«Hvordan har jeg klart å havne i denne situasjonen?»

10. september 2021.

22 år gamle Ingvild Meinseth står klar på startstreken under NM i Kristiansand.

Det skal løpes finale på 100 meter, og Ingvild vet hun er rask nok til å vinne.

Ennå har hun til gode å klare det. Hun vant sølv i NM 2017. Sølv i NM 2018. Og sølv i NM 2020.

Men i 2021 løsner det for den unge sprinteren fra Grimstad.

Ingvild er kjapp ut av startblokka og tar ledelsen tidlig. Det er så vidt det går, men hun holder konkurrentene bak seg og løper inn til karrierens første NM-gull.

Endelig har hun nådd en ny milepæl.

I seiersintervjuet etter målgang, forteller hun NRK-reporter Ida Nysæter Rasch at gullet smaker ekstra godt fordi hun har hatt litt skadetrøbbel inn mot finalen.

Lite vet hun om den enorme nedturen som venter.

– Det var da det begynte

Ingvild Meinseth skjønte tidlig at det var friidrettsutøver hun skulle bli, allerede som seksåring ble hun med på trening.

Kanskje ikke så rart når foreldrene heter Sølvi Meinseth, sprintdronningen med 20 individuelle seniorgull, og faren er tidligere friidrettsutøver og fotballspiller Frank Otto Meinseth. Broren Even Meinseth er også norgesmester.

Som hun selv formulerer seg: Genene var på plass, for å si det sånn.

Derfor trodde alle at NM-gullet i 2021 bare var starten. Denne jenta hadde potensial til å nå langt.

– Det var egentlig da det begynte, etter det NM-gullet, sier hun med et hjertesukk i dag.

Triumfen i Kristiansand kom nemlig med en bismak.

Ingvild merket at noe ikke stemte, ryggen verket og kroppen ga klar beskjed om at hun trengte en pause.

I ukene som fulgte besøkte hun alt av kyndig helsepersonell for å finne ut av hva som var galt.

Hun tok MR, dro til ryggkirurg, besøkte idrettens helsesenter og oppsøkte de beste legene i landet på ryggskader.

I villrede forsøkte hun alt for å få bukt med skadene som hadde hemmet henne i større og større grad frem mot NM-finalen.

Skrekkbeskjed fra legen

Da resultatene av MR-bildene kom, var det som et slag i trynet.

Hun fikk påvist et tretthetsbrudd av grad fire, som tilsier at det ikke kan gro.

Det finnes bare fire grader, hun har det verste. I tillegg viste bildene at hun har en skiveutglidning som igjen påvirker den store lårmuskelen på baksiden av låret.

Så kom skrekkbeskjeden fra legene:

«Du kommer aldri til å bli helt frisk igjen».

Slaget i trynet var nå et Mike Tyson-slag.

– Jeg tok det veldig tungt. Jeg gravde meg ned og tenkte at «dette er slutten på idrettskarrieren min». Da kom tårene. Jeg hadde ofret mye over mange år, og nå skulle alt gå i grusen, husker hun.

– Var veldig mye lei meg

At det skjedde rett etter karrierens høydepunkt i NM-finalen, det som ga henne selvtillit og motivasjon til å satse fullt videre på idretten, gjorde det ekstra vondt.

– Det er en idrettsutøvers verste mareritt å aldri bli kvitt en sånn skade, beskriver hun.

Tiden etterpå kan beskrives med ett ord.

Bekmørk.

– Det var veldig mentalt krevende, jeg slet med veldig mange negative tanker. «Hvordan har jeg klart å havne i denne situasjonen?» «Hva skal jeg gjøre hvis jeg ikke kan drive med friidrett?», husker hun.

Hun holdt seg mye for seg selv, var mye alene med tanker om at alt hadde gått i vasken.

Så langt nede mentalt hadde hun aldri vært før.

– Det var ekstremt tungt. Jeg var veldig mye lei meg, rett og slett, forteller hun.

Legene prøvde å holde motet hennes oppe.

De trøstet med at skaden ville være en begrensning for henne som utøver, men at det ikke behøvde å være slutten på karrieren.

Hun kunne fortsette så lenge hun gjorde tilpasninger i treningen.

Men det hjalp lite.

Ingvild hadde hele tiden i bakhodet at hun nå hadde en begrensning, et håndbrekk. Ikke ideelt for en sprinter.

Nå måtte sprinttreningen byttes ut med rolige intervaller.

Eksplosiv trening ble erstattet av styrke, tøy og bøy.

Hun var sint og frustrert. Hva hadde hun gjort for å fortjene dette? Og akkurat nå som karrieren hennes var i ferd med å ta av.

Hun forbannet ryggskaden og alt den forårsaket.

– Folk lurte på om jeg var gal

Til og med dagliglivet, alt som ikke hadde noe med idrett å gjøre, ble rammet av den.

Tidvis hadde hun nemlig så vondt at hun slet med å sitte oppreist.

Når hun hadde forelesninger på skolen, der hun studerte for å bli sosionom, måtte hun ofte legge seg ned i auditoriet for å få bukt med smertene.

Hvis hun var i sosiale sammenkomster, der det var naturlig å sitte sammen og ha det hyggelig, måtte hun stadig reise seg opp eller legge seg ned.

– Folk begynte å lure på om jeg var gal, sier hun når hun tenker tilbake på det.

Den nye tilværelsen var vanskelig å akseptere.

– Den høsten der ble veldig tøff. Jeg merker at jeg blir emosjonell når jeg snakker om det, sier hun.

Tårene dukker opp. Hun må ta en liten pause før intervjuet kan fortsette.

– Det var en veldig tøff periode. Jeg mistet matlysten og gikk en del ned i vekt. Det er ikke noe gøy når det går fysisk utover kroppen og matlysten forsvinner. Jeg lå mye inne og bare deppet, forteller hun.

– De rundt deg må ha merket at du ikke var på et bra sted?

– Ja, mamma og pappa merket det på meg at jeg ikke hadde det bra, kjæresten min også, så de prøvde hele tiden å få opp humøret mitt. Det var ikke så lett i starten, medgir hun.

Hun vet ikke hva eller hvem som klarte å få henne ut av det mørke hullet hun hadde forvillet seg inn i, men hun tror det hjalp å finne seg noen nye hobbyer.

Perling og stell av negler fikk tankene over på andre ting.

– Har jo lyst på barn en gang

Bedringen kom for alvor da hun sakte, men sikkert innså at skaden ikke trengte å bety slutten på karrieren.

– Er du, eller har du vært, redd for hvordan livet skal bli fremover?

– Det har slått meg mange ganger at det beste for helsa kanskje er å gi seg. Jeg skal jo ha et liv etter idretten, sier hun.

Hun drar litt på setningen. Dette har hun tenkt mye på.

– Jeg har jo lyst på barn en gang, og lyst til å være 100 prosent til stede og med i leken med dem. Er det en risiko, hvis jeg fortsetter med idretten, at jeg kan bli så ille at jeg ikke klarer å løfte mine egne barn? Det har slått meg, innrømmer hun.

– Hva sier legene, er det en risiko for det?

– De sier egentlig at, så lenge jeg holder det i sjakk nå, og ikke pusher på når jeg har vondt, skal det ikke bli noe verre. Det er betryggende. Det gjelder å være smart, tilpasse treningen og se an dagsformen, svarer hun.

I dag, to år etter karrierens høydepunkt, har hun fortsatt ikke kommet tilbake for fullt som idrettsutøver.

I fjor forsvant siste rest av sponsorer. Satsingen finansierer hun nå i stor grad alene, med god hjelp av det hun beskriver som veldig snille og rause foreldre.

Men hun har ikke gitt opp å komme tilbake for fullt.

Usikker fremtid

Denne sesongen har hun til og med deltatt på noen få konkurranser, men formen er ikke der den skal være.

Hun har en lang vei å gå før hun er tilbake der hun var, i norgestoppen.

Nå er hun i tenkeboksen og vurderer å gå over til å satse på 400 meter. Kanskje er det lettere å lykkes der nå som hun ikke lenger kan trene like eksplosivt.

Det store målet er uansett NM 2024.

– Tenker du mye på hvor hadde du vært i dag hvis skadene ikke hadde ødelagt?

– Ja, jeg gjør jo det. Det er kjipt, jeg føler jeg har et potensial som jeg ennå ikke har fått ut. Samtidig er det dette som gir meg motivasjon til å fortsette, sier hun.

Noe av årsaken til at hun velger å fortelle historien sin til NRK i dette intervjuet, er at hun håper å være til hjelp for andre som har tunge perioder.

Hun merket effekten av å være et godt forbilde da hun publiserte et innlegg på Instagram i april 2022 og fortalte åpent om at hun ikke var på et bra sted i livet og i karrieren.

Da fikk hun ekstremt mye respons, både kommentarer og personlige meldinger, fra andre unge utøvere som slet med både skader og spiseforstyrrelser.

– Jeg fikk mange meldinger fra jenter som skrev at «innlegget ditt hjalp meg veldig». Det betydde mye. Hvis jeg kan være en stemme for andre unge idrettsutøvere som har tunge perioder, har det stor betydning for meg.

• Sliter du med vonde tanker? Mental Helse Norge sin hjelpetelefon er døgnåpen på 116 123 eller på chat på nett. Du kan være anonym og de har taushetsplikt.