Ble hetset på butikken – det endret livet for Marianne (24)

– Det har ikke vært særlig gøy, nei.

Marianne Hong Sanderud konstaterer det selv: Hun har ikke bare hatt det enkelt her i livet.

Men som denne historien kommer til å fortelle deg:

Hun er ikke en som gir opp, og hun er ikke en person man skal undervurdere.

Snarere tvert imot er historien om Marianne Hong Sanderud en beretning om indre mot, ytre styrke og en målbevissthet de fleste kan lære av.

En historie som like gjerne kunne vært en amerikansk sportsfilm.

Om en person som blir tråkket på gjentatte ganger, men som reiser seg opp og går seirende ut til slutt.

Vet ikke når hun er født

For å forstå Mariannes historie må vi ta noen skritt tilbake.

Hun ble adoptert til Norge fra Kina da hun var bitte liten. Marianne er fortalt at hun ble funnet i gatene i Yibin, underernært og i kritisk tilstand, og plassert på barnehjem i Kina før adopsjonen til Norge fant sted.

Hun vet det ikke med sikkerhet, men tror det er stor sannsynlighet for at hennes biologiske foreldre hadde brutt landets ettbarnspolitikk.

Marianne kom derfor til Norge uten at det var oppgitt noe info om når hun var født, og fikk derfor en fiktiv fødselsdato. Det står 12. mai 1999 i passet, men de vet at det ikke stemmer.

– Men årstallet stemmer trolig, sier hun.

Derfor feirer hun heller 22. desember, som er datoen hun ble adoptert til Norge.

Hun fikk tidlig en følelse av at hun ikke var «som alle andre» i Norge.

Sammen med en søster, også hun adoptert fra Kina, vokste hun opp i Finnholt utenfor Kongsvinger, og barndommen ble preget av både gode og vonde minner.

Gode i form av at hun ble både elsket og ivaretatt av familien og vennene sine, men vonde i form av stadige hendelser utenfra som man i dag vil karakterisere som renspikka hets og rasisme.

Hun svarer «ja, det var mange kommentarer» da NRK spør om hun opplevde mobbing på skolen.

Og etter hvert som hun ble eldre, jo verre ble det.

Imiterte kinesisk etter henne

En gang hun spilte fotballkamp, var det en person på tribunen som reiste seg opp og begynte å imitere kinesisk etter henne.

Da hun var på det lokale treningssenteret, kom det en mann og spurte om hun var i Norge for å gifte seg.

En gang hun var til behandling hos Nemus, et helsesenter med blant annet fysioterapi og massasje, var det en mannlig pasient som kom bort og sa det hadde vært fint med massasje fra henne også.

Hvis hun spaserte forbi et utested på Kongsvinger på kveldstid, hendte det at hun fikk slengt «guling» etter seg.

Etter hvert begynte hun å få nok.

Den unge jenta gikk rundt i Hedmark med en økende grad av sinne og frustrasjon i seg.

Og plutselig var det ikke bare den stadige hetsen og rasismen som ødela humøret, en lovende fotballkarriere sto også på spill.

Datter av fotballegende

Da hun ble adoptert endte hun nemlig opp hos familien Sanderud, og fikk Kongsvinger-legenden Vidar Sanderud som far.

Da kunne det kun gå én vei, med en far som har spilt 259 kamper for Kongsvinger ble det fort fotballspilling på Marianne også.

Og det tok ikke lang tid før talentet hennes ble åpenbart.

Hun var faktisk så god at hun som én av seks jenter i kullet sitt fikk plass på NTGs toppidrettslinje for fotball i Kongsvinger.

Tung beskjed av legene

Men etter hvert fikk hun noen mystiske smerter i leggene.

To år slet hun med beina før legene fant ut hva som var galt, og det ble et slag i ansiktet da hun fikk påvist «compartment syndrome», som innebærer at legghinnene er for trange og fører til dårlig blodsirkulasjon.

Hun prøvde å operere i 2016, men oddsen var imot henne.

– Smertene ble kroniske, jeg hadde vondt også utenom trening. Etter to år fikk jeg beskjeden om at, hvis jeg ville ha et normalt liv hvor jeg kunne løpe og bevege meg, måtte jeg legge opp. Da valgte jeg det, sier hun.

Det ble starten på en tung personlig periode. Men på det tidspunktet visste hun ikke at det egentlig var det engelskmennene kaller «a blessing in disguise».

Selv om fotballkarrieren var over, nektet hun å gi opp håpet om å finne en ny sport.

Alt handlet plutselig om å finne en aktivitet hun kunne drive med uten å ha vondt.

I og med at hun gikk på et toppidrettsgymnas, var det mange andre idretter tilknyttet skolen. Den målbevisste jenta fikk fornyet giv.

Hun spurte om utholdenhetstips fra syklistene, trente styrke med håndballjentene og bevegelighet med turn og dans. Plutselig trente hun på en helt annen måte enn hun hadde gjort før.

Episoden på butikken

På samme tid skjedde det som fikk begeret til å renne over for henne.

Det var 2017, Marianne sto og kikket på noen varer i en butikk i Kongsvinger.

Det var en eldre mann der også.

Uten at hun helt registrerte det, kom han gående i hennes retning.

Hun var helt uforberedt på det som skulle skje.

Ut av det blå åpnet han munnen og lirte av seg noen setninger av rasistisk art som NRK ikke velger å gjengi her.

– Ble så sint

Marianne ble så perpleks at hun ikke visste hvordan hun skulle reagere. Hun betalte for varene og kom seg vekk fra butikken i hui og hast.

– Jeg ble så sint, husker hun i dag.

Hun visste det ikke på det tidspunktet, men episoden skulle snu livet hennes på hodet.

Til det bedre.

– Hendelsen i butikken skjedde midt på lyse dagen. Men det fikk meg til å tenke: Hva gjør jeg hvis jeg føler meg direkte utrygg og noe slikt skjer på kvelden eller når jeg er alene?

Da våknet tanken om å prøve kampsport.

Hun ville lære å forsvare seg selv.

– Da ringte jeg Taekwondo-klubben i Kongsvinger, og noen få dager etterpå var jeg der på min første trening.

Det ble et lykketreff.

Den allsidige treningen hun hadde drevet med etter at fotballkarrieren gikk i vasken, gjorde at hun allerede hadde grunnlaget på plass.

Da hun i 2018 flyttet til Oslo for å studere, og meldte seg inn i en i kickboxingklubb i hovedstaden, tok det bare ett år før hun deltok i NM i mai 2019 med oppsiktsvekkende resultater.

Folk visste nesten ikke hvem hun var, men hun dro fra det mesterskapet med én norgesmestertittel og to bronsemedaljer.

Livet var på rett vei igjen, den gedigne skuffelsen etter fotballen begynte å legge seg. Hun hadde funnet en ny vei i livet, og humøret var bedre enn på lenge.

Så kom koronaen til landet.

I mars 2020 fikk Marianne seg en støkk hun sent vil glemme.

– Hun skrek

Mens hun sto på en T-banestasjon i Oslo, ble hun oppsøkt av en voksen dame.

– For min del var det en vanlig dag. Men det var også i den perioden Norge begynte å stenge ned på grunn av korona. Jeg sto på T-banen da en dame kom bort og henvendte seg direkte til meg. Hun skrek nærmest, og sa etter hvert at «sånne som deg burde bruke munnbind».

Marianne fikk massiv støtte da hun senere på sin Facebook-side gikk ut og fortalte om episoden.

– Hva gikk gjennom hodet ditt?

– Jeg ble overrasket og sjokkert, for det var så voldsomt, men jeg ble også veldig lei meg. Det slo meg så hardt da jeg skjønte hva hun egentlig sa.

Marianne husker at det var andre mennesker der, men ingen brøt inn eller snakket med henne i etterkant.

Hun ville egentlig ikke snakke med noen heller, hun var både flau og opprørt på samme tid.

– Hadde du forventet at folk tok deg i forsvar?

– Skal jeg være ærlig, så nei. Når jeg har opplevd lignende ting tidligere, har det sjelden skjedd.

– Ikke akseptabelt

Pappa Vidar Sanderud reagerer kraftig på at slike hendelser kan skje.

– Ingen skal oppleve trakassering, hverken Marianne eller noen andre. Det er ikke akseptabelt. Det er et felles ansvar vi voksne har, og det er viktig at det blir slått hardt ned på med en gang, sier han til NRK.

Episoden på T-banen var ikke en isolert hendelse under koronatiden. Marianne husker situasjoner der folk fysisk fjernet seg hvis hun kom for nærme.

Særlig én episode på en trikk gjorde inntrykk på henne.

– Da jeg satt meg ved siden av en person på trikken der det var ledig plass, flyttet han seg. Vi skulle jo holde en meter avstand på den tiden, men vedkommende gikk og satt seg ved siden av noen etnisk norske, og sendte meg stygge blikk i etterkant. Da var det ikke til å ta feil av, sier hun.

– Blir veldig lei meg

Pappa Vidar Sanderud beskriver datteren som veldig tøff i hodet, noe hun har vært så lenge han kan huske.

– Når det gjelder episodene med trakassering og sånn, det har hun nok jobbet ganske hardt med. Slike ting er det ikke så enkelt å prate om, i hvert fall ikke med mamma og pappa, men hun har vært veldig flink til å håndtere det. Selv om det har satt sine spor. Det har det helt klart gjort, sier han.

– Hva gjør det med deg som far når du hører at hun har flere opplevelser med rasisme og trakassering?

– Jeg blir veldig lei meg. Vi fanget det nok ikke opp umiddelbart da det skjedde, for hun sa ikke noe om det da, men vi har skjønt underveis at det var episoder. Det gjør noe med deg som far, sier han.

Vidar Sanderud, som til daglig jobber i markedsavdelingen i Norges Fotballforbund, forteller at det stadig kommer nye rapporter om uønsket atferd, hets og trakassering i fotballen.

– Det er veldig mye grums der ute. Jeg synes det er bra noen tør å stå frem og fortelle om det, og er veldig glad for at hun har gjort det, det tror jeg også har lettet på trykket hennes. De færreste vil jo ha det sånn som hun har hatt det. Men hun har klart å bruke det positivt og fått energi av det, samtidig som det sikkert har vært netter og dager som har vært tøffe, sier han.

Bruke det til noe positivt er en underdrivelse.

Kampsport-fremgangen har bare fortsatt for den unge hedmarkskvinnen.

NM-gull

I NM 2022 ble det én bronse og to gull, noe som ga henne kongepokalen.

Nylig deltok hun i Scandinavian Open 2023, en stor internasjonal kickboxingturnering, og stakk av med seieren.

Under årets NM, som ble arrangert i Trondheim i midten av oktober, stakk hun av med ett gull og ett sølv.

For å sette prestasjonene i et perspektiv:

Hun kombinerer den imponerende idrettskarrieren med å skrive masteroppgave i nevrotoksikologi på Universitetet i Oslo. Og attpåtil har hun en deltidsjobb på Søstrene Grene.

Som vi nevnte innledningsvis: Dette er en historie om en kvinne med uvanlig dose pågangsmot og ståpåvilje.

– Hva er det viktigste andre kan lære av din historie og det du har opplevd?

– Å bruke det negative til noe positivt. Mange går kanskje rundt med en forestilling om at man får til det og det, men ikke det og det, men det vet man ikke før man prøver. Bruk de ressursene du har rundt deg og ha troa på deg selv, sier hun.

Pappa Vidar kunne ikke vært mer enig.

– Marianne er et bevis på at det er mulig å få til ting, selv om man kan oppleve dager som er kjempetunge. Vi er veldig stolte av henne.