Hopp til innhold

Familien Kvarme i konfirmasjon. — Foto: Artur do Carmo / NRK

Regnbuebarna forteller: – Vi er som alle andre

For bare noen tiår siden var et flertall av nordmenn bekymret for hvordan det skulle gå med barn med homofile foreldre. Nå forteller barna selv om oppveksten.

– Du har kanskje hørt at Anna og Nola har to pappaer. Slik har det ikke alltid vært. Nå skal du få høre hvordan Anna og Nola fikk to pappaer ...

Geir Kvarme leser høyt fra et dikt som datteren Nola (15) skrev da hun gikk i tredjeklasse.

Pappa Sebastian serverer dagens middag. Puddelen Freddie tasser bort til Nola for å få litt kos.

Tvillingjentene Anna og Nola er noen av de mange norske barna som vokser opp med skeive foreldre.

Det gjorde også Tobias og Bastian.

Det finnes ingen tall på hvor mange barn som lever i regnbuefamilier.

Da disse søskenparene ble til, fikk foreldrene mye kritikk fra samfunnet.

Nå er de selv store nok til å fortelle hvordan oppveksten har vært.

Men først må vi skru tiden tilbake.

I 1972 var det ikke lenger forbudt med homofili i Norge.

21 år senere vedtok Stortinget partnerskapsloven, som lot to av samme kjønn registrere seg som partnere.

Men det skulle ta lang tid før samfunnet aksepterte at skeive også hadde rett til å få egne barn.

Familien Sundberg Kvarme

Drømmen om barn ble oppfylt da Anna og Nola kom til verden.

Jentene ble født ved hjelp av en surrogatmor i USA. De er biologisk Geir og Sebastians barn.

Men kritikken haglet rundt dem.

Da døtrene kun var fire år gamle, kom det et brev fra myndighetene.

Familien ble oppløst og annullert i folkeregisteret. At et barn hadde to fedre og ingen mor var ikke forenlig med norsk lov.

– Vi fikk et helvete av en kamp, sier Geir.

Ifølge loven var ikke jentene barna til Geir og Sebastian.

– Jeg fikk et trusselbrev i posten da. Det sto: «Du kan ikke hvile. Jeg skal sørge for at dine barn kommer hjem til sine rettmessige foreldre», forteller Geir.

Etter et to års mareritt fikk Sebastian og Geir foreldreansvaret tilbake.

Det blir stille rundt middagsbordet, før Geir fortsetter:

– Det sitter fortsatt i. Nå ser jeg jentene vokse opp som oppegående, selvstendige mennesker, med all den risiko det innebærer å være menneske.

Han legger til:

– De som var imot at våre barn skulle bli til. Tenker de det samme når de ser dem i dag?

Et vanlig tenåringsliv

Nå fylles dagene av skøytetrening, skole og venner.

Rundt middagsbordet forteller jentene at de aldri har opplevd å få slemme kommentarer fordi de har to pappaer.

– Jeg tror ikke folk i vår generasjon vil si noe på det, sier Anna.

I miljøet de har vokst opp i har de også flere de kjenner som har vokst opp i regnbuefamilier. Det har vært fint.

De har aldri følt seg annerledes.

– Den eneste forskjellen er vel kanskje at jeg ikke kan låne så mye klær og sminke og sånn. Eller, pappa har jo mye sminkefjerner og sånn fra teatret, men ... sier Anna og smiler.

De har heller aldri følt at de har savnet eller manglet en mor.

– Jeg vet jo ikke hvordan det er å ha en mor, sier Nola.

Men de blir ofte spurt om hvordan de snakker med pappaene om typiske «jenteting», som kan være litt vanskelig å snakke om.

Som mensen.

– Jeg føler at det er veldig lett, sier Anna, og ler.

Burde ikke få samme rettigheter

I en studie fra 2012 mente et flertall av de spurte at homofile ikke burde få samme adopsjonsrettigheter som heterofile par.

Mange var også bekymra for hvordan det ville gå med barna.

Det var nesten 20 år etter at partnerskapsloven kom.

– Det handlet om religiøse forestillinger, fordommer og uvitenhet, sier forsker Jorid Krane Hanssen.

Forskningen hennes viser at disse barna ikke har andre utfordringer enn familier med mor, far og barn.

Den eneste utfordringen noen av barna kjente på, var å måtte forklare familiehistorien sin igjen og igjen.

– Nå tror jeg at vi i Norge skal prise oss lykkelige for at storsamfunnet har endret seg.

Homofamilien

Hjemme hos familien Velvang blåser Bastian ut fire lys på kaken foran seg.

Året er 1998, og Dagsrevyen er hjemme hos dem for å lage en reportasje om «homofamilien».

Det var mange som så på familien som annerledes og kontroversiell.

Også familieminister Valgerd Svarstad Haugland (KrF).

Det ga hun tydelig uttrykk for på nyhetene i beste sendetid:

24 år etter har hele familien samlet seg på kjøkkenet hos mamma Lene Velvang på Torshov i Oslo.

Rundt bordet sitter også pappaene Kjell Erik Øie og Trånd Engøy.

Sønnene Tobias og Bastian står over kjøkkengrytene.

Utenfor de store vinduene skrangler trikken forbi, og latteren sitter løst mellom fosskokende vann og varme stekepanner.

– De andre barna var aldri opptatt av at vi var en «homofamilie». De var mer opptatt av om vi fikk doble sett med julegaver og sånne ting, sier Tobias og ler.

Som Tarzan

Lene, som enslig lesbisk, hadde et sterkt ønske om å få egne barn. Sammen med et homofilt vennepar bestemte hun seg for å lage en familie.

Sommeren 1991 reiste hun flere ganger til Danmark og fikk donorsæd.

Da guttene ble født delte hun foreldreansvaret med venneparet, Kjell Erik og Trånd.

– Når vi får høre hvor mye arbeid som lå bak i å få oss, så har vi alltid visst at vi var ønsket, sier Tobias.

Familien har snakket mye sammen om hvordan guttene ble til, og også i møte med andre.

– Åpenhet har vært veldig viktig for oss. Det er vanskeligere å være slem med noen du kjenner og er glad i, enn noen du ikke kjenner, sier Kjell Erik.

Guttene er stolte av hvordan de har vokst opp.

De tror at bakgrunnen deres har gjort dem mer trygge på seg selv, og også mer tolerante for det å være annerledes.

– Han der er mye mer fordomsfri enn jeg er til og med, sier pappa Trånd og peker på Tobias.

– Har dere følt at dere har vært annerledes?

– Jeg har innsett at det ikke er noe ille med det å være annerledes, svarer Tobias.

Men da han var yngre hadde han en periode der han tenkte mye på familiesituasjonen sin.

Han hadde nettopp sett Tarzan-filmen, der Tarzan mister sine egne foreldre. Så blir han oppdratt av gorillaer.

– Da kjente jeg på at dere ikke var mine biologiske foreldre, sier Tobias og retter seg mot fedrene.

– Jeg innser at jeg akkurat sammenlignet dere med gorillaer. Det var ikke det jeg mente.

Latteren sitter løst rundt middagsbordet, før han forklarer videre:

– Men jeg tror ikke det er noe annerledes fra det adopterte kan kjenne på.

Hadde motstanderne rett?

Guttene forteller at de aldri har blitt mobbet, til tross for at det var argumentet mot at homofile skulle få barn.

De synes egentlig det er ganske rart å tenke på at mange den gang mente at deres oppvekst var «feil».

– Det argumentet har fascinert meg mange ganger. Mange som ikke har noe med saken å gjøre, har ment veldig mye. Jeg synes det er ganske tåpelig, sier Tobias.