Laster innhold, vennligst vent..

Øyeblikket hvor idrettsutøveren blir udødelig

9. mars 2014 er en dag Marit Bjørgen aldri glemmer. Denne dagen gikk hun inn i en helt spesiell sinnstilstand.

Yasmin Sunde Hoel byline
+ 3 til
Mads Nyborg Støstad ny en
Byline-bilde Gjermund
Marco Vaglieri
Illustratør

Det var ikke sånn Marit Bjørgen hadde sett for seg det perfekte skirenn.

Hun hadde ventet så lenge på dette. Hun hadde sett det for seg igjen og igjen, for å motivere seg under de lange løpeturene om høsten, når regnet slo nedover henne og musklene gjorde vondt. Dagen hvor alt skulle klaffe.

Antagelig hadde hun forestilt seg sol og blå himmel, et klassisk norsk skiøyeblikk med appelsiner og Kvikk Lunsj og solbrente ansikter langs løypa. Litt som dette:

Johaug og Bjørgen
Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Slik skulle det ikke bli.

For da det omsider skjedde, da Marit Bjørgen endelig gikk sitt livs skirenn, så det sånn ut:

Marit Bjørgen først i feltet i Holmenkollen
Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Det skjedde i tåke, på dårlig føre. Utsikten over Oslo var det bare å glemme.

På toppen av det hele var det få som skjønte at prestasjonen var spesiell. Det var jo helt vanlig at Bjørgen vant med mange minutter. Mediene var mest opptatt av at lagvenninne Astrid Uhrenholdt Jacobsen hadde kjørt inn i en lyktestolpe.

Men det Bjørgen opplevde den dagen, var noe litt større enn vær og føre.

Hun gikk inn i en sinnstilstand som ifølge forskere er helt spesiell. En som nærmest kan gi mennesker superkrefter.

Opplevelsen alle utøvere drømmer om

– Jeg gikk nesten bare og ventet på neste motbakke, for jeg ble ikke sliten. Alt fløt, sier Marit Bjørgen.

Hun ser nesten litt brydd ut mens hun snakker om den tremila, som hun gikk i Holmenkollen for snart tre år siden. Bjørgen vinner ofte skirenn overlegent – som da hun vant 10-kilometeren i VM denne uka med 41 sekunder – men akkurat dette verdenscuprennet, der hun vant foran Therese Johaug med halvannet minutt i mars 2014, er spesielt for henne.

Da må den litt beskjedne Bjørgen ta i bruk større ord enn hun pleier, i alle fall om egne prestasjoner:

– Det var et perfekt løp, sier hun.

NRK-ekspert Torgeir Bjørn, som opplevde rennet på nært hold fra kommentatorboksen, tar det lenger. Han mener at rennet hadde et historisk sus over seg.

– Det er nok et av de best gjennomførte skirennene som noensinne er gått, sier han.

Det burde ikke skjedd den dagen

Da Marit Bjørgen stod på startstreken og så opp mot den grå himmelen den dagen, var det egentlig ingenting som lå til rette for et historisk skirenn. Det var definitivt ingenting som minnet om noen mystisk gull-transe.

Det mest åpenbare problemet var det vanskelige føret. Det var plussgrader og fuktig i Holmenkollen. Klassisk klisterføre, som ofte er en utfordring for skismørere, og dermed også for løpere.

Det andre problemet var at Bjørgen var umotivert.

Bare noen dager før hadde hun sittet hjemme og ikke hatt lyst til å gå på ski i det hele tatt.

– Jeg var drittlei. Men det var naturlig med tanke på alt som skjedde i OL, forteller hun.

Bare noen uker før hadde mye gått skeis for Bjørgen og resten av det norske kvinnelandslaget i OL i Sotsji. Hun fikk vel å merke med seg tre gullmedaljer hjem, og var fornøyd med det, men flere av løpene ble spolert av smørebom og uhell. Og i starten av lekene hadde Astrid Uhrenholdt Jacobsen mistet broren sin, noe som preget hele den norske troppen.

– Når man er ferdig med noe sånt, går lufta helt ut. Jeg hadde ikke lyst til å se treningsklær i det hele tatt, sier Bjørgen om dagene før hun skulle gå sitt livs skirenn.

Heller ikke da renndagen i Holmenkollen nærmet seg, følte hun seg særlig pigg.

– Jeg hadde ikke noen super følelse dagen før, og heller ikke på morgenen før rennet. Dessuten var jeg veldig nervøs.

Men da hun til slutt spente på seg skiene og gjorde seg klar den søndagen, var det som om noe klikket på plass. Hun kjente det omtrent med det samme. Det var en lettelse.

«Jøss, dette var lett», tenkte hun, bare noen hundre meter ut i løpet.

Bjørgen og Johaug
Foto: Espen Bratlie / Samfoto

Verre var det for konkurrentene hennes. Helt fra start slet de med glipptak på føret i Holmenkollen. Samtidig gled Bjørgens ski bortover snøen som magneter.

Teknikken satt perfekt, fra første stavtak. Bare se på dette:

Marit Bjørgen: Det perfekte skirenn

Men dette handlet om noe mer enn teknikken. Det var denne spesielle følelsen hun hadde – en følelse av å være uovervinnelig.

– Det var en følelse av at jeg bare kunne gå og gå. Ingenting kunne stoppe meg, forteller hun.

Pelé kunne løpe og løpe

Bjørgen oppnådde noe alle idrettsutøvere drømmer om: å havne i flytsonen, men ganger ti. En intens tilstand der kropp og hode fungerer så godt at man føler seg som en levende maskin.

Mange av verdens beste idrettsutøvere har fått erfare det. Da pleier det å oppstå enestående idrettsøyeblikk, slik som det gjorde med Bjørgen den marsdagen i 2014.

Pele i 1970

Pele under VM i 1970.

Foto: NTB scanpix

Fotballegenden Pelé opplevde det én gang. Han beskriver det slik, gjengitt i boka Excellence through Mind-Brain Development: The Secrets of World-Class Performers:

«Plutselig følte jeg en merkelig ro som jeg ikke hadde erfart i noen andre kamper. Det var en slags euofori; jeg følte at jeg kunne løpe hele dagen uten å bli trett, at jeg kunne drible forbi enhver på deres lag eller alle sammen, at jeg nesten kunne passere gjennom dem rent fysisk. Jeg følte at jeg ikke kunne bli skadet. Det var en meget merkelig følelse og en jeg aldri hadde følt tidligere. Kanskje var det bare selvsikkerhet, men jeg har følt meg selvsikker mange ganger før uten denne merkelige følelsen av uovervinnelighet».

Thomas Alsgaard opplevde noe lignende da han gikk inn til gull på tremila i Lillehammer-OL, forteller han i samme bok.

Alsgaard lurte på om han var syk, for han hadde aldri følt noe lignende. Han kjente en så intens tilstedeværelse at han i ettertid kunne huske de minste detaljer, som hvilken farge det hadde vært på luene til tilskuerne langs løypa.

Og han kunne bare gå, gå og gå.

Duellen mot Johaug

Etter bare seks minutter av løpet i Holmenkollen var alle Bjørgens konkurrenter borte – bortsett fra Therese Johaug.

Bjørgen tar aldri lett på dueller mot Johaug.

– Jeg kikket bak meg. Da jeg så at det var Therese som var der, tenkte jeg at nå må jeg gå bra, forteller Bjørgen.

Johaug og Bjørgen

TETDUO: Johaug og Bjørgen gikk tidlig fra de andre på tremila i 2014.

Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Johaug elsker de lange distansene, og spesielt de seige motbakkene rundt Holmenkollen. Det var her hun gikk rennet som for alltid vil stå øverst på CVen hennes, da hun overrasket alle og knuste Marit Bjørgen i motbakkene i VM i 2011.

Jubelskriket etterpå er blitt selve symbolet på Therese Johaug – men det er også beviset på at Johaug har kapasitet til å slå Bjørgen i Holmenkollen.

Therese Johaug
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Men den dagen i 2014, tre år etter jubelbrølet, slet selv Therese Johaug med å holde tempoet til Marit Bjørgen.

– Plutselig hørte jeg at Therese pustet og stresset bak meg, erindrer Bjørgen.

Hun var på vei inn i moduset som gjorde henne helt uovervinnelig.

Den mystiske flytsonen

Idrettsutøvere snakker ofte om «å ha en god dag» eller «å føle seg sterk», men dette var noe mer.

En slik sinnstilstand er faktisk blitt forsket på, selv om den fortsatt er omgitt av en del mystikk. Man vet ikke helt hva den er eller hvordan den oppstår, og dermed ikke hvordan man fremkaller den. Plutselig bare er den der.

Allerede på midten av 1900-tallet forsket Abraham Maslow på «fenomenet» Bjørgen opplevde i Holmenkollen. Da Maslow jobbet med å lage sin verdensberømte behovspyramide, kom han over noe han senere kalte «topp-opplevelser».

Han beskrev dem som «en voldsom intensifisering av en opplevelse». Andre forskere har senere brukt beskrivelser som en «utvidelse av bevisstheten».

Man er ikke helt sikre på hva som egentlig skjer rent fysisk når man har slike opplevelser av ekstrem flyt, annet enn at det dreier seg om en dyp, dyp form for konsentrasjon.

Ole Einar Bjørndalen en av mange utøvere som har brukt jakten på slike topp-opplevelser som motivasjon.

– Jeg kjenner meg igjen i å jakte dem, sier han, og beskriver følelsen av å gå slike renn på denne måten:

– Alt går av seg selv. Kanskje du ikke husker noe. Du flyr gjennom løypa, og skytinga er et lek. Du har kontroll i hodet.

Bjørndalen mener han har hatt fem-seks slike perfekte renn i sin lange karriere.

– Mange av dem har ikke vært seirer, men veldig gode renn. Som en gang i Hochfilzen. Det var helt fantastisk, og jeg følte meg i rå form. Men jeg ble nummer to, sier han.

Når man har det slik, føles det som om man har uendelig med uante krefter.

Fikk «tunnelsyn»

Det var i alle fall med uant styrke Bjørgen ristet av seg Johaug den dagen.

I motbakken opp mot Frognerseteren hadde Johaug egentlig planer om å sette inn et støt mot Bjørgen. Men denne dagen hjalp det ikke å være verdens beste bakkeklatrer. I bakken var det tvert imot Bjørgen som rykket.

Det ble nådestøtet. Johaug måtte gi slipp.

Det var 21 minutter ut i løpet.

Marit Bjørgen
Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Bjørgen var ikke halvveis en gang, men hadde ikke lenger en konkurrent i sikte bak seg. Likevel bare fortsatte hun å øke forspranget.

– Mange har sagt til meg etterpå at jeg ikke hadde trengt å gå så fort, men jeg brukte ikke krefter. Det er vanskelig å forklare, men det var det lille ekstra den dagen, sier hun.

Én ting var at kroppen var i toppslag. Men det mange forteller om fra slike opplevelser, er at også hodet fungerer mye bedre enn ellers.

Pelé syntes han plutselig hadde fått 360-graderssyn og kunne ta inn alt som skjedde på banen. Thomas Alsgaard kunne huske hver minste detalj.

Men disse opplevelsene er individuelle, og med Bjørgen skjedde noe helt annet. Hun fikk ikke med seg noe som helst.

Hun kan ikke huske å ha sett eller tenkt på noe annet enn snøen og løypa foran seg. Bjørgen var fullstendig konsentrert. Armene og beina gikk nærmest av seg selv, så fort at fartsmålerne viste at hun holdt hastigheter på over 20 kilometer i timen.

Et slikt «tunnelsyn» er det som fungerer best for Bjørgen.

– Hvis noen spør meg om jeg så dem rundt løypa, så er svaret at jeg så ingenting. Så fokusert er man. Når jeg går dårlig, tenker jeg mye underveis. Men i dette rennet kan jeg ikke huske at jeg tenkte noe som helst, sier hun.

Når villdyret våkner

Da Bjørgen gikk forbi Frognerseteren for tredje gang, var det som om boblen hun hadde vært inni sprakk.

Frem til da hadde blikket hennes vært rettet stivt fremover. Ansiktet hadde vært helt uttrykksløst – eller rettere sagt fokusert. Men plutselig var det som om hun oppdaget omgivelsene.

På Frognerseteren var det tykt med folk rundt løypene. Bjørgen smilte for første gang i løpet av konkurransen da hun gikk forbi dem den tredje gangen.

Bjørgen
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Dette er også noe av det lille hun husker fra selve konkurransen.

– Jeg husker det var spesielt å komme på Frognerseteren en siste gang og vite at man ledet med ett minutt. Da får man frysninger. Det er spesielt å gå i Holmenkollen, sier Bjørgen.

Etter én time og 19 minutter gikk Bjørgen i mål, bærende på et svært flagg hun fikk inne på oppløpet.

Marit Bjørgen
Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Der og da tenkte hun ikke over at rennet hadde vært spesielt. Bjørgen var bare glad for seieren, mottagelsen fra publikum og følelsen av å lykkes på hjemmebane. Men hun som kom halvannet minutt bak, hadde fått kjenne på Bjørgens superkrefter.

Therese Johaug virket nesten sjokkert da hun krysset mållinjen, kastet seg rundt halsen til Bjørgen og pesende utbrøt:

– Herregud. Utklassing. Fy fader!

Drømmen om det perfekte medaljeløp

Bjørgen er ikke den som går og dveler mye over prestasjonene sine. Men rennet i Holmenkollen er hun stolt av.

– Å få et sånt løp er det man jager etter. Det er ikke mange sånne løp jeg kan telle gjennom karrieren. Alt var virkelig på plass.

– Er det en drivkraft for deg videre å få til flere slike løp?

– Ja, det er det. Det er ikke mange løp jeg kan gå der det er sånn. Man drømmer jo om å få stadig flere sånne løp.

Det eneste som manglet den dagen i Holmenkollen, var at det gjerne kunne stått enda litt mer på spill. Rennet i seg selv var jo ikke spesielt viktig, det var bare et vanlig verdenscuprenn. Bjørgen synes fortsatt det er viktigst å prestere godt i VM og OL.

Men det beste? Det hadde vært å kombinere de to: Et perfekt løp i et mesterskap. Perfeksjon og medalje.

– Man vil helst ha det perfekte løpet i et mesterskap, lykkes perfekt på en distanse, ta en medalje, sier Bjørgen.

Det kommer kanskje ikke så mange flere sånne sjanser for 36-åringen. Men kanskje er det en sjanse akkurat denne uka.

Tirsdag var hun neppe langt unna å oppnå den spesielle følelsen, da hun slo feltet på 10-kilometeren i VM med utrolige 41 sekunder. Og lørdag er det tremil i Lahti. Akkurat som det var tremil den dagen i Holmenkollen.

Marit Bjørgen
Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix

Mer fordypningsstoff om vintersport: