Hvorfor ble det ham?

• Denne saken ble opprinnelig publisert i forbindelse med fjorårets VM i skiskyting. Vi har hentet den fram i forbindelse med at Ole Einar Bjørndalen legger opp.

«Jaaaaaa!».

Ole Einar Bjørndalen brølte etter han tok en briljant VM-bronse søndag ettermiddag.

Det er ikke meningen at han fortsatt skal sanke medaljer – han er 43 år gammel – men søndag kom medalje nummer 58 i VM og OL.

Én gang var han et helt vanlig barn fra Simostranda, men det var han som ble best, ikke bare i bygda eller i landet, men tidenes vinterolympier, best i verden gjennom alle tider.

Kunne man visst det allerede da? Hvorfor ble det ham? Og kan man egentlig vite hvem av oss som blir best?

Jakten på en vinner

Det burde ikke være så vanskelig å finne en vinner. Men da 170 små langrennsløpere stabbet seg ut av tåka i Holmenkollen i januar i år, innså vi at det var håpløst. Det var bare så innmari mange av dem, og de var klin like.

Det var 4.300 deltagere på Oslo skifestival den helga, 8.600 små ski og 8.600 små staver. Som fotografen vår sa, «her er det fare for å bli spiddet fra alle kanter».

Kanskje kommer ett av de barna til å bli olympisk medaljevinner. Men spørsmålet som fascinerte oss er hvem, og hva man skal se etter.

Noen mener de er i ferd med å finne svaret.

Først: Den store treningsmyten

Oppskriften har alltid virket enkel: trening, tusenvis av timer med beinhard trening.

Men kan det tenkes at trening er … oppskrytt?

Det føles nesten blasfemisk å si noe sånt i idretten.

Det har jo blitt en slags akseptert sannhet, helt siden forfatteren Malcolm Gladwell skrev at man må trene 10.000 timer for å bli ekspert på noe: Gidder du å trene mest, blir du best. Det er derfor Martin Johnsrud Sundby trener over 1000 timer i året, derfor en pianist terper i årevis på den perfekte trillen mellom langfinger og pekefinger.

Og Ole Einar Bjørndalen, vår aller største, er selve symbolet på en treningsnarkoman.

I boka «Den første skitur» forteller Bjørndalen at han var så gira på å trene da han var liten at han brukte en hel sommer på å spare penger til hodelykt. Pjokken plukket poteter og jordbær og blåbær og hjalp faren i siloen, utrettelig, fra klokka syv om morgenen – bare for å kunne trene etter det ble mørkt.

Han trente skiskyting i hagen ved å plaffe løs på morens BHer på tørkesnora. Han bestemte seg da han var tolv for å ikke røre alkohol så lenge han drev med skisport – fordi han aldri skulle ha en dårlig treningsdag. Man kunne fortsatt og fortsatt med sånne historier. Alle sammen tilsynelatende om trening, masse trening.

Det gjelder ikke bare Bjørndalen. Marit Bjørgen, tidenes olympier på kvinnesiden, var så glad i hardt arbeid at hun plutselig kunne bestemme seg for å vaske hele huset alene. Da hun var seks år gammel.

Derfor er nyere forskning oppsiktsvekkende.

Må man trene mest?

Det er nemlig i ferd med å dukke opp forskning som konkluderer med at det ikke er treningsmengde som avgjør.

En fersk studie fra det anerkjente universitetet Case Western Reserve, med data fra flere tusen idrettsutøvere, konkluderer med at treningsmengde i veldig liten grad kan forklare de aller største prestasjonene. Dette er fortsatt omstridt i forskningsmiljøer, men det har blitt gjort flere funn i samme retning, blant annet i en studie av sjakkspillere fra 2007.

Og ved nærmere ettertanke er det ikke nødvendigvis helt på jordet. Man må så klart trene mye for å komme opp på toppnivå – men er det avgjørende at man trener mest?

I 2015 trente Martin Johnsrud Sundby 300 timer mer enn Petter Northug, men det var killeren Northug som ble VM-konge. Magnus Carlsen trener minst av alle i verdenseliten i sjakk, men det er Carlsen, med sin unike intuisjon, som er tidenes beste. Ballkunstneren Ivano Balic var verdens beste håndballspiller på 2000-tallet, men røykte en pakke sigaretter om dagen, ifølge Aftonbladet. Usain Bolt har sagt til BBC at han egentlig er ganske lat.

I så fall er den logiske konklusjonen at disse enerne må ha noe annet.

Hvis ikke trening, hva da?

Allerede før søndagens rå VM-bronse hadde Bjørndalen så mange medaljer at man blir sliten i tommelen av å scrolle ned Wikipedia-siden hans på mobilen. Selv har han et litt overraskende svar på hvorfor det ble akkurat ham.

– Jeg trente knallhardt i mange forskjellige idretter, forklarte Bjørndalen da vi snakket med ham før VM.

Som barn prøvde han friidrett, fotball, basketball, skihopp, alpint, langrenn og ikke minst turn. Han takker turntreningen for at han fortsatt kan føle på kroppen om det er 20 grams vektforskjell mellom den høyre og venstre skien.

Og Bjørndalen kan være inne på noe. En dansk studie har konkludert med at idrettsutøvere i toppklasse ofte har drevet med mange idretter som barn.

Det finnes flere slike lærdommer. En nederlandsk studie fant for eksempel at overraskende mange idrettstjerner er født tidlig på året. Bjørndalen er født 27. januar, Bjørgen 21. mars, Petter Northug 6. januar. Teorien er at de fikk selvtillit og sjanser av å være eldst i årskullet sitt.

Men vi må lete videre etter svar, for det finnes tusenvis av barn som er født tidlig på året og driver med mange idretter. Og noen av de beste passer ikke inn – Magnus Carlsen er for eksempel født 30. november. Det må være noe mer som gjorde at akkurat Bjørndalen og Bjørgen, eller sånne som Carlsen, Bolt og Balic, skilte seg ut.

En norsk forsker hevder han har svaret:

At hjernene deres er som skapt for toppidrett.

Hjernen til en vinner

– Hvorfor det er sånn? Det kan jeg ikke forklare! Det er jo bare slik livet er! ler Harald S. Harung, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Nordmannen, som har doktorgrad i informatikk og ingeniørfag, arbeider med et tverrfaglig syn på prestasjon. I over 30 år har han vært fascinert av mennesker som presterer på toppnivå, så sammen med den amerikanske hjerneforskeren Fred Travis fikk han 33 norske idrettsstjerner til å ta på seg badehetter med elektroder, for å foreta en såkalt EEG-måling.

Det var folk som langrennsløper Thomas Alsgaard og håndballmålvakt Heidi Tjugum, norske utøvere som hadde vært i verdenstoppen i sine idretter i minst tre år. Hvordan fungerte hjernene deres sammenlignet med de som var utenfor topp 50 i Norge?

Resultatene, som er publisert i tidsskriftet «Scandinavian Journal of Medicine & Science in Sports», viser ifølge forskerne helt konkrete forskjeller mellom hjernene til de beste og de nest beste.

Eliteutøverne hadde for eksempel bedre koblinger mellom de ulike delene av hjernen. Dessuten hadde de mer dominerende «alfabølger». Mye alfabølger i hjernen er ifølge Harung forbundet med å være årvåken og kreativ.

Og ikke minst, forskerne konkluderte med at eliteutøverne evnet å bruke hjernekraften på en spesielt effektiv måte. I et av forsøkene spilte forskerne av en lyd mens utøverne satt og konsentrerte seg om en oppgave. Poenget var å se hvor lenge utøverne ble distrahert.

– Det var veldig interessant. Topputøverne brukte en tredjedel av tiden på å slutte å fokusere på lyden og gå tilbake til arbeidsoppgaven sin i forhold til de andre utøverne. Kontrollpersonene kastet derfor mye mental energi ut av vinduet, forteller Harald S. Harung.

Ved hjelp av disse funnene, i tillegg til psykologiske tester og noe de kaller topp-opplevelser, har Harung og kollegene utviklet et mål for prestasjonsevne i sinn og hjerne.

Den ubehagelige jakten på en barnestjerne

Vi nevnte at dette var litt skummelt. Og det kommer du til nå.

For Harald S. Harung og kollegene mener prestasjonsevnen i veldig stor grad er medfødt, selv om oppvekst også virker inn.

Hvis det stemmer, betyr det at hvert eneste barn vi så oppe i Holmenkollen den januardagen hadde innebygde forutsetninger i hjernen – enten for å prestere eller ikke å prestere.

Det er her Harung møter en del motstand. Slik forskning, såkalt anvendt hjerneforskning, er omdiskutert. Harung mener funnene er solide – at det bare er én titusendels sjanse for at sammenhengene de har oppdaget er tilfeldige. Han nevner også at de har gjort tilsvarende funn for musikere og ledere. Men NRK har snakket med andre hjerneforskere som er mer skeptiske til konklusjonene.

Flere av dem påpeker at vi generelt sett fortsatt vet for lite om hjernen til å slå fast hvilken betydning forskjellige elektriske impulser og hjernebølger har for prestasjonsevne.

Det kan også være vanskelig å slå fast hva som er høna og hva som er egget, mener professor Svend Davanger ved Universitetet i Oslo. Han sier flere studier må til for å avklare om hjerneutvikling leder til suksess, eller om suksess leder til hjerneutvikling.

– Mange vil føle det nødvendig med sterkere bevis på akkurat dette området, sier Davanger, som har jobbet med hjerneforskning i flere tiår.

– Det er en interessant hypotese. Men hittil har ikke disse studiene fått veldig mye oppmerksomhet blant andre forskere i dette feltet. Det vil si at andre ikke har blitt overbevist om at faktorene de peker på er avgjørende, sier han.

Harung svarer med å påpeke at boka de har skrevet om temaet er publisert av det engelske forlaget Routledge, og at Travis nylig ble invitert til The New York Academy of Science for å presentere sin hjerneforskning. Når det gjelder utfordringen med hva som er høna og egget, peker han på at det finnes annen forskning som støtter teoriene, blant annet et stort studie fra Oxford University.

Men selv hvis konklusjonene til Harald S. Harung og kollegene skulle være for bastante, kan de i det minste gi en idé om hva som er mulig. Om ikke akkurat disse forskerne skulle greie å kartlegge vinnerskallen på en måte som alle er enige i, kan kanskje noen andre greie det i fremtiden. Hjerneforskningen er et felt i lynrask utvikling – og kanskje kan man finne svar også i genetikken eller andre disipliner.

Men vi fant altså ikke noe entydig svar i hjerneforskningen. Det rimer uansett ikke helt at det bare er en kjapp og effektiv hjerne som avgjør hvem som blir best, det er selv hjerneforskerne enige i. Så det må være noe mer.

Og når man tenker over det, virker det som de beste alltid har et eller annet uvanlig ved seg. Kommentatorene på TV kaller det gjerne «det lille ekstra». Det som for eksempel gjør at noen blir nervøse, mens andre kan ha et slikt innbitt blikk når de kjemper om sin 58. mesterskapsmedalje:

Hva er egentlig denne evnen, som så mange av de beste synes å ha?

Det er her vi kommer til kjernen av det å være best.

«Det lille ekstra»

Liv Grete Skjelbreid gikk på samme idrettsgymnas som Ole Einar Bjørndalen. Hun oppdaget raskt at medeleven fra Simostranda hadde noe spesielt ved seg.

– Han var veldig annerledes, sier Skjelbreid.

Bjørndalens mest ekstreme egenskap var noe litt annet enn treningsviljen: Det var en nærmest manisk lidenskap for å perfeksjonere hver eneste detalj. Skjelbreid forteller at 16 år gamle Bjørndalen plutselig kunne møte opp på trening i skøyteløperdrakt med hette i stedet for vanlig skidress. Da ble luftmotstanden bittelitt mindre, og han kunne spare noen ekstra tideler.

– Inntrykket da vi begynte på Geilo, var at han allerede var like proff som de som gikk på elitelaget. Alt han kunne tjene på, hadde Ole først av alle, sier Skjelbreid.

Det har vært hans mest definerende egenskap gjennom karrieren. Selv som 42-åring ringer han skiprodusenten sin hver dag for å diskutere utstyr.

– Du må være nøyaktig på det du må være nøyaktig på. Det er helt avgjørende, forklarer Bjørndalen.

Tidenes kvinnelige vinterolympier, Marit Bjørgen, har en helt annen egenskap: En evne til å holde roen. Dette er noe av det første hun nevner når vi spør hvorfor hun er blitt så god.

– Tryggheten og selvtilliten har betydd mye for meg. Jeg er veldig rolig, jeg blir ikke stresset over ting jeg ikke får gjort. Nervøsitet er ikke med på å få meg i ubalanse. Den gjør meg bare tent.

– Jeg tror mye av det jeg har skilt meg ut med sitter mellom ørene, sier Bjørgen til NRK.

Når man snakker med verdens beste idrettsutøvere, har de alle noe slikt, noe de er gode på «mellom ørene». Det er gjerne forskjellige ting fra utøver til utøver – for eksempel kjenner ikke Bjørndalen seg igjen i roen til Bjørgen i det hele tatt («Jeg er alltid usikker», sier han til NRK) – men det er alltid et eller annet mentalt. Og det føles som noe annet enn hjernebølger.

Det minner om noe Harald S. Harung og hjerneforskerne sa: At de mener folk som presterer på toppnivå ikke bare har god hjerneintegrasjon og mye alfabølger, men at de også har en høyt utviklet psykologi. Det handler om ting som intelligens, moral, selvbilde og kreativitet.

Og dette er de ikke alene om å mene.

Motivasjonsforsker og professor ved Norges idrettshøgskole, Halgeir Halvari, forteller at vinnere ofte har ekstreme psykologiske trekk. Spesielt ett trekk skiller seg ut, et trekk som gjelder nesten alle utøvere i verdensklasse: at de er uvanlig opptatt av selvutvikling. Å bli bedre, steg for steg.

– Hva kjennetegner personer som har suksess i idretten, som Bjørndalen?

– Det er personer som får positive følelser av å konkurrere med seg selv. De er opptatt av å vinne også, men det er den indre motivasjonen, gleden over å utvikle seg, som får dem til å synes det er morsomt med hardøkter selv på svarte, regnfulle høstkvelder, sa Halvari.

Forskere finner en forbløffende stor sammenheng mellom hvem som presterer på høyt nivå og hvem som har en slik indre motivasjon. Det lønner seg for eksempel sjelden å være motivert av penger.

Kanskje var det egentlig det vi skulle ta med oss fra historiene i starten av denne artikkelen, om lille treningsglade Ole Einar fra Simostranda og lille arbeidsvillige Marit fra Rognes. Ikke at de trente så mye og arbeidet så hardt, men at de gjorde det fordi de hadde lyst, på eget initiativ.

Bare hør på hvordan Bjørndalen reflekterer rundt prestasjon, etter over 20 år som toppidrettsutøver:

– Det er så mange deler av prestasjon jeg synes er interessant å jobbe med. Alt fra utvikling av utstyr, utvikling av prestasjonen, det mentale, å få trenere rundt deg til å bli gode, gleden av å banke deg selv på treningsøkter, å slå nye rekorder. Det er så mange sånne scenarier som er morsomt å jobbe hardt med, sa han i et intervju med NRK for noen år siden.

– Jeg synes det er så fryktelig gøy.

Både Bjørndalen og Bjørgen er sjeleglade for at foreldrene deres lot dem utvikle treningsglede.

– Det var viktig at de der hjemme var passe interessert. De pushet meg ikke, i stedet holdt de litt igjen. Da ble jeg mer gira. Den motivasjonen har holdt livet ut, sier Bjørndalen.

Alle bitene i puslespillet

I Holmenkollen så vi en jente, kanskje åtte år gammel, som hadde tatt av seg den ene skien inne på oppvarmingsområdet. Hun lo hysterisk mens hun prøvde å balansere på én ski – og falt på rumpa – igjen, igjen og igjen.

Rett ved siden av henne blåste to små, innbitte brødre forbi, med rake rygger og bestemte fraspark, besatt av å forberede seg optimalt til rennet.

Bjørgen og Bjørndalen ville nok vært mest som de brødrene. Men hvem vet, kanskje er det den jenta som har mest alfabølger i hjernen, eller som er født tidlig på året og driver med mange idretter, eller som er drevet av indre motivasjon.

Og det siste svaret fra Ole Einar Bjørndalen kan gi alle et slags håp.

– Hvorfor ble det deg?

– Jeg drømte vanvittig mye da jeg var liten. Jeg tror det aller viktigste er å drømme.

• Mer om hjerneforskning og idrett: Mannen som kikket inn i Aksel Lund Svindals hjerne fant noe vi alle kan lære av