Dette er ingen tysk krise

En av få ting som kan sies med sikkerhet, er at dette er Tysklands verste VM noensinne. Slik sett er det fort gjort å tenke at fotballstormakten er i krise – men det motsatte er faktisk sant.

For mens selve landslaget virker skrøpelig akkurat nå, er tysk fotball generelt i strålende form.

Faktisk har den nesten aldri sett bedre ut.

Denne talentfabrikken har bidratt til Tysklands enorme stabilitet det siste tiåret. Fra 2006 til 2014 nådde de seks strake semifinaler i EM og VM, hvorav det siste mesterskapet førte til landets fjerde verdensmestertittel. Selv om situasjonen ser mørk ut nå, hadde den vært mer kritisk om det også fantes null håp for fremtiden.

Det hadde faktisk vært en skikkelig krise – og det vet tyskerne godt selv.

Det var nemlig en slik situasjon de hadde ved årtusenskiftet.

For i 2000 hadde Tyskland blitt valgt som arrangør av VM i 2006. Om mesterskapet skulle bli en suksess, trengte de et lag som kunne slåss om tittelen.

Laget var fullt av løpssterke krigere som kun stolte på lagånd og vinnermentalitet. Der hvor lag i andre land hadde vridd om til fire bak og soneforsvar, tviholdt Tysklands klubber og landslag på sweepersystemet med mannsmarkering, en formasjon som virket utdatert. Det fantes heller ingen ny generasjon som sto klar til å ta over stafettpinnen.

Ingen av ungdomslagene hadde vunnet noe siden U17-lagets EM-tittel i 1992.

Det var ikke rart at landet var i krisestemning. Men det få visste, var at revolusjonen allerede var i gang.

En legende i femtedivisjon

I 1996 hadde nemlig landslagstrener Berti Vogts bedt presidenten i fotballforbundet Egidius Braun om å investere mer i unge spillere. De var enige i at noe burde gjøres, men først trengte de en plan. Mannen som fikk ansvaret for å lage den, var Dietrich Weise.

Weise var en utrettelig trener som hadde jobbet med ungdomslagene til forbundet sent på 70-tallet, og reist landet rundt på jakt etter talenter. Nå dro han ut på en ny rundtur for å inspisere Tysklands talentutvikling.

Det han fant var ikke oppmuntrende.

Weise så at talentene som ikke spilte i de profesjonelle klubbene, gikk tapt. Om de spilte for amatørlag, var de avhengige av å bli utviklet av de regionale fotballforbundene. Flere av disse forbundene manglet både penger og personell til å veilede talenter. Dermed kunne talenter lett møte veggen om de ikke ble snappet opp av en proff klubb.

Selv talentene i proffklubbene kunne stagnere. Tidlig på 90-tallet ble Bundesliga-lagene rike takket være en ny TV-avtale. Få av dem så noen grunn til å investere i hjemlige talenter som kanskje ville blomstre om noen år, når de heller kunne hente stjerner som leverte med en gang.

Dermed ble talentene satt i skyggen av dyre importer. Mellom 1992 og 1997 steg antallet utenlandske spillere i Bundesliga fra 17 til 34 prosent.

Vise Weise

Etter mye arbeid presenterte Weise et program for Braun. Weise ønsket å sette opp mer enn 100 regionale treningssentre for å forbedre talentutviklingen på lokalt nivå. Braun svarte at forbundet ikke hadde råd til det.

Faktisk var det få som skjønte at tysk fotball var i krise.

I 1996 hadde nemlig Vogts ført Tyskland til EM-tittelen i England. Året etter vant Borussia Dortmund mesterligaen og Schalke 04 UEFA-cupen. Situasjonen var på en måte det motsatte av det den er nå: Triumfene på overflaten stilte hele tysk fotball i et godt lys, selv om forbundets struktur på lokalt nivå var svak.

Så det måtte et par fiaskoer til for at Tyskland skulle våkne opp.

Den første kom i VM i Frankrike i 1998. Tyskland tapte 3–0 mot Kroatia i kvartfinalen og vendte hjem til slakt. En avis printet et helt oppsigelsesbrev og ba Vogts om å skrive under. Da støvet hadde lagt seg, begynte flere å etterlyse talentene. Noen mente problemet var sosialt: At tysk ungdom kun satt foran TV-skjermen i stedet for å drive med sport.

Weise mente dette var vås.

– Jeg sa til Braun at det var nok av talenter i Tyskland. Vi nådde dem bare ikke, sa Weise til Raphael Honigstein i Das Reboot, en bok om Tysklands fotballrevolusjon.

Til slutt iverksatte forbundet Weises program. De satte opp 121 treningssentre over hele landet, som tilbød 4000 spillere mellom 13 og 17 år to timers individuell trening i uken. Målet var at ingen barn i Tyskland skulle bo mer enn 25 kilometer unna et senter.

Mange var imidlertid skeptiske. Men så kom EM i 2000.

Måtte satse ungt

Da som nå hadde ingen forutsett at Tyskland skulle havne sist i gruppen. Laget tapte mot England for første gang på 15 år, og ble knust 3–0 av reservelaget til Portugal. I etterkant publiserte en tysk avis bilde av Frankrikes mesterlige playmaker, Zinédine Zidane.

– Dette er en fotballspiller, sa bildeteksten, ifølge boken Tor!: The Story of German Football.

Ved siden av Zidane var et annet bilde av en Bratwurst ikledd tysk landslagsdrakt.

– Dette er en tysk landslagsspiller, sa teksten.

Uli Hesse, forfatteren av Tor!, kalte turneringen landets «klart verste prestasjon i et sluttspill siden VM i 1938». Snittalderen på Tysklands stall hadde attpåtil vært 30 år.

Hvor var generasjonen som skulle endre kursen?

Samme år gikk andelen utenlandske spillere i Bundesliga opp til 50 %. I april 2001 ble Energie Cottbus den første Bundesliga-klubben til å bruke en førsteellever uten en eneste tysker.

Først nå innså forbundet alvoret av situasjonen. Så samme år gjorde de det påbudt blant Bundesliga-klubbene å ha et ungdomsakademi. I 2002 ble den samme regelen innført i andredivisjon. Akademiene måtte nå ha lag ned til U12-nivå og ansette juniortrenere på fulltid. Akademiene ble også gitt karakter. De som scoret høyest, fikk mest økonomisk støtte.

Om klubben nektet dette, kunne forbundet frata dem lisensen til å spille i ligaen og cupen. Klubbene hadde i praksis ikke noe valg.

Naturlig nok var flere skeptiske i starten. Ikke alle ønsket å prioritere talentutvikling. Men så skjedde det noe som gjorde akademiene nødvendige uansett.

TV-krisen

Siden tidlig på 90-tallet hadde nemlig Bundesligas TV-partner, Kirch Media, pøst penger inn i tysk fotball. I 2002 gikk selskapet konkurs.

Plutselig sto klubbene med enorme hull i budsjettene. De fleste hadde tatt TV-pengene med i sine beregninger. Noen hadde allerede brukt pengene. Ifølge David Goldblatt, i boken The Ball is Round, sto Bundesliga-klubbene med en samlet gjeld på 600 millioner euro.

I 1998 hadde Bundesliga attpåtil innført «50+1»-regelen, som hindrer klubbene i å bli oppkjøpt av utenlandske eiere. Det var altså ikke bare å finne en rik russer som kunne slette gjelden.

I stedet måtte klubbene selge de utenlandske spillerne som hadde tjent så fett. Flere hadde knapt råd til å kjøpe erstattere. De lagene som hadde litt penger, hadde ikke på langt nær nok til å hamle opp med de engelske klubbene på overgangsmarkedet.

Så klubbene hadde i praksis kun én løsning igjen: De måtte få frem billige unggutter.

De måtte stole på akademiet.

Jobben ingen ønsket

Mens dette fant sted, utvidet fotballforbundet sitt eget prosjekt. De forstørret sitt sentraliserte nettverk fra 121 treningssentre til 366, og fylte dem med 1 300 trenere på fulltidskontrakter. Alle hadde minst B-lisensen, den tredje høyeste trenerutdanningen til UEFA.

Sentrene var et sikkerhetsnett for å fange opp talentene som ikke ble utviklet av de profesjonelle klubbene. Om et stortalent vokste opp på et øde fjell langt unna storbyen, var idéen at et av sentrene skulle fange ham opp. Speidere som dro til sentrene, kunne se 650 000 spillere hvert år.

I praksis hjalp fotballforbundet klubbene med å rekruttere talenter.

Det skulle imidlertid ta tid før disse talentene kom gjennom systemet. Så i EM i 2004 dro Tyskland nok en gang slukøret hjem etter gruppespillet. Treneren Rudi Völler sa takk for seg.

Men da fotballforbundet leitet etter en erstatter, var det ingen som ønsket jobben.

– Alt skal rives

Kandidatene kunne nemlig se hvor det bar. Presset under VM på hjemmebane ville bli enormt. Laget var skakkjørt og det var to år igjen.

Dette prosjektet virket dømt til å feile.

Han var tydelig på hva målsettingen var: Hele landslagets struktur skulle rives ned og bygges på nytt. Snart skapte Klinsmann nye roller i forbundet og hentet inn eksperter fra andre sporter. Han kastet gamle spillere på dør. Han hentet inn nye talenter.

Og ikke minst: Han ga laget en ny spillestil.

I flere tiår hadde Tyskland vært kjent for maskinaktig fotball som skaffet resultater, men som var like oppmuntrende som en grå boligblokk i Øst-Berlin. Klinsmann innførte en offensiv 4-4-2 med høy intensitet, og krevde så at U21-laget gjorde det samme.

Dessverre for ham var det ikke like lett å overtale Bundesliga-klubbene.

Nye Tyskland

Klinsmann spurte nemlig Tysklands fremste klubbtrenere om å spille på en lignende måte som landslaget. Dette var problematisk: Trenerne var under press i sine klubber og kunne ikke prioritere Tyskland. Dessuten hadde flere av dem en annerledes filosofi enn Klinsmann.

– Alle var enige om at tysk fotball måtte endres etter 2004, men det var ingen som ønsket å følge prinsippene våre, sa Klinsmann til BBC.

Landslagets resultater hjalp ikke. Året før VM tapte Tyskland mot Slovakia (2–0) og Tyrkia (2–1). Da de så gikk på en 4–1 smell mot Italia, var hele prosjektet i fare.

Om de ikke hadde slått USA 4–1 i neste kamp, hadde forbundet etter all sannsynlighet sparket Klinsmann, 79 dager før VM startet.

Heldigvis for Klinsmann ble VM en suksess. Solen dukket opp akkurat da turneringen startet, og de neste ukene fylte folket gater og torg med sang, fest og tyske flagg. På banen kjempet et ungt og spennende lag seg til semifinalen, hvor de tapte knepent mot Italia. Selv om det ikke ble noen ny VM-tittel, hadde landslaget vunnet nasjonens hjerter.

– Hele landet støttet oss og sa, «Ja, det er laget vårt, slik ønsker vi å spille», sa Klinsmann, ifølge BBC.

Deretter sa Klinsmann opp, utbrent etter to intense år. Han insisterte på at assistenten hans skulle ta over prosjektet. Det var duket for Joachim Löw.

Mot verdenstoppen

Löw hadde spilt i tysk andredivisjon på 80-tallet, før han startet en trenerkarriere som gikk innom klubber i Tyrkia og Østerrike. I 2006 ble han Klinsmanns assistent. Med ham i sjefsstolen hadde forbundet nå en perfekt miks: En skarp taktiker på seniornivå og en enorm talentfabrikk lokalt.

Det tok ikke lang tid før det harde arbeidet bar frukter. I 2008 vant Tyskland U19-VM. Samme år nådde Löw finalen i EM, hvor Tyskland tapte 1–0 mot Spania etter at Fernando Torres hadde løftet ballen over Jens Lehmann. Neste år vant Tyskland EM-tittelen på U17- og U21-nivå.

Før 2008 hadde altså ikke Tysklands ungdomslag vunnet noe som helst siden 1992. Nå var de regjerende europamestere i tre aldersklasser samtidig.

I VM i Sør-Afrika i 2010 tok Löw med flere av spillerne fra U21-laget, blant andre Mesut Özil, Manuel Neuer, Sami Khedira, Jérôme Boateng og Mats Hummels. Et energisk lag knuste England (4–1) og Argentina (4–0), før det ble stopp i semifinalen, igjen mot Spania, etter at stopperkjempen Carles Puyol hadde stanget inn vinnermålet på corner.

I etterkant utviklet Löw en mer ballbesittende spillestil. Tyskland tapte en ny semifinale i EM i 2012, etter to mål av Italias eksplosive spiss Mario Balotelli.

Men to år senere var det deres tur.

Som å se Brasil

Triumfen i VM i 2014 var kronen på verket Weise hadde startet. Den viste blant annet at treningssentrene hadde utviklet nye typer spillere. Tysklands lag var stappet med teknikere som finslepne Özil, fotrappe Mario Götze og pasningssikre Toni Kroos.

Mens sjokkerte brasilianer brast sammen i gråt, spaserte Tyskland til finalen mot Argentina i Rio de Janeiro. Der scoret stortalentet Götze en akrobatisk volley i andre ekstraomgang. Tyske fans gikk av hengslene. Comebacket fra EM-flausene var fullført.

Det var landslagets første VM-tittel siden triumfen som Vest-Tyskland i Italia i 1990.

Få kan ha vært like fornøyde som Weise. I etterkant av finalen sa han at minst ti av spillerne i VM-troppen aldri hadde blitt funnet uten hjelp fra forbundets regionale sentre. Et eksempel var Kroos, som er fra Mecklenburg-Vorpommern, et område på grensen til Danmark som aldri pleier å produsere toppspillere.

– Ingen hadde sett på ham, sa Weise, ifølge Das Reboot.

Lys fremtid

I dag maler Weises talentmaskin som før. Det tyske forbundet opererer fortsatt sine treningssentre. Siden 2001 har klubbene i Bundesliga brukt mer enn en milliard euro på talentutvikling (nesten ti mrd kroner), ifølge ligaen selv.

Resultatene i hjemlig serie har vært klare. Fra 2002/03 til 2015/16 sank snittalderen i ligaen fra 27,1 til 24,5.

I samme periode steg andelen tyske spillere fra 50 til 66 prosent.

Det var slike tall som lå bak Tysklands triumfer i U21-EM og prøve-VM i fjor, og som nå gir landslaget håp for fremtiden, marerittet i Russland til tross.

Det var for 20 år siden at Tyskland virkelig var i krise.

Denne gangen står de godt rustet til å slå tilbake.