Fant faren død på gulvet: – Vi var bestevenner

Det er 29. mai 2021, Nora Wold ligger og sover.

Fra kjelleren i barndomshjemmet i Fredrikstad våkner hun av at det kommer noen lyder fra etasjen over. Hun tror det er faren hun hører.

Hun er i ørska, det er grytidlig på morgenen, men fra senga roper hun oppover:

«Pappa, går det bra?»

Hun får ikke noe svar. Øynene dupper, før hun bråvåkner igjen. Denne gang av et høyt dunk ovenfra.

Klokka har så vidt passert seks om morgenen, men Nora kommer seg ut av senga og flyr opp trappa for å sjekke.

Da ser hun det.

Pappa Jens Petter Wold ligger rett ut på gulvet.

Panikken og forvirringen kommer som et slag i fleisen, men hun klarer å dra opp telefonen og ringe 113.

Hun får beskjed om å vende ham over på ryggen mens ambulansen er på vei.

Nora Wold er en gjennomtrent friidrettsutøver som har trent hele livet, men hun har ikke sjans. Kroppen er for tung.

Selv om moren Bente ligger og sover i samme hus, er Nora så preget av stundens alvor at det ikke går opp for henne.

I Noras hode er klokken mye mer enn ti over seks på morgenen, hun tror moren har reist hjemmefra for lengst.

I bare undertøyet styrter hun ut i nabolaget for å finne hjelp. Det var ikke tid til å kle ordentlig på seg. Hun ringer på flere steder, men ingen åpner.

Rådvill løper hun inn igjen, og da går det opp for henne at moren faktisk er hjemme.

Hun vekkes, og sammen klarer de å vende den livløse kroppen rundt. De prøver hjerte- og lungeredning, men får ikke noen livstegn.

Ambulansen kommer og overtar redningsaksjonen. Hjertestarter, adrenalin, sjokkbehandling. De prøver alt.

Men det tar ikke lang tid før de slår det fast.

Jens Petter Wold blir erklært død på stedet.

Nå, litt over to år senere, tar hun imot NRK i samme hus i Fredrikstad.

Nora har bestemt seg for å fortelle åpent om det som har skjedd.

Kanskje det kan hjelpe andre som opplever sorg, tenker hun.

– Min verden stoppet opp

Med tårer i øynene tenker hun tilbake på den skjebnesvangre dagen.

Hun husker det var veldig vanskelig å akseptere dødsbudskapet fra ambulansepersonellet.

Det traff henne som en kanonkule i magen, han var hennes nærmeste støttespiller.

Det skulle ta flere dager før hun slo seg til ro med det faktum at «pappa er borte».

Tiden etter den traumatiske opplevelsen ble svært tung for Nora og resten av familien.

Hun husker situasjoner der hun gikk seg en tur for å lufte tankene, og bare noen sa ordet «pappa» brast hun i gråt.

– Det var veldig vanskelig å se andre familier ha en vanlig dag. Min egen verden hadde jo helt stoppet opp, forteller hun.

– Hva slags pappa var han?

– Han var en pappa man kunne snakke med om alt, vi var bestevenner også, jeg traff ham nesten hver dag. Selv om jeg ble 21-22-23 år prioriterte jeg ofte å være sammen med ham i stedet for å dra ut med venner. Vi hadde et veldig spesielt forhold. Det er et tomrom nå, forteller hun.

Jens Petter Wold var ikke bare viktig for Nora.

I Fredrikstad ble han kjent om en ildsjel som brydde seg om andre mennesker og hadde en enorm lidenskap for idretten.

I minneordet som ble publisert på friidrettsforbundets nettsider etter dødsfallet, skriver forfatter Unn Merete Lie Jæger, for øvrig mor til Henriette Jæger, følgende:

«Jens Petter var friidrettsmann til beinet. Han hadde et utrolig stort engasjement og hjerte for idretten vår og alle han trente. Han var en kronisk ja-mann som stilte opp, ikke bare som trener, men også på mange andre felt utenom trening. Få personer har satt spor som Jens Petter har gjort».

Ikke bare var Jens Petter veldig involvert i Noras treninger og hverdag, han fulgte også opp Noras storesøster Oda, som drev med sprangridning, på samme måte.

I tillegg var han friidrettstrener for unge mellomdistanseløpere i Fredrikstad og ga alt også i den rollen.

– En spesiell person

Nora husker fortsatt at faren både kjørte og hentet ungdommer som ellers ikke ville kommet seg til trening. Alle skulle med.

– Han var en spesiell person. Han var nok sær på noen områder, men satte alle andre foran seg selv og var snill mot alle og viste omsorg til dem rundt seg. Han hadde alt, mener Nora.

Nora skjønner fortsatt ikke hvordan faren, som jobbet som lærer, hadde tid til alt.

– Han prioriterte oss veldig og la sjela si i å følge oss opp. Jeg tror ikke mange har hatt en oppvekst med to foreldre som har vært såpass involvert i hverdagen som vi har hatt, mener hun.

Nora vet at faren hadde ønsket at hun skulle fortsette med friidrettssatsingen, som hun var så glad i.

Det tok bare halvannen uke etter dødsfallet før hun bestemte seg for å konkurrere igjen. 12. juni stilte hun på startstreken under Boysen Memorial-stevnet på Bislett.

Oppladningen til det løpet var alt annet enn bra. Tunge dager og lite søvn var grunnlaget.

Særlig det som skjedde før løpet gjorde inntrykk. Veldig mange kom bort under oppvarmingen og kondolerte, trøstet henne og sa mange fine ting om Jens Petter Wold, som i lang tid hadde vært kjent som en ildsjel i friidrettsmiljøet.

Det var så vidt hun klarte å stå oppreist. Situasjonen var følelsesmessig en kjempebelastning.

– Det var veldig spesielt, husker hun.

Hun aner ikke hvordan, men hun klarte å mobilisere kjempekrefter og løp inn til en bunnsolid andreplass på 400 meter hekk den gangen, kun slått av Amalie Iuel.

Det er noe som heter «When the going gets tough, the tough get going».

Nora visste at faren hadde ønsket at hun skulle dundre videre med friidrettskarrieren.

Og dundre videre, det gjorde hun.

Bare 106 dager etter dødsfallet stilte hun på startstreken under friidretts-NM og leverte karrierebeste.

Etter tre NM-bronser på 400 hekk tidligere, vant hun endelig NM-gull på samme distanse.

– Det var veldig gøy, men jeg tenkte mye på ham. Jeg skulle ønske han fikk det med seg ... Men det gjorde han ikke.

– Løp for pappa

Tårene kommer når hun tenker tilbake på den dagen. I dag tror hun farens dødsfall bidro til at hun tok sitt første NM-gull.

– Jeg løp for pappa, og jeg er usikker på om jeg hadde klart å vinne hvis det som skjedde ikke hadde skjedd, forteller hun.

NM-gullet ble en følelsesmessig berg- og dalbane. Også for de som var til stede den dagen.

Veldig mange hadde fått med seg det som hadde skjedd og Nora var ikke alene om å felle noen tårer.

Hun fikk nesten dårlig samvittighet fordi det var så mange som gråt på hennes vegne.

Selv TV-seere, som ikke kjente henne, men hadde fått med seg hva som hadde skjedd, sendte henne støttende gratulasjonsmeldinger etter triumfen.

Hun tror det triste dødsfallet, og den traumatiske måten det utspilte seg på for hennes del, har preget henne på flere måter.

Først og fremst har det gjort henne mentalt sterkere, det merker hun på seg selv. Men det har også satt livet i perspektiv.

– Der jeg tidligere overtenkte og bekymret meg, tenker jeg «det går fint» nå. Det er ikke verdens undergang å løpe et dårlig løp, det er viktigere ting i verden, mener hun.

– Veldig glad jeg gjorde det

I dag kombinerer hun tøff og tidkrevende idrettskarriere med to andre jobber: Hun er både psykiatrisk sykepleier, men er også toppidrettstrener på Frederik II videregående skole.

Dagene er travle.

Etter dødsfallet vurderte hun faktisk om det var noe vits å fortsette med idretten.

– Friidretten var noe vi to hadde sammen, så jeg føler meg litt mer alene nå. Men jeg har familie, venner og samboer som støtter veldig opp, og det er ikke alle som hadde fortsatt satsingen etter å ha opplevd noe sånn, sier hun.

– Men jeg er veldig glad jeg gjorde det.

Denne sesongen har hun slitt med en akilles, og målet om å løpe VM i Budapest måtte vike.

Hun tok NM-bronse på 400 meter hekk i år, men beskriver sesongen som litt stang ut.

Vurderer ny satsing

Nå har hun rettet blikket mot karrierens neste store mål:

Friidretts-EM 2024 i Roma.

Der kan det hende vi får se henne i en ny øvelse: 800 meter.

Hun er akkurat nå i tankeboksen og vurderer å satse fullt og helt på en litt lenger distanse.

Det vet hun at faren hennes hadde likt.

Jens Petter Wold sa lenge at datteren trolig har størst potensial som 800-meterløper, fordi hurtigheten hennes neppe er god nok til å hevde seg på 400 meter hekk over tid.

En lang rekke med oppdrag som hare på 800-metere de siste årene, der hun har fått kjenne på både fart og feltløping, og en oppsiktsvekkende god tid da hun testet 600 meter, gir henne tro på at det kan være noe for henne.

Avgjørelsen tar hun snart. Men som hun sier:

– Pappa har som regel rett.