe pasienten gjennom smertene, men ikke gi så mye dop at det går over i en avhengighet.

Norske leger har fått veileding om at de ikke skal skrive ut opioider for mer enn én uke eller to. I alle fall skal de sette en grense ved fire uker.

Likevel tar om lag 60.000 nordmenn opioider hver dag. Denne langvarige bruken har gått opp i Norge de siste årene. Og selv om det «bare» er om lag 10.000 av disse som har såkalt «farefull bruk», så er situasjonen veldig alvorlig for dem.

Noen har utviklet det de på fagspråket kaller «avhengighetssyndrom». De vil ha mer. De trenger mer.

– Jeg var så kjemisk avhengig at jeg kunne være i dyp søvn, men i det øyeblikket medisinene gikk ut, våknet jeg i kaldsvette med en forferdelig smerte. Og det tok ikke mange år før det var sånn hver morgen.

Tord kom fort opp i maksdosen på 400 milligram tramadol i døgnet. Han ble bare dårligere og dårligere.

Piller

En av bivirkningene var alvorlig søvnapné: Tord var så sløvet ned at han sluttet å puste når han sov. På en måling hadde han hele 49 pustestopp i timen. Det betyr at han holdt pusten betydelig mer enn han pustet i løpet av en natt. Det gjorde ham trøtt, glemsk og sløv.

– Jeg sluttet å fungere som meg selv. Venner og familie sluttet å kjenne igjen den jeg egentlig var.

– Enkelte dager ... det høres ut som en spøk, men jeg var så dårlig at hadde du spurt hva jeg heter, hadde jeg måttet tenke meg om.

Så kom jula som skulle snu om på alt. Jula fra helvete.

Kropp uten hode

Lillesøster la de siste julegavene inn under juletreet, lillebror nynnet mens han dekket bordet. På kjøkkenet sto både mamma og pappa med hodene over pinnekjøttgryta skjønt enige om at ja, kjøttet begynte å løsne fra beinet. Perfekt!

Det er ikke sikkert det var akkurat sånn. Tord registrerte bare så vidt den fine familien som svinset og svanset rundt ham. Han lå på sofaen, men var ikke til stede.

Så borte vekk på medisiner var han at han duppet inn og ut av våkenhet. På et punkt lå han 24 timer på sofaen. Han var fanget der – så sløv at han ikke orket stabbe seg opp trappa for å legge seg.

– Jeg har ikke en kropp som fungerer, og det har jeg ikke hatt i hele mitt liv. Det eneste jeg har igjen som fortsatt fungerer, er hodet mitt. Men den jula måtte jeg konfrontere meg selv med at jeg hadde mistet det også.

Tord sier han innså at han ikke lenger gjorde noe av det som gav ham grunn til å leve.

– I de øyeblikkene jeg var til stede, var jeg våken nok til å forstå at vennskapene mine visnet hen. Relasjonen til familien min holdt på å råtne. Jeg tenkte: Fortsetter jeg sånn her, så dør jeg.

Men det føltes ikke som et rettferdig valg overfor dem rundt ham. Men noe måtte skje. Han måtte starte med å få hodet på plass igjen.

For Tord skulle veien ut bli en ny medisin.

Tord Aanes Bjorøy inne i leiligheten sin i Trondheim.

Fossgrein uten smerter

På nett kom Tord i kontakt med folk i USA og Europa som hadde de samme diagnosene som ham, som brukte medisinsk cannabis. De erfaringene de delte: om at de klarte å slutte med opioider og at de fikk til å sove om natta, fikk han til å bestemme seg.

«OK, om jeg så må bruke opp alle sparepengene mine på dette, så er det den siste sjansen min.»

Han måtte.

Han hadde fortalt en kompis om at han ville spørre legen om å bytte medisin, og fikk tilbud om å prøve «vanlig» marihuana av ham for å teste.

– Jeg trengte litt overbevisning. Men jeg prøvde det. Jeg røkte en joint, med noe som han kompisen min hadde dyrket selv.

Joint

Tord forteller at smertene forsvant; det sluttet å brenne i armer og føtter. Han skjønte at det var mulig å slippe smerter – uten å føle seg helt sløv på medisin.

– Og med mye ettertanke: Jeg tror det var første gang siden før jeg begynte på opioider som 14-åring at jeg tenkte som meg selv igjen.

– Jeg grein som bare det, jeg knakk sammen, jeg fossgrein. Jeg tror det var ganske ubehagelig for han kompisen min, men da jeg forklarte hvorfor jeg gråt etterpå, ble han ganske tårevåt, han også.

Tord var overbevist. Nå måtte han overbevise legene også.

Fastlegen hadde ikke lov til å skrive ut det han ville ha. Den første nevrologen støttet ham ikke. Den andre lot ham prøve cannabismedisin – på en betingelse: Han måtte klare å trappe ned på opioidene.

Nå stod andre utfordringer i kø:

Å trappe ned på tramadolen var et helvete av abstinenser. Skjelving, svette og kvalme i ukevis.

Men det vanskeligste rent praktisk var å skaffe penger til medisinen. Det er svindyrt med medisinsk cannabis for en som er syk og lever på uførepensjon.

Den gamle medisinen hans fikk han gratis, dekket av staten.

I Norge koster cannabismedisinen til Tord, Bediol, 19.000 kroner i måneden.

Uførepensjonen hans er på 21.000. Husleia hans er på 11.000. Det er et regnestykke som ikke går opp.

– Jeg syns det er ganske forskrudd. Det føles som jeg straffes for å velge noe annet enn opiumsmedisin, da.

Tord Aanes Bjorøy i myldrende folkeliv midt i Amsterdam.

I Amsterdam er det mange fortauskanter og trikkeskinner, der Tord må gå ut av rullestolen, klappe den sammen og bære den.

I Amsterdam er det mange fortauskanter og trikkeskinner, der Tord må gå ut av rullestolen, klappe den sammen og bære den.

Gata frister ikke

For å få det umulige regnestykket til å gå litt bedre opp reiser han til Nederland for å hente medisin. Dagen etter chronic-pain-jointen fra coffe-shopen i parken drar Tord til apoteket for å hente ut Bediol.

I løpet av natten har skulderen hans poppet ut av ledd. Han har presset armen opp mot dørkarmen for å hengsle den på plass igjen, og spydd av smertene.

«Jeg får bare deale med det når jeg kommer hjem», tenker han og biter tennene sammen.

Men nå er han altså på apoteket. Medisin er bare et kjapt tæp med kredittkortet unna. Her koster én måneds forbruk av medisinen hans i overkant av 9000 kroner – og dermed sparer han nesten 10.000.

Tord Aanes Bjorøy på apoteket i Hag i Nederland.

Men med reisekostnadene er det fortsatt en dyr medisin.

Mange blir fristet til å kjøpe marihuana på gata til en langt lavere pris. Men ikke Tord.

– For det første syns jeg ikke jeg skal være nødt til å bryte loven for å ta medisin og leve et normalt liv. For det andre – og det er ganske viktig for meg: Jeg har null doseringskontroll hvis jeg skulle ha kjøpt det på gata.

Medisinen fra apoteket har et fast innhold av de to virkestoffene: 6,3 prosent THC og 8 prosent CBD.

– Hver gang. Hver boks, hvert gram. Alltid. Det jeg kjøper på gata kan ha 20 prosent, 30 prosent. Det kan ha andre ting i seg. Det ville vært en ekstremt utrygg måte å behandle et medisinsk problem, som er det dette er.

Tord lager faktisk cannabis-medisin-pillene sine selv. Bediolen han får på apoteket, enten det er i Norge eller Nederland, er fint oppkappet marihuana. Denne løser han opp i varm olje før han tilsetter gelatin. Når blandingen er avkjølt, skjærer han den opp i små kapsler som han fryser ned eller putter i kjøleskapet.

Slik ser medisinen til Tord ut nå. Cannabismedisin til venstre.

Slik ser medisinen Tord tar hver morgen ut nå. Til venstre er cannabismedisinen. I tillegg tar han allergimedisin og noe som heter Neurontin for nervesmerter. (De to sistnevnte tok han også tidligere.)

Tord viser frem Bediol, medisinen sin. Det er et beger med finkuttet marihuana.

Slik ser cannabismedisinen til Tord ut når han kjøper den.

Slik så en morgendose med medisin ut før for Tord.

Dette var medisinen Tord tok hver morgen før han sluttet på opioider. I tillegg til tramadol (i form av Nobligan), tok han medisiner for bivirkninger av denne: syredempende og kvalmestillende.

Tord forteller at folk gjerne ser for seg noe helt annet når de hører at han bruker medisinsk cannabis. At han sitter i en røykfylt stue med kompiser som sender jointen mellom seg mens de hoster og ler. Noen spør om å få prøve ut medisinen hans.

– Da svarer jeg nei, og du er en idiot for å spørre!

– De hadde vel ikke blitt rusa heller, eller?

– Nei, mest sannsynlig hadde de bare kalt det for noe jævla drittopplegg og blitt irritert på meg. I forhold til det de kjøper, er medisinversjonen sikkert kjempesvak.

Ingen mirakelmedisin

Det er i overkant av 1100 personer som får cannabismedisin i Norge. Dermed er cannabis fortsatt lite brukt som medisin her til lands.

Men stadig flere smertepasienter vil ha det. Det er blitt mer og mer vanlig i land som Danmark, Nederland og Canada, og dermed vil nordmenn også gjerne prøve.

Hvorfor er vi så mye mer forsiktige i Norge? Står moralisme og fordommer i veien for god helsehjelp?

Eller er cannabis som medisin bare tull og i beste fall placebo?

Til tross for at internasjonale smertemiljøer har vært svært interessert i cannabismedisin, finnes det ikke mer enn tre–fire typer preparater som er blitt godkjent for bruk mot noen få smertetilstander, som ved spasmer ved MS (multippel sklerose) og ved kvalme og dårlig matlyst for pasienter som får cellegift.

Ifølge professor og smerteoverlege Audun Stubhaug har man ikke klart å dokumentere at medisinsk cannabis hjelper flere. Han tror en av årsakene er at studier der man sammenligner folk på gruppenivå, ikke fanger opp at en medisin kan ha svært god effekt på enkeltpersoner, selv om den ikke funker noe særlig på majoriteten.

Professor Audun Stubhaug, UIO

Audun Stubhaug jobber med å hjelpe pasienter som sliter med langvarig smerte. Han sier at medisinsk cannabis bare er en bitteliten del av bildet i slik behandling.

Foto: Bjørn Olav Nordahl / NRK

Audun Stubhaug jobber med å hjelpe pasienter som sliter med langvarig smerte. Han sier at medisinsk cannabis bare er en bitteliten del av bildet i slik behandling.

Foto: Bjørn Olav Nordahl / NRK

– Etter min erfaring vil jeg si at det har god effekt på kanskje én av ti eller to av ti. Det gjør at det er vanskelig å bevise at effekten er der.

Dermed er det lettere for leger å skrive ut resepter på morfinmedisin og opioider enn cannabis, fordi dette er godkjente legemidler, med dokumentert effekt.

I Danmark valgte politikerne likevel å sette i gang et stort prøveprosjekt med cannabismedisin for å stimulere til mer forskning. Stubhaug tror det må politisk vilje til for å få på plass noe lignende i Norge.

Heller ikke Tord tror at cannabis er noen mirakelmedisin. Han forteller at han blir trøtt og har fått økt appetitt.

– Det gjør at jeg nå har lagt på meg litt. Den funker ikke for alle. Men det funker for meg. Og det gjorde ikke opiatene, sier Tord.

– Jeg er meg igjen

NRK har fått lese Tord sin journal, og også legene hans, spesialister ved St. Olavs hospital, skriver at de ser at medisinsk cannabis fungerer godt på Tord sine smerter.

«Han har god effekt av Bediol. Bruk av medisinsk cannabis gjør at han kan redusere bruken av opioider», står det. Nå har han sluttet helt med tramadolen.

En ting er det fysiske. Men også den mentale helsen til Tord har endret seg etter medisinbyttet.

– Jeg opplever han som mer våken, mer til stede, mindre sløv og ufokusert, sier terapeut Karl Nydal. Han har behandlet Tord siden 2020, da han ble henvist for depresjon.

– Nå klarer han å holde seg til tema i en hel time. Jeg får sett ham som en kunnskapsrik person, gjerne med tanke på interessefeltene politikk og samfunn, som han er veldig opptatt av, sier Nydal.

– Nå ser man en glede og utstråling i øynene hans.

Selv forteller Tord at det er flere som har kommet til ham og sagt at han er en helt annen person.

– Og de som kjente meg fra før opiatene, de sier at jeg er tilbake.

– Jeg er meg igjen. Jeg gjør ting som jeg likte å gjøre før. Jeg skriver igjen. Jeg deltar i diskusjoner, jeg har meninger igjen, selv om familien kanskje ikke alltid syns akkurat det er like artig, haha. De syns jeg er en irritabel jævel noen ganger, men de syns det er veldig artig at jeg er tilbake.

Ifølge Tord er han også friskmeldt for søvnapné.

– På siste målinga hadde jeg åtte pustestopp i timen. Det er innafor gjennomsnittet for en litt tjukk kar på min alder, haha.

Catch 22

Nå sitter Tord litt i klemma. Enten kan han ta opioidmedisin han får dekket av staten: Ha råd til å leve et normalt liv, men være for syk til å leve det.

– Eller så kan jeg ha en helse til å leve tilnærmet normalt, men ikke ha råd til det. Det er liksom de to valgene jeg har, da.

Foreløpig har han brukt alle pengene sine på det siste.

For Tords verste frykt er å måtte begynne på opioider igjen.

– Skal jeg være ærlig, så er min største frykt å bli kjemisk avhengig igjen. Jeg har fortsatt øyeblikk der jeg husker hvor jævlig det var, uansett hvor hardt jeg prøver å glemme det. Og jeg kan ikke si noe annet enn at jeg er livredd for å havne tilbake i den situasjonen igjen. Det var et helvete på jord.

Han syns det er underlig at det ikke er større åpenhet og aksept for andre medisiner til smertelindring i Norge. At han har måttet kjempe så hardt og betale med både pengene og helsa for å få medisinen som er best for ham.

– Det er vanskelig å ikke tenke på alle årene jeg har mistet. All tiden jeg brukt på å ta en medisin som bare gjorde meg dårligere.

Tord Aanes Bjorøy portrettbilde i Amsterdam.

Hvem skal betale?

Tilbake der denne historien startet. I tollen på Værnes lufthavn.

Etter halvannen time, det som føltes som tusen spørsmål og et ekstragebyr på 1600 kroner for å ha med seg varer over verdigrensen, fikk Tord lov til å dra hjem med medisinen sin. Utslitt etter turen, og med en skulder som var så løs i leddet at han måtte operere den ikke lenge etterpå.

Men han skulle ikke ha måttet reise i det hele tatt:

Det er nemlig helseforetakene som skal betale for medisinen de tilbyr sine pasienter.

For hvorfor skal Tord måtte betale for medisinen som spesialisten på St. Olavs mener han trenger, med sine egne penger? Skal det egentlig være sånn?

Nei.

Det er regler for såkalt utprøvende behandling i Norge: Dersom en lege ved et offentlig sykehus tilbyr behandling med cannabis, skal sykehuset også dekke utgiftene.

Dette har alle norske sykehus og helseforetak fått beskjed om fra Helsedirektoratet. Regelendringen trådte i kraft allerede i 2018, men det kan virke som at det var få som fikk den med seg.

I 2020 skrev fagbladet Dagens Medisin om pasienter som fikk regningen for medisiner (ikke bare cannabis) som skulle ha vært betalt av det offentlige.

Dermed lovet helseforetakene at de skulle rydde opp i dette. De skulle også betale pasientene tilbake.

Men nå kan NRK vise at flere av helseforetakene fortsatt ikke har oversikt over situasjonen. Dermed er det klart at pasienter som får utprøvende behandling, blir forskjellsbehandlet ut fra hvor i landet de befinner seg.

Og Tord? Han anslår at han har betalt flere hundre tusen kroner som han skulle ha sluppet å betale de siste tre årene.

– Jeg tenker at det er forferdelig trist. Jeg vet at kroppen min ikke takler sånne reiser til Nederland, men jeg har ikke visst at jeg har hatt noe valg.

– Når jeg har spurt St. Olavs, har de bare svart at jeg aldri ville fått cannabismedisinen dekket av dem. Som enkeltperson, uten muligheten til å tvinge dem til å følge reglene, er det jeg som tvinges til å tilpasse meg. Det svir. Jeg kjenner jeg blir sint.

Men nå!

Når NRK spør St. Olavs hvorfor de ikke betaler for medisinene til Tord, forklarer de at det har tatt tid å få på plass et system for å håndtere utprøvende behandling.

– Så dette har vi nok ikke klart å implementere så raskt som ønskelig, men vi er i gang med det nå. Og i og med tilbakebetalingsmuligheten vil jo pasienter som har lagt ut selv, kunne få refusjon, sier klinikksjef ved nevroklinikken og rehabiliteringsklinikken ved St. Olavs hospital, Geir Bråthen.

Geir Bråthen, klinikksjef ved nevroklinikken og rehabiliteringsklinikken ved St. Olavs hospital. Portrettbilde tatt av sykehuset.

Klinikksjef Geir Bråthen kan ikke svare på om de andre pasientene som får cannabis fra St. Olavs vil få det dekket fremover.

Foto: St. Olavs hospital

Klinikksjef Geir Bråthen kan ikke svare på om de andre pasientene som får cannabis fra St. Olavs vil få det dekket fremover.

Foto: St. Olavs hospital

Så nå vil Tord få medisinene sine betalt av sykehuset.

– Når det gjelder denne pasienten, så har vi sett på saken, og vi har sett at han har fått behandling i flere år nå, sier Bråthen.

En rekke leger har gjentatte ganger, over lang tid, dokumentert i journalen til Tord at behandlingen han får, virker godt.

– På bakgrunn av dette synes vi det vil være urimelig å gjennomføre en ny søknadsprosess og eventuelt si at han ikke skal få behandlingen lenger. Derfor har St. Olavs besluttet at behandlingen kan fortsette som nå.

– Vil St. Olavs betale tilbake det Tord Aanes Bjorøy har lagt ut selv?

– I den grad han kan dokumentere kostnadene han har hatt for behandlingen tilbake i tid, tilbake til da denne ordningen ble vedtatt, så vil vi kunne tilbakebetale denne kostnaden, sier Bråthen.

I Trondheim er Tord nå i gang med lete etter kvitteringer fra reisene sine til Nederland. Når sykehuset nå lover å betale for smertemedisinen hans, kan han senke skuldrene og slippe å lure på om han har råd til medisin neste måned.

Slippe å lure på om også den andre skulderen hans må opereres, etter en ny tur, med helsa som innsats.

Tord Aanes Bjorøy ute i Trondheim. Han sitter på skuteren sin, som han bruker for å komme seg rundt i byen.

Hei!

Takk for at du leste helt hit! Har du noen tips eller tanker om saken? Send meg gjerne en e-post eller kontakt meg på telefon/Signal på nummer 95290224.