Karolines krise

– Det er flaut. Jeg skammer meg over at jeg ikke fikk det til.

Karoline Olsen sitter med tårer i øynene mens hun snakker med NRK.

25-åringen har for første gang bestemt seg for å fortelle åpent om det hun sliter med. De færreste vet hvordan hun har hatt det en god stund nå.

Det er nemlig ikke så lett å forstå hvis man bare ser fasaden.

Utenpå er Karoline Olsen en blid, oppegående og godt likt sørlandsjente som lykkes med alt hun gjør. Proff håndballspiller. Utdannet sosionom.

I tillegg er hun kjæreste med olympisk mester Anders Mol og bestevenninne med verdens beste håndballspiller Henny Reistad. Hun har en familie som elsker henne.

Hun har vel ikke noe å klage over?

Det er heller ikke så lenge siden alt så mye lysere ut.

Sommeren 2019 klikket Karoline Olsen seg inn på den ferske landslagstroppen som nettopp var offentliggjort.

Hun skulle bare sjekke hvem som kom med.

Heidi Løke. Camilla Herrem. Silje Solberg … Karoline Olsen?

Hun fikk regelrett hakeslepp da navnet hennes for første gang sto på listen over uttatte spillere til Norges A-landslag i håndball.

En drøm hadde nettopp gått i oppfyllelse.

Alle år med blodslit og hardt arbeid skulle endelig gi sin belønning.

Ikke minst: Rett før landslagsuttaket hadde hun nettopp vunnet bronse i Mesterligaen med Vipers.

Alle karrierepiler pekte oppover.

Men samtidig som hun følte en enorm glede og stolthet over å bli tatt opp i det gjeveste selskapet, sto det en djevel på skulderen hennes og skrek henne noe i øret hun egentlig ikke vil høre.

Hun skjønte, midt oppi all glede og jubel, at hun aldri kom til å delta på den landslagssamlingen.

Kristiansand-jenta hadde slitt så lenge med en skulder at hun ikke klarte å holde den i sjakk.

Samme hvor mye hun prøvde, innså hun motvillig at hun ikke hadde noe å gjøre på en håndballbane i den tilstanden.

Med tristhet og fortvilelse fant hun frem mobilen og tok den tunge telefonen til landslagssjef Thorir Hergeirsson.

Hun husker det som grusomt å melde forfall.

Lite visste hun at dette bare var starten.

Først opererte hun skuldra, men da hun nærmet seg slutten på en nesten to år lang opptreningsperiode, begynte plutselig kneet å hangle. Da bar det tilbake til operasjonssalen.

Et slag i trynet, men selv etter to mislykkede kneoperasjoner nektet hun plent å gi opp og bestemte seg for å vie et helt år til ren opptrening.

Selv da kontrakten med Vipers gikk ut i 2022, fortsatte hun å trene steinhardt for å få bukt med kneskaden.

Hun var fast bestemt på å overvinne plagene.

Men: Etter fire år med skadetrøbbel måtte hun konstatere det:

Skadene vant.

Hun kan fortsatt ikke løpe. Karrieren er over.

Hun skjønner at hun aldri vil komme tilbake som profesjonell håndballspiller.

Karoline Olsen er fullstendig klar over at det bare er idrett, og at mange har det tøffere, men for henne har livet falt i grus.

– Jeg har lagt ned alt jeg kunne av arbeid, og så går det ikke likevel. Jeg føler meg bare dum, sier hun i dag.

Flauheten, over noe hun tross alt ikke er skyld i selv, er likevel det minste problemet.

Hun har havnet i det hun kaller for identitetskrise.

Håndball har alltid vært synonymt med Karoline Olsen, nå sitter hun med en følelse av å ikke vite hvem hun er. 25-åringens mentale helse har fått en brutal knekk.

– Jeg har hatt flere sammenbrudd knyttet til panikkangst. Det er jo ikke farlig for meg å ikke være håndballspiller, men for psyken min kan det oppleves farlig. Noen ganger føles det, når jeg ikke har håndballen, at jeg står helt i det ukjente.

Hverdagen har plutselig blitt veldig krevende for den unge kristiansanderen. «Triggerne» er overalt.

Hvis hun er en tur på butikken og ser Vipers-brødet, der bildet av henne preger hele designet, merker hun fort at kroppen spenner seg.

Da må hun bare komme seg vekk.

Hun har ikke sett ett eneste minutt av Vipers sine kamper, verken på TV eller fra tribunen, siden hun måtte legge opp.

Fortsatt har hun ikke klart å gå inn i Aquarama, hallen som lenge var arbeidsplassen hennes.

Absolutt alt som minner henne på det håndballivet kunne ha vært, skaper så store negative reaksjoner hos henne at rullegardinen går ned.

Det ga sitt utslag også under et av intervjuene med NRK. Da Vipers-sangen ble spilt på en mobiltelefon tok det ikke lang tid før tårene trillet.

– Det er dette jeg vil unngå. Det er derfor jeg ikke går ut når det er Vipers-aktiviteter i byen, jeg synes det er så vondt. Jeg har så hjerte for klubben. Selv om jeg forbinder den sangen med de beste minnene, får jeg en klump i magen når jeg hører den.

Egentlig vil hun bare rømme fra alt som har med idrett å gjøre.

Men det er ikke sånn det fungerer når kjæresten er volleyballstjernen Anders Mol og bestevenninnen er Henny Reistad.

Når kjæresten gjør det bra i turneringer, hender det at hun bryter ut i gråt. Hun skjønner ikke hvorfor, det bare skjer.

Den dag i dag klarer hun ikke se bestevenninnen spille kamp.

Da Reistad ble kåret til verdens beste håndballspiller i mai i år, fikk Karoline Olsen et fullstendig sammenbrudd.

Hun havnet hyperventilerende på baderomsgulvet og knakk fullstendig sammen.

Reaksjonen kom ikke fordi bestevenninnen opplevde suksess, men fordi det fikk tankene over på hva hun selv aldri får kjenne på. Hun vil aldri igjen oppleve lykkerusen kun toppidretten kan gi henne.

– Det er idrettspersonen i meg som blir sjalu og synes det er vanskelig å se andre gjøre ting jeg ikke kan. Selv om det er bestevenninna mi. Og jeg vil ikke være den bestevenninna. Jeg vil heie og støtte opp.

– Du føler deg som en dårlig venn?

– Jeg har følt meg som en dårlig venn de siste årene, spesielt det siste. Jeg vet at Henny forstår hvorfor. Men jeg får dårlig samvittighet likevel.

Nå er hun redd for å miste dem, hvis hun ikke tar tak i problemene.

– For hvis jeg skal være den personen jeg har vært på mitt dårligste, da gir jeg ingen noe, da er jeg ikke til nytte for noen.

– Hva mener du med det?

– Hvis jeg ikke klarer å komme meg opp av gropa, smile og ha det fint … Hvis ikke jeg klarer å ta imot glede, så blir det bare et mørkt hull. Mørkt for meg og alle rundt meg, svarer hun.

Hun har begynt å snakke med en psykolog for å få bukt med problemene. Psykologen mener hun er i en sorgprosess.

Det er ikke første gang i løpet av hennes 25 år lange liv at hun sørger, men det er første gang hun sørger over noe, ikke noen.

Hun tror at løsningen for å komme seg videre kan være å finne identitet i noe nytt, noe annet som gir henne lidenskap og drivkraft, men aner ikke hva det skal være.

Det som ofte utløser sammenbruddene, er knyttet til situasjoner der hun blir tvunget til å se realiteten i øynene.

For eksempel når hun er med kjæresten på volleyball-turneringer og det nærmer seg hjemreise alene til Norge og hennes egen hverdag:

Da kommer spørsmålene: «Hva er hverdagen min, hva er det egentlig jeg reiser hjem til?»

– Ja, jeg har familie og kjæreste, men jeg kan ikke leve gjennom andre. Og det er da det kommer. Da spenner kroppen seg, hjertet banker og ting føles bare skummelt og fremmed, sier hun.

Én gang har sammenbruddene også skjedd offentlig. Og det skjedde på verst tenkelig sted.

Dagen før Norge skulle spille semifinale i EM for lag i sandvolleyball i Wien i fjor, var Karoline og Anders Mol ute og spiste sushi sammen på restaurant.

Planen var at Anders skulle reise tilbake til hotellet der han og volleyball-makker Christian Sørum ladet opp, mens Karoline skulle sove i en Airbnb og reise direkte til flyplassen dagen etter for å rekke jobb i Norge.

– Jeg hadde bare lyst til å bli i den bobla, men måtte hjem til mitt. Som var hva da? En vanlig jobb som ikke er meg. Da jeg skulle si «ha det» til ham, brøt jeg sammen, forteller hun.

Hun husker det som om det var i går.

«Dette blir krise. Jeg må prøve å ta meg sammen. Han skal spille kamp i morgen, semifinale, jeg må bare skjerpe meg og ta dette i leiligheten etterpå», rakk hun å tenke.

Men foran den fullsatte sushi-restauranten startet sammenbruddet. Hun rakk å komme seg ut på gata før det angrep henne i full kraft.

– Jeg ble satt ut da det skjedde. At det kom så brått, forventet jeg ikke. Det var så sterkt, hun hadde fullstendig panikk. Jeg har aldri sett henne i den tilstanden, forteller Anders Mol til NRK i dag om det hittil ukjente dramaet.

Som toppidrettsutøver er Mol vant til å håndtere stressende situasjoner og press, men dette hadde han ikke opplevd før.

Han satt seg ned med henne og la en plan.

«Jeg blir med deg, det er det du trenger. Du trenger nærhet. Trygghet. Ikke sove i en airbnb alene», sa han til henne.

For Anders Mol var det et lett valg. Oppladningen til EM-semifinalen måtte komme i andre rekke.

Han hadde ikke samvittighet til å stikke fra Karoline for å dra tilbake til utøverhotellet og fokusere på idretten.

– Hun var helt fullstendig ute og hyperventilerte. Det var vanskelig å se kjæresten sin i den situasjonen der, minnes han.

Han ga beskjed til makkeren Christian Sørum om at han ikke kom tilbake den kvelden. Trenerne fikk ikke vite noe.

Norge vant semifinalen neste dag og avgjorde senere finalen. Men for Anders Mol ble det ikke en helg han ser tilbake på med glede.

Karoline gremmes fortsatt når hun tenker tilbake på det som skjedde. Hun skammer seg fordi hun ikke klarte å ta seg sammen.

For nå gikk det ikke bare utover henne. Nå var de mentale problemene farlig nær å gå direkte utover også samboerens karriere.

– Og det synes jeg fortsatt er krise den dag i dag, sier hun.

Anders Mol, som både er verdensmester og olympisk mester, har selv hatt en livslang drøm om å lykkes fullt ut med idretten. Det har han klart.

At kjæresten ikke får oppleve det samme, tenker han mye på.

– Det gjør vondt å skulle vite at den drømmen er tatt bort. Ting er så urettferdig, sier han.

Den dramatiske hendelsen i Wien ble en vekker. Karoline Olsen skjønte at hun måtte ta grep, dette kunne ikke fortsette på den måten.

Nå har hun tatt et nådeløst valg; hun må vekk fra Kristiansand. Paret har nå flyttet inn i en leilighet i Oslo, fire timer unna alt som minner henne om Vipers og det livet hun hadde.

– Jeg rømmer fra byen nå, men jeg må rømme. I Kristiansand klarer jeg ikke å komme meg videre og bli en versjon av meg selv som jeg kan leve med, sier hun.

Nå jobber hun med psykologen for å nå sitt neste store mål i livet: Bli rustet til å klare å komme tilbake til Kristiansand og takle alle «triggerne».

Håpet er at hun en gang i fremtiden kan se en Vipers-kamp igjen. Hun vil finne tilbake til idrettsgleden selv om hun selv ikke kan delta.

Men viktigst av alt: Hun må finne en ny «mening med livet». Noe som er henne.

Hun tenkte lenge på om hun faktisk skulle stå frem med denne historien. Hun frykter det kan oppfattes som sutring, og at folk ikke forstår hvorfor hun har det så vondt.

Det hun er redd for, er jo det mange vil beskrive som et normalt liv.

Så hvorfor forteller hun så åpent nå?

– Da jeg selv var på det laveste hadde jeg ingen historier å relatere meg til, jeg følte meg alene, og det bidro til mer skam. Man vil alltid være den beste utgaven av seg selv, og jeg tror mange unge kjenner på det presset. Jeg vil være en i samfunnet som kan si «nei, det gikk ikke for meg. Her er en historie om en som IKKE klarte det».