«Gjør klar til krig»

Om bord i marinens missiltorpedobåter (MTB), 22. Skvadron, lever 24 menn tett sammen.

Luften er fylt av eksoslukt som kommer inn gjennom ventilasjonsanlegget.

Mannskapet har i løpet av kort tid lært seg å bo oppunder armhulene til hverandre. Det er ikke plass til spisse albuer.

Det er 1984, og ute i verden er den kalde krigen på sitt kaldeste.

Om bord er det fellesskapet som teller. Midt blant dem er Svein Jarle Jacobsen, en relativt fersk nestkommanderende.

For Norge er det skremmende at Sovjetunionen har prioritert å ruste opp i nord.

– Vår jobb var å forberede oss på krig, sier Jacobsen

Han og mannskapet trener daglig sammen på det verst tenkelige.

Spøkte med å holde seg nært land

Hovedoppdraget til missiltorpedobåtene (MTB), ved en krig, var å stoppe sovjetrussiske landgangsfartøyer fra å sette hærstyrker på norsk jord.

MTB-båtene var med sin hurtighet og enorme slagkraft godt egnet til formålet, men båtene var samtidig sårbare.

De tåler ikke en større treffer.

– Vi pleide å spøke med at hvis det ble krig, og vi gikk ned, så måtte vi sørge for å gå ned tett ved land. Da kunne vi svømme til land, sier han.

De hadde tro på at de skulle klare å løse oppdraget, selv om det ble en fullskala krig i nord.

– Men vi hadde ingen illusjon om å overleve.

Treningen var med på å forberede Svein Jarle Jacobsen mentalt. Men kan man egentlig forberede seg på det verst tenkelige?

Den store testen kom som lyn fra klar himmel.

Nordflåten raser ut

Selv om situasjonen var spent, var det fred i mai i 1984. Dyp fred, heldigvis.

Men en dag, da missiltorpedobåten lå ved Olavsvern i Ramfjorden utenfor Tromsø, tikker det inn meldinger fra hovedkvarteret.

De forteller at noe er i ferd med å skje i et av de tyngste militært belastede områdene i verden. Det rører seg på Kola, halvøya lengst nordvest i Sovjetunionen, drøyt 110 kilometer fra grensa til Norge.

– Vi vet ikke årsaken på det tidspunktet, vi bare vet at militært er det en enorm eskalering og klargjøring av kapasiteter.

I hovedkvarteret til Forsvarskommandoen i Nord-Norge sitter sjøoffiser Tore Lasse Moen og mottar skremmende rapporter.

Nordflåten, den sovjetrussiske marinen, forlater kai. De raser ut i Barentshavet.

Det er ikke bare marinen som er i aksjon, men også luftforsvaret og hæren er i bevegelse.

Tog fulle av soldater er på vei nordover fra Leningrad.

Når landgangs -og marineinfanteriet begynner å bevege seg, hever Tore Lasse Moen og kollegene litt ekstra på øyenbrynet. Hvor skal de sovjetrussiske styrkene?

Nye meldinger tikker inn

– Geografi er i denne sammenhengen veldig viktig å huske på. Norge har et territorium som er veldig viktig for Russland, sier Moen.

Om bord i MTB-båten til Svein Jarle Jacobsen tikker nye meldinger inn. Posisjoner markeres med rød fettstift på et pleksiglass med kart bak.

– Kartet vårt var tjåka-fullt. Du følte en stund følte at man kunne gått tørrskodd over alle fartøyene som raste ut. Ubåter, overflatefartøy, landgangsfartøy, troppetransport, you name it.

Til tross for de alarmerende opplysningene, gjør Svein Jarle og besetningen oppgavene som planlagt. De legger fra kai.

I hovedkvarteret til Forsvarskommandoen i Nord-Norge diskuteres det samtidig hvilke tiltak som må gjøres.

– Hvis vi ikke gjør noe, hva er konsekvensene da? Altså da er det 9. april på nytt. Da sitter vi der og vi ser at ting skjer, men vi gjør ikke noe fordi vi tror ikke noe på det. Den tabben, den har vi jo lært, sier Moen.

Hva nå?

Svein Jarle Jacobsen har kommet like nord for Tromsø når nok en melding kommer fra hovedkvarteret:

«GJØR KLAR TIL KRIG.

GÅ ASAP TIL OLAVSVERN.

LAST OPP RESTERENDE KRIGSLAST.

AVVENT DEPLOYERING NORDOVER.»

Han vet allerede hva som er i ferd med å skje på Kola. Nå et signal om å gjøre klar til krig.

– Jeg husker at skipssjefen min skalv mens han sto og leste. Vi var alle bekymret fra før, men nå ble vi redde.

Båten snur og setter kursen mot Olavsvern i maks hastighet. En trykket stemning sprer seg om bord.

– Vi trodde vi var godt trent og mentalt forberedt. Men det er noe annet å være forberedt på å skulle dø, sier Svein Jarle.

Når de kommer tilbake til Olavsvern blir skipet lastet for krig.

Det meste er om bord fra før, men litt ekstra ammunisjon og to missiler blir også gjort klar. Det går rolig for seg. Utenpå merkes ingen form for frykt eller panikk.

Så kommer båtsmannen opp til Svein Jarle, som var nestkommanderende. Han er en erfaren fenrik som er eldre enn Svein Jarle.

– Det kommer helt stille fra fenriken: NK, jeg er redd for å dø jeg. Normalt ville man begynt å smile av det og le litt av det. Men jeg holdt nesten på å grine.

Fryktet for familien

Svein Jarle Jacobsen tenker på kona. Han tror ikke han kommer til å få se henne igjen.

Ikke nok med at sjansene for å overleve en krig var små: Han vet også at sovjetiske spesialstyrker, Spetsnaz, mest sannsynlig har lokalisert hvor familien hans er.

Spetsnazs oppdrag er å angripe nøkkelpersoner, familiene deres, for å svekke moralen og beslutningsevnen hos motstanderne i en konflikt.

– Tar du familiene, setter du vedkommende ut av psykisk balanse. Veldig. Vi er jo ikke mindre mennesker enn det, vi er jo ikke roboter.

Om bord i MTB-båten diskuterer de hvordan de skal få sikret sine familier. De som har familie i Tromsø-regionen får mulighet til å varsle sine nærmeste, men de må være diskré.

Svein Jarle forbereder sin kone på å pakke. Hun er fra Bergen, og foreldrene bor der.

Hun må komme seg sørover, på en eller annen måte.

Full krigsalaram

Det har gått noen timer siden de første alarmerende etterretningsrapportene nådde Tore Lasse Moen på hovedkvarteret.

Like plutselig som det hele startet, kommer det nå nye meldinger. Disse er annerledes.

De tyder på at Nordflåten har snudd.

Siden har man fått vite at et svært lager i Severomorsk hadde eksplodert. Det hadde inneholdt hundrevis av missiler og utstyrt som var veldig viktig for hele nordflåtens kampberedskap.

– Det gikk opp i røyk, sier den tidligere sjøoffiseren Tore Lasse Moen.

Russerne hadde fryktet at de var under angrep og seilt ut sine styrker. Derfor hadde de trykket på den røde knappen.

Årsaken til den dramatiske eksplosjonen hadde vært ukjent for lederne for Nordflåten. De visste ikke om de var utsatt for en ulykke, sabotasje eller et angrep.

De hadde dyttet ut alt:

– Marineinfanteriet, landgangsfartøyene, flystyrker, kryssere, jagere, fregatter, atomubåtene, angrepsubåtene. Alt ble sendt ut, sier Tore Lasse Moen.

– Russerne kan det der med å trykke på den røde knapp når de ikke vet noe, sier Svein Jarle Jacobsen.

– Der mener jeg vi har noe å lære, uten sammenligning for øvrig. Sett med russiske og militære øyne er det helt riktig tiltak. Og de var kjappe med å ta den ned igjen når de skjønte hva som hadde skjedd.

– For ellers begynner det å bli litt farlig, sier han.

– Vi var like redde

Noen år etter denne hendelsen, etter murens fall, var Svein Jarle Jacobsen med på en internasjonal øvelse.

Mer enn 30 offiserer fra ulike land deltar.

I en pause forteller han historien om da han trodde han skulle ut i krig.

En offiser fra Baltikum lytter ivrig. Så forteller han at han selv var kapteinløytnant i Nordflåten, i mai 1984.

Han bekrefter alt Svein Jarle Jacobsen sier, og han gjør det steg for steg.

– Og han sa, vi var like redde, vi var like forvirra, vi ante ikke hvorfor, sier Svein Jarle.

En potensiell konfrontasjon, som dette, koker ned til en ting, mener han.

– Vi er alle like, også når det kommer til svære militære forhold. Det koker ned til mennesker som er livredde på begge sider, sier Svein Jarle Jacobsen.

Da dokumentarserien «Kald krig» skulle lages, ville man se om det fantes ufortalte historier fra tidsperioden. Dette er en av dem.

Du kan se episoden under, og hele serien her.