Laster innhold, vennligst vent..

Mannen som kikket inn i Svindals hjerne fant noe vi alle kan lære av

Hvis Aksel Lund Svindal skal overvinne nok en alvorlig skade, er han avhengig av en evne man kan se inni hjernen hans: han kan drepe frykt.

Denne saken ble opprinnelig publisert i januar 2017. I januar 2019 bestemte Lund Svindal seg for å gi seg som alpinist etter VM i Åre.

Mark Greenlee så det med én gang på laboratoriet i Tyskland i 2009. Det var noe helt spesielt med hjernen til Aksel Lund Svindal.

Den amerikanske forskeren, som er ansatt ved Universitetet i Regensburg, hadde alltid vært fascinert av hvordan hjernen henger sammen. Hva er det egentlig som skjer der oppe når vi blir redde? Hvordan kan man få hjernen til å overvinne frykt? For å finne svar hadde han tatt MR-bilder av hodene til folk i flere tiår, helt siden hjernescanning for alvor vokste fram som vitenskapelig metode på 90-tallet.

Mark Greenlee

Hjerneforsker Mark Greenlee.

Foto: NHK

Derfor var det en gave da han fikk den litt spesielle forespørselen fra den japanske kringkasteren NHK i 2009: Ville han være interessert i å få besøk av en norsk OL-vinner i alpint, for å se på hvordan hjernen hans reagerer på frykt?

Greenlee takket begeistret ja. For hvis det finnes én hjerne som kan si oss noe om frykt, må det nesten være Aksel Lund Svindals. Han har hatt to livsfarlige alpinulykker, men likevel fortsetter han å kaste seg utfor fjellsider i 150 kilometer i timen. Selv andre utforkjørere, noen av verdens mest fryktløse mennesker, kvier seg som regel litt etter et fall. Svindal dundrer ned uten å blunke.

Kunne man se denne evnen i hjerneaktiviteten hans?

Ikke lenge etter lå Aksel Lund Svindal i den store, hvite hjernescanneren på Universitetet i Regensburg, med hodet inni en slags sylinder.

Mark Greenlee

Mark Greenlee og Aksel Lund Svindal i 2009.

Foto: NHK

Da Greenlee fikk se bildene av Svindals hjerneaktivitet, ble selv den erfarne hjerneforskeren imponert.

– Jeg tror det vi så er rimelig sjeldent, sier han i dag.

Det viste seg nemlig at nordmannens hjerne har en unik evne. Den kan kvele frykt på en helt uvanlig måte.

Den mentale utfordringen

Nå trenger Aksel Lund Svindal den evnen mer enn noen gang.

Denne uka lå han på operasjonsbordet igjen, ute av spill i seks måneder med en avrevet menisk. Det var hans fjerde alvorlige skade. Én ting er at han må reparere kneet, men den største utfordringen er mental. Hvordan kan man stole på sitt eget kne, og sin egen kjøring, etter å ha opplevd noe sånt fire ganger?

Men det er ikke tilfeldig at Svindal har blitt kalt Kongen av comeback. Han har nemlig møtt den frykten før.

Når verdens beste alpinist er redd

Det var sol og gode forhold for utfor 26. oktober 2008, men Aksel Lund Svindal stod på toppen av alpinbakken i Beaver Creek i Colorado og var redd.

Noe var galt.

Aksel Lund Svindal

Aksel Lund Svindal forbereder seg på å kjøre i Beaver Creek i 2008.

Foto: Alessandro Trovati / AP

Den 189 centimeter høye nordmannen med de brede skuldrene stod med øynene lukket, som han alltid gjør før start, og visualiserte hvordan han skulle kjøre. Overkroppen og armene svaiet til høyre og venstre i takt med at han så for seg de forskjellige svingene. Men det var noe som var merkelig: Han greide ikke se for seg at han skulle vinne! Selv inni sitt eget hode, i sin egen visualisering, fikk han rett og slett ikke til å kjøre fort.

Svindal skjønte hva som var årsaken: skrekkopplevelsen han hadde hatt i samme bakke året før:

Aksel Lund Svindal

Aksel Lund Svindal ble fraktet til sykehus med oksygenmaske etter fallet i 2007.

Foto: RICK WILKING / REUTERS

Det hadde vært det første ordentlig stygge fallet i karrieren hans. Skadene var brutale i seg selv: Blodige sår i ansiktet, to brudd i nesa, kjevebrudd og et dypt kutt på baksiden av låret. Men det er umulig å skjønne hvor skummelt det må ha vært uten å se videoen – og å tenke på den magefølelsen han må ha hatt der han hang i lufta, rett før han traff den harde isen. Som magefølelsen når berg- og dalbanen stuper nedover, bare uten vissheten om at det kommer til å gå bra.

Aksel Lund Svindal skadet seg stygt under utfortrening i Beaver Creek.

Nå var han altså tilbake i den samme løypa, under ett år senere. Svindal gruet seg til å kjøre det partiet hvor han hadde falt, det beryktede Golden Eagle-hoppet.

Rådvill og redd lette han etter løsninger for å kontrollere følelsene sine. Han husker det fortsatt:

– Jeg klarte ikke få det ut av hodet, det stedet jeg tryna. Jeg greide ikke innbille meg at jeg kunne vinne engang. Jeg kunne bli nummer ti ganske greit, men jeg ville mer.

– Dette gikk jeg og tenkte på bare en halvtime før start, uten å finne en løsning.

Det er lettere sagt enn gjort å løse et sånt mentalt problem, og det er nok her det ville sagt stopp for mange idrettsutøvere. Mange ville gitt opp å finne en løsning for å kvele frykten, og endt opp som nummer ti.

Det kan kanskje virke som en bagatell, men slike situasjoner er faktisk usedvanlig viktige hvis man skal lykkes i en idrett. Utøvere som ikke håndterer frykten, blir sjelden vinnere.

I ytterste konsekvens kan ukontrollert frykt til og med ødelegge en idrettskarriere. Det høres kanskje litt vel dramatisk ut. Men ikke etter man har hørt hva som skjedde med Anders Jacobsen.

Anders Jacobsen
Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Når frykten tar overhånd

Anders Jacobsen var alltid han fyren som stuper fra det høyeste svaberget, han som elsker fart og spenning.

Det var slik han ble en av verdens beste skihoppere: Han hadde aldri håndbrekket på. Jacobsen forteller:

– Jeg har egentlig alltid vært veldig uredd som type, alltid vært glad i utfordringer. Å sette utfor skiflygingsbakker var alltid noe jeg gledet meg til … helt frem til jeg falt sånn skikkelig for første gang.

Ulykken inntraff i Planica i 2013:

Anders Jacobsen falt og fikk en stygg vridning i kneet under sitt 2.-hopp i skiflygingsbakken i Planica. Nordmannen måtte bli båret vekk etter fallet.

Fallet gjorde noe med ham. På noen få sekunder var Anders Jacobsen forandret som idrettsutøver og person.

Brått innså han at det han drev med hadde ekte konsekvenser, at risikoen var reell. Og at han aldri, aldri hadde lyst til å oppleve noe sånt igjen.

– Jeg begynte å tenke tanker som bare ikke kan være i hodet på en toppidrettsutøver. Hva skjer hvis dette går veldig galt? Si om man blir lam. Eller stryker med.

Det ble ikke bedre med tiden, tvert imot. Redselen ble etter hvert så lammende at Jacobsen pleide å sitte på bommen og be til Gud om at ingenting skulle gå galt.

– Det forsterket seg etter jeg ble pappa for andre gang. Da begynte jeg å kjenne på det hver gang jeg stod på toppen av en hoppbakke.

Siste gang han skulle hoppe i gigantbakken i Vikersund, satt han kortpustet på toppen og vurderte å spenne av seg skiene og gå ned igjen. Han valgte å hoppe – det ble for pinlig å gå ned til fots – men det sier seg selv at hoppet ikke ble spesielt langt. Til slutt måtte han innse at han ikke lenger hadde det som skulle til. Han kunne fortsatt bli nummer ti hvis han ville, men var ikke rå nok til å vinne. Han greide ikke kontrollere frykten.

– Det var en bidragsyter til at jeg ga meg som skihopper.

Svindals briljante løsning

Aksel Lund Svindal var altså på mange måter i samme situasjon i Beaver Creek 2008, der han stod på toppen av sin egen ulykkesbakke, rådvill og redd for å falle.

Aksel Lund Svindal

Aksel Lund Svindal før start i Beaver Creek i 2008.

Foto: EMMANUEL DUNAND / AFP

Men det er noe spesielt med Aksel Lund Svindal. Der de fleste trenger en god del tid på å kvele frykten – og noen altså aldri greier det – var Svindal besatt på å vinne over sin egen hjerne med én gang.

Og rett før konkurransen startet, fant han den genialt enkle løsningen.

– Løsningen ble rett og slett matematikk. Jeg tenkte, okei, «hva har vi her?». Vi har en løype på omtrent to minutter, og jeg er redd for et parti som er kanskje ti sekunder langt. Det er maks ti prosent av løpet. Det er veldig dumt om ti prosent skal ødelegge for resten.

– Så jeg gjorde en slags deal med meg selv om at hvis jeg greide å kjøre sinnssykt bra i de andre 90 prosentene av løypa, så fikk jeg lov til å ta det litt rolig der hvor jeg var redd. Da ble det ikke så farlig lenger. Jeg mentalt dyttet den delen jeg var redd for ut til siden. Det funket med én gang.

En samlet alpinverden kunne knapt tro sine egne øyne da Svindal vant rennet. Bare de nærmeste visste hvor mye det hadde betydd. På lagmøtet på kvelden følte Svindal at han burde holde en tale, men han hadde for stor klump i halsen.

– Det ble en merkelig stemning. Ingen greide å si noe. Det var emosjonelt, sier han.

– Det handlet om mestring. En psykisk mestring.

Aksel Lund Svindal og Marius Arnesen

Aksel Lund Svindal og trener Marius Arnesen deler et øyeblikk etter seieren i 2008.

Foto: Alessandro Trovati / AP

Inni Svindals hode

Hva er forskjellen på sånne som Anders Jacobsen og sånne som Aksel Lund Svindal? Det var nettopp det Mark Greenlee og kollegaene hans ville utforske da de fikk sin unike titt inni hodet på Svindal i laboratoriet i Tyskland for åtte år siden.

Mark Greenlee og Aksel Lund Svindal
Foto: NKH

For å framprovosere frykt lot de Svindal se en video av sin egen ulykkesløype, utforen i Beaver Creek. Og nordmannens hjerne reagerte: Aktiviteten økte i fryktsentrene i hjernen da Svindal fikk se det partiet hvor han hadde falt. Mark Greenlee kunne se frykten, nesten tre år etter ulykken.

Mark Greenlee

Mark Greenlee ser på bilder av Aksel Lund Svindals hjerneaktivitet mens nordmannen ligger i scanneren i Regensburg.

Foto: NHK

Men det var ikke frykten som overrasket hjerneforskeren. Det var hvor fort den forsvant.

De forskjellige delene av Svindals hjerne kommuniserte uvanlig raskt – milliarder av nevroner tok inn og behandlet informasjon på en optimal måte selv i en stressende situasjon. Med andre ord, Svindals hjerne bearbeidet og «ekspederte» frykten lynraskt, så hjernen kunne gå videre til neste arbeidsoppgave.

Du vet det alle idrettsutøvere sier, om å ha «fokus på arbeidsoppgavene?». Mark Greenlee kunne se den klisjéen bli perfekt gjennomført, inni hodet til Aksel Lund Svindal.

Greenlee mener det handler om kontroll.

– Da han var her, så jeg at han er en fin person, veldig høy og sterk og selvsikker. Han kom inn, gikk rett inn i scanneren, var der inne i nesten to timer, kom ut og sa «det der var fantastisk» og reiste rett videre til neste event. Han slo meg som vennlig og åpen, en person med kontroll på livet sitt.

– Det var det samme vi så i resultatene fra scanneren. Det vi så i forskjellige sammenligninger den kvelden, var at Svindal hadde en svært god kapasitet for å konsentrere seg under høye stressnivåer. Han lar ikke frykt styre oppførselen sin, og det er det som gjør ham til en så god alpinist.

Dette var ikke noe stort eksperiment med mange testpersoner, så man kan ikke trekke for bombastiske konklusjoner. Men nordmannen ble sammenlignet med én annen utforkjører, Stephan Keppler. Det bet Svindal seg merke i.

– Det var kanskje litt overraskende at jeg var bedre også da de sammenlignet meg med en annen utforkjører. Men på en annen side … jeg har bedre resultater enn ham. Kanskje dette er noe av det som skal til, sier Svindal.

– Du mener at en slik evne kan være noe som skiller de aller beste fra de nest beste?

– Jeg tror ofte det. Det kan skille suksess fra tap.

Aksel Lund Svindal
Foto: OLIVIER MORIN / Afp

Det kunne vært deg

Historien om Aksel Lund Svindal hjelper ikke deg og meg noen ting hvis evnen hans er medfødt, hvis han bare trakk det lengste strået i DNA-lotteriet og ble født med en fryktdreper i hjernen. Ingen blir mindre redd for edderkopper av å høre det. Men hverken Svindal selv eller Mark Greenlee mener evnen er medfødt.

For han var ikke alltid sånn.

I januar år 2000 kjørte Aksel Lund Svindal, den gang en storøyd 18-åring, gjennom den lille byen Kitzbühel i Nord-Tirol, Østerrike. Det var første gang han var på rundtur i Europa for å kjøre alpinrenn. På vei forbi byens beryktede alpinanlegg stirret han opp mot toppen.

«Jeg håper jeg aldri skal kjøre der», tenkte han.

Svindal forteller at han ofte var «skikkelig redd» før han skulle kjøre utfor på den tida.

– De som sier at de aldri føler frykt … Jeg tror de lyver litt. Jeg er ikke på noen måte fryktløs. Men jeg har jobbet veldig bevisst med å håndtere det best mulig, sier han.

Siden den januardagen i Østerrike, hvor det å kjøre utfor i Kitzbühel kjentes så fjernt, har 34-åringen nemlig arbeidet fram en gjennomtenkt metode for å kvele frykt.

Det handler blant annet om å skille tydelig mellom begrepene spenning, som er noe han regner som positivt, og frykt, som er når han ikke greier å håndtere følelsene sine.

Så da han fikk resultatene fra Mark Greenlee, ble han ikke overrasket.

– Jeg ble ikke overrasket av at dette er en ting jeg er god på, for jeg jobber veldig mye med dette. Men det var betryggende å vite at det faktisk hjelper, at det faktisk er noe som skjer i hjernen. Det viser at treningen funker.

– Er det medfødt?

– Jeg tror det handler om at jeg oppsøker utfordringer. Og når du liker og oppsøker utfordringer, får du øvd på det. Du blir aldri utlært, sier Svindal.

Det er derfor han prøver sånne ting som å sitte på med et jagerfly.

Aksel Lund Svindal i et jagerfly

Da Aksel Lund Svindal var ute med skade i 2016, fikk han prøve å være passasjer i et av F16-flyene som fløy over verdenscuprennet i Kvitfjell.

Foto: Nesvold, Jon Olav / NTB scanpix

Hjernen i 2017: Et organ man kan trene opp

Det er fascinerende at det går an å trene opp hjernen sin til å bli så ekstrem. Svindal har blant annet lært seg å kjøre utfor uten å blunke. Mark Greenlee mener Svindals frykthåndtering er et eksempel på hvor plastisk, eller foranderlig, hjernen egentlig er.

Det er bare noen få år siden forskerne trodde at hjernen ikke forandrer seg spesielt mye etter den har vokst ferdig, men denne oppfattelsen har endret seg radikalt. Hjernen kan trenes, ikke så ulikt en muskel.

Det høres kanskje opplagt ut, men denne nye oppdagelsen har fått forskere til å strømme til hjerneforskningen. Det er ikke tilfeldig at flere av de siste Nobelprisene i medisin har gått til hjerneforskere – for nå som man vet hvor mye man kan forandre hjernen, er det på tide å finne ut hvordan man gjør det.

– Dette kommer til å prege forskningen i det 21. århundre – å oversette denne kunnskapen til hverdagslige utfordringer i virkeligheten, sier Mark Greenlee.

Kanskje ved å lære av sånne som Aksel Lund Svindal.

Ulempen ved å kvele hjernens naturlige frykt

Men Aksel Lund Svindals historie inneholder også en advarsel.

Ulempen med å kunne kvele frykt, er at man kan ende med å utsette seg selv for overdreven risiko. Det kan være farlig å overstyre kroppens impulser.

Kanskje er det derfor Svindal ligger i operasjonssenga denne uka. På den skjebnesvangre dagen i Kitzbühel for ett år siden, da han fikk skaden han fortsatt sliter med i dag, valgte han nemlig å se bort fra at kroppens varsellamper blinket.

Alle signaler tilsa jo at det var fare på ferde, det innrømmer han selv. Det er alltid farlig å kjøre utfor i Kitzbühel, verdens villeste alpinbakke, men akkurat den januardagen merket Svindal at det var ekstra farlig.

– Jeg hadde sett de mørke skyene på himmelen. Jeg så hvor mørkt det var nederst i bakken, og hvor dårlig jeg så konturene av løypa. Alle utforrenn har en risiko, men den dagen var risikoen enda høyere.

– Men man kan ikke bremse for å vinne.

På grunn av det lette snøfallet anslo Svindal at han måtte gi full guffe på «Hausbergkanten», det beryktede hoppet mot slutten av løypa, hvis han skulle vinne. Nok en risikofaktor. Dessuten:

– Jeg fikk høyere appetitt på å ta risiko siden jeg var i så god form. Jeg hadde ikke tatt den risikoen i Kitzbühel den dagen hvis jeg ikke visste at jeg kunne vinne.

Han var altså fullstendig klar over risikoen, men han tenkte som en matematiker. Han kvelte sin egen frykt. Han tok sjansen.

På «Hausbergkanten» skjedde dette:

Aksel Lund Svindal sliter fortsatt med skadeeffektene etter dette voldsomme fallet, som skjedde i Kitzbühel i januar 2016.

Videoredigering: Christoffer Holm.

Det var helt stille på tribunen nederst i bakken. Pappa Bjørn stod og «hadde det helt jævlig».

Selv etter at Svindal reiste seg og vinket til et lettet publikum, var legene usikre på om han noen gang kunne komme tilbake som alpinist.

Når din største styrke er din største svakhet

Bare ett år senere gjorde Aksel Lund Svindal et sensasjonelt comeback – selvfølgelig gjorde han det – og suste rett inn til en andreplass.

Men også denne gangen hadde det sin pris å vinne over frykten. Kneet tålte ikke belastningen, og denne uka kom altså den triste beskjeden om at han måtte opereres igjen. Sånt kan dessverre skje når man bevisst lærer seg å overstyre hjernens signaler.

For selv om evnen til å kvele frykt er Aksel Lund Svindals største styrke, er den også hans største svakhet.

Det er derfor Aksel Lund Svindal ligger på sykehus denne uka, og det er derfor han risikerer å måtte slutte som skiløper. Men kanskje er det også derfor han kommer til å slå tilbake allerede neste vinter.

Uten sin unike evne til å ta risiko hadde han trolig aldri vært verdens beste alpinist. Og som han sier det selv:

– Jeg hadde gjort det samme igjen.

Aksel Lund Svindal
Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix