«Bad, bad medicine»

– Du Per, jeg tror du er narkotikamisbruker. Jeg skal sende deg på røntgen, for jeg tror ikke du har så vondt. Du er bare avhengig.

Per løfter blikket fra skolissene sine. Armen gjør noe inn-i-helvetes-vondt.

Eller er det noe han bare innbiller seg?

Året er 2019. Per har bedt om en ny resept på sterke smertestillende medisiner. Armen har verket siden 1999. Reseptene har blitt mange, pillene stadig sterkere. Nå er stemningen trykket på det lille, hvite kontoret. Legen vil ikke gi Per det han ber om.

Kroppen hans skriker etter mer medisiner. Skriker etter lindring. Celler og nervetråder trenger sin fiks. Mer dop.

Har han vondt på ordentlig, eller er det bare en gammel unnskyldning for å kunne ruse seg på morfinmedisinen OxyContin?

Knekte bein

Per kommer fra Austertana. En pitteliten bygd i en vidstrakt kommune med spredt befolkning. La oss spole tilbake til en vinterdag her i 1999.

En kompis av Per hadde nettopp skaffet seg sin første snøskuter, og satt den igjen hos Per. Per hadde egentlig ikke lov til å kjøre; han var bare 15 år.

Men der stod altså snøskuteren på tunet. Eviglange vidder med silkemyk snø ropte på ham.

Per husker at han kjørte over en issvull, og at det neste han så var en uunngåelig kollisjon. Som i sakte film konstaterte han i svevet at han måtte velge hva som ville gjøre minst vondt av å brase inn i en møkkspreder eller et gjerde. Han vrengte skuteren mot gjerdet, men deisa høyre albue inn i møkksprederen før alt ble svart.

Han aner ikke hvordan han kom seg hjem. Det neste minnet hans er at han kravlet opp trappa til bestemorens hus en kilometer unna.

Det han derimot husker veldig godt er legens hvitere-enn-snøen-ansikt i det hun klippet opp genseren hans. Ut gjennom huden stod det beinsplinter alle veier.

«Overlever jeg dette?» tenkte Per.

Armen ble operert på nærmeste sykehus, i Kirkenes. Der fikk Per sitt første møte med rus.

Morfinrusen er myk som bomull, varm som den mest eksklusive dundyne, fredfull. Som et stort velbehag som bare senker seg over deg.

Så ble han sendt hjem med Paralgin forte for å komme seg til hektene igjen. Paralgin forte gir god smertelindring fordi det er en kombinasjon av paracetamol og opioidet kodein. En viss andel av kodeinet omdannes til morfin.

Men da pillebrettet var tomt, var armen fortsatt vond. Per ville ha mer av de magiske pillene som gjorde det lettere å sove.

Det ble starten på en lang jakt. En jakt der målet om å viske ut smertene med morfin ble stadig vanskeligere å nå.

Hasj!

Høsten etter ulykken flyttet Per til onkelen og tanta på Ullern i Oslo for å gå på videregående. Han prøvde å passe inn. Han meldte seg på fotball, smilte selv om det ilte som tannverk i armen, og klaget ikke.

Han ville ikke være en sånn sutrete person. Det er ikke kult å være ungdom og vise svakhet.

Men hvis han kunne valgt om igjen, skulle han ønske at han hadde vært ærligere om hvor vondt det faktisk var.

Kanskje noen hadde tatt smertene på alvor. Trodd på ham, sjekket det ut.

Hovedproblemet var nattesøvnen. Han kunne våkne av sine egne stumme gisp av smerte.

I juleferien var han hjemme i Finnmark og prøvde hasj for første gang. Det ble et skjebnesvangert møte. For da kjente han på en følelse av ro og velbehag som han ikke hadde kjent på lenge.

Etter jul ga han opp fotballen. Han ga opp å prøve å passe inn med de kule gutta fra Oslo vest. Storbyen ble for stor, gutten fra Austertana ble for liten. Dermed bar det tilbake til Finnmark.

Her fortsatte han å røyke hasj. En kveld hadde han delt jointen sin med en skolekamerat. Kompisen måtte ha fått kalde føtter og angret seg: Da Per samme kveld kom ruslende mot hybelen sin, stod gutten og ventet på ham sammen med faren sin og en politimann. Han fikk en bot for det som på politispråket heter «besittelse og bruk av narkotika».

Dermed ble et hjelpeapparat koblet inn.

Et hjelpeapparat som, slik Per beskriver det i dag, ikke prøvde å finne årsaken til problemene, men som slo fast at han var en uforbederlig narkoman.

Var han rett og slett bare blitt en rusmisbruker?

Obs! Ruspasient!

De neste årene sjekket Per inn og ut av diverse klinikker. Men hjelpen hjalp ikke.

Tilværelsen ble en konstant kamp for å finne tilbake til roen de magiske pillene en gang hadde gitt ham.

– Følelsen av å få skrevet ut noe på resept, tok meg nærmest tilbake til den lille sprettballen jeg fikk hos en tannlege en gang jeg var flink nok til å gape opp som 8-åring.

OxyContin ble yndlingsmedisinen.

Men da han hadde legetimer, stod det «Obs! Ruspasient» i journalen hans.

Han måtte krangle, trygle og be.

«Jeg har vondt! Jeg sliter med å sove om natta», prøvde han å si. «Du bruker bare den gamle skaden for å få deg medisiner», sa legene.

Likevel fikk han det ofte som han ville. Helt til han møtte legen som ville sende ham på røntgen.

Sannhetens time

Da denne legen sa at han ikke trodde Per hadde det så veldig vondt, men at han skulle få ta røntgen, løftet Per blikket fra gulvet og smilte.

Han ville selvfølgelig gjerne ha resepten sin på OxyContin, men samtidig ville han gjerne ha røntgen. Han ville bevise at legen tok feil.

For han tok feil, ikke sant?

Mens legen skrev henvisningen kjente Per at det gikk kaldt nedover ryggen hans. Tenk så jævlig hvis røntgenbildet avslørte at armen var helt fin? At smertene var noe han burde klare å holde ut uten noen form for dop?

Oxy

I vinter har mange fått øynene opp for de enorme konsekvensene av «heroin i pilleform» gjennom dramaserien «Dopesick» på Disney pluss. Men historien om OxyContin er ikke noe vanlig Disney-eventyr.

Eller ren løgn, avhengig av hvem du spør.

Nå viser det seg at en lignende påstand gjengis i den offisielle norske omtalen av medisinen.

Sannheten er at OxyContin påvirker nervesystemet på samme måte som heroin.

Likevel har OxyContin-bruken hatt rekordvekst de siste årene.

I 2004 var det litt over 6000 personer som tok medisinen. I 2020 var antallet nær 60.000, viser tall fra Reseptregisteret.

I dag er det flere overdosedødsfall i Norge som følge av lovlige opioider enn det er av ulovlig heroin.

Kjemisk fengsel

På det meste fikk Per forskrevet 320 milligram OxyContin i døgnet. Det er ekstremt mye. Til sammenligning er vanlig startdose for pasienter som tar det første gang 10–20 milligram hver 12. time.

I bruksanvisningen står det at tablettene ikke skal tygges og at de skal svelges hele. På den måten frigis litt og litt av morfinen.

Per gjorde det motsatte: Han knasket i seg tablettene. Bam! Momentant bomull i hodet. Velbehag. Alt som er vondt, forsvinner – og blir som en dus bakgrunn i et skarpt bilde.

Per havnet i det han selv beskriver som et kjemisk fengsel. Hele hans eksistens gikk ut på å jakte en stadig mer uoppnåelig følelse der all smerte og dritt ble skjøvet ut av fokus.

Til hverdags var han fornøyd med en sofa og TV, så lenge smertene ble holdt i sjakk.

Pillene ble sterkere og kom tettere. Sirkelen ble stadig ondere. Per brukte også flere narkotiske stoffer enn de han fikk skrevet ut på lovlig vis.

Blant annet tok han Rivotril, som er en såkalt benzodiazepin, for å få sove. Hvis man tar for mye av dette og sammen med store doser OxyContin, kan det føre til at man blir så avslappet at man slutter å puste.

Per forteller om en kveld han og samboeren hadde gått og lagt seg. Han visste han hadde tatt en farlig cocktail og ba kjæresten holde seg våken og klappe til ham dersom han sluttet å puste.

Hun klappet til ham mer enn ti ganger den natta.

Dagen med stor D

«Det er noe galt her», sa legen som studerte røntgenbildet av Pers arm.

Bildet viste det Per hadde prøvd å si i mange år.

Det var to løse beinfragmenter i albuleddet hans. De hadde fratatt ham så å si all rotasjonsbevegelse i albuen. Samtidig hadde han nervesmerter som han beskriver som enkemannsstøt – du vet sånne støt man kan få i albuen som stråler ut i hele armen – bare gange tjue.

Etter røntgenbildet ble Per henvist til Ullevål sykehus for en ny operasjon.

2. juni i 2021 ble en merkedag:

Da han våknet etter operasjonen, var smertene borte!

Per spurte legen som opererte ham: «Kan jeg få tilbakefall?»

Legen smilte bredt: «Det er kreft det, gutt – du får ikke tilbakefall på brudd i en arm. Dersom du ikke kjenner smerter nå, kommer du mest sannsynlig til å ikke få det i fremtiden heller», sa hun.

Smertene var borte. Men suget etter Oxy – det forsvant ikke. Det klorte seg fast i ham som en klam hånd på den nå friske armen hans.

Et lite helvete

Per kan ikke huske å ha sovet en hel god natt siden ulykken uten å ha slått seg selv ut med drugs først.

Etter operasjonen kunne han finne på å sove opptil 18 timer, bare fordi han klarte det.

Men så fulgte den store styrkeprøven. Å kutte ned på morfinen. Målet: Å slutte helt.

Dette er nemlig medisiner som kan vise sin makt lenge etter at behovet for smertelindring er borte.

Svette hender, indre uro, vandrende tanker. Skummelt rask puls, kramper, laken så våte av svette at de nærmest kan vris opp som en svamp om morgenen.

– Det har vært et lite helvete, det å trappe så brått ned på OxyContin som jeg har gjort.

Han var ute av det kjemiske fengselet, men ville han klare å nyte friheten? Ville han klare å stå imot når det forræderske suget kom snikende?

Har vi mer vondt nå enn før?

Leger tas i ed når de er ferdige med legestudiet – de skal love å gjøre hva de kan for sine pasienter: «Av og til helbrede, ofte lindre og alltid trøste.»

Når en pasient har store smerter, vil en lege gjøre det hun kan for å hjelpe pasienten.

Selvfølgelig. Men hvor går grensen mellom å hjelpe en pasient å komme seg gjennom smerter og det å gi så mye smertelindring at det går over i en avhengighet?

Om lag 600.000 nordmenn får en eller annen form for et opiat i året. For det meste Paralgin forte, Tramadol og Nobligan.

De aller fleste får bare én resept. Gjerne etter en operasjon. Disse folka er ikke ekspertene bekymret for.

Men smertelindringsekspert, forsker og professor i medisin Petter C. Borchgrevink forteller at om lag 60.000 nordmenn tar opioider hver dag. Denne langvarige bruken har gått opp i Norge de siste årene.

Så er det en liten andel av disse igjen som har «farefull bruk» av opioider. Selv om det kanskje «bare» er snakk om 10.000 nordmenn, så er situasjonen alvorlig for dem det gjelder.

– Vi må prøve å hjelpe disse pasientene som bruker for høye doser – for lenge, sier Borchgrevink.

Noen av disse pasientene har utviklet det de på fagspråket kaller «avhengighetssyndrom». De vil ha mer, mer, mer.

Men her er det et stort paradoks. For selv om opioidene virker veldig godt på smertene til å begynne med, så avtar smertelindringen betydelig etter hvert.

– De er veldig effektive mot akutte, grusomme smerter. Men dessverre virker de ikke godt over tid.

Men en som har et slikt avhengighetssyndrom, trenger likevel mer. Og når en lege setter ned foten for mer morfin på resept, så er pasientene så desperate at de skaffer det på gata.

Men opioid-bruken i Norge er ikke i nærheten av det den har vært i USA, ifølge professoren.

– Norske leger har vært fornuftige, de har holdt igjen. Det vi håper nå er at ingen norske leger ikke gjør den dobbeltfeilen de har gjort i USA.

– For lite morfin

For – etter mange år der reseptblokka for sterke opioider har sittet altfor løst i USA, har det nå skjedd en dramatisk endring.

– Nå ser vi det motsatte: Mange av de som har store smerter etter operasjoner, og store smerter etter langvarig kreftsykdom, de får for lite opioider.

Borchgrevink forklarer at opioidene er helt nødvendige ved akutte og grusomme smerter.

Men i USA har mange nå blitt så redd for avhengighet at man ikke gir nok opioider. Det går nå hardt utover «uskyldige» pasienter.

– Ingen har lyst til å ligge og ha det grusomt natta etter en operasjon. Eller store smerter når man skal dø av kreft.

Det er pasienter som har langvarige smerter, men som samtidig har utsikter til et langt liv, man må passe på og følge nøye med på.

Nye retningslinjer

Derfor fikk norske leger i høst en ny «veileder for vanedannende legemidler» fra Helsedirektoratet.

For å redusere faren for avhengighet sier denne at man ikke skal skrive ut opioider for mer enn én uke eller to. Og at man i alle fall setter en grense ved fire uker.

Det skal nemlig ikke mer til før en pasient kan kjenne på abstinenser. Man blir skjelven, og man får hjertebank. Men denne fysiske avhengigheten er ikke farlig. For den kan man gjøre noe med ved å redusere morfinen forsiktig over noen få dager.

– Men hvis man fortsetter utover fire uker, så øker faren for avhengighetssyndrom, og det er det vi er redd for.

Og det er dette man egentlig snakker om når man snakker om avhengighet.

Dilemma:

Men hvordan skal legene hjelpe de som har kroniske og sterke smerter? Sånne som Per? Er det noen ganger det vil være riktig med langvarig opioidbruk?

– Noen få ganger vil det være det. For eksempel ved sterke smerter på grunn av nerveskade eller slitasjegikt som ikke kan opereres.

For andre kan såkalt ikke-medikamentell smertelindring være løsningen.

I stedet for å døyve selve smerten med medisiner, behandler man alle faktorene som kan gjøre smertene verre enn de kanskje er i seg selv. Det kan være søvnproblemer, tankekjør, sosial isolasjon og fysisk inaktivitet.

Med denne typen behandling lærer pasientene å mestre smertene sine bedre.

Det er også noen som får det bedre ved å snakke om vonde opplevelser de har hatt i forbindelse med smertene.

Alle smerter forverres nemlig av det psykiske. Det betyr på ingen måte at smertene er innbilte, men at psykiske faktorer forverrer dem.

Bon Jovi

Per har hentet ut sin siste resept. Siste pille er spist. Han har sluttet med både Rivotril og OxyContin.

Men nå kjenner han på en annen smerte: Fremtiden som banker på døra. Tanken på et liv på sosialstønad i en sosialleilighet, etter at han hadde levd i årevis som rusavhengig, er skummel.

En bitterhet gnager i ham og hvisker til ham at han kunne brukt energien sin på noe annet opp gjennom alle disse årene.

Fått seg en fast jobb, for eksempel.

Han tenker mye på alt han har gått glipp av.

Nå har han søkt om erstatning for årene med den ubehandlede armen. Denne saken er ikke avsluttet ennå.

Da han våknet etter operasjonen, var noe av det første han tenkte at nå ville det bli ny lyd i gitaren. Planen å spille inn noen i sanger i studio med noen musikervenner.

– Hvis jeg ikke hadde fått ha mine seks strenger med meg i livet, så hadde jeg ikke sittet her i dag.

Noen verselinjer fra favorittartisten Bon Jovi går på repeat i hodet hans. Jobben med å holde seg rusfri nå som armen er bra, ligger på ham selv:

«There ain't no doctor that can cure my disease. Bad, bad medicine.»