Runa (22) fikk en ball i hodet – frykter livet aldri blir det samme

– Det er ikke en selvfølge at jeg kan spille fotball igjen. Jeg vet ikke hva hodet mitt kommer til å tåle.

Det sier en nedbrutt og lei Runa Lillegård til NRK.

Hun har bestemt seg for å fortelle offentlig for første gang om sin fortvilte helsesituasjon.

Vålerenga-profilen har nemlig ikke spilt en eneste kamp, heller ikke trent skikkelig, siden den bisarre situasjonen oppsto i nest siste seriekamp i fjor.

Det var ikke en grusom takling hun ble rammet av. Hun brakk ikke et bein.

Men i kampens siste sekund fikk hun rett og slett en ball i hodet.

Det som så ut som en helt vanlig hendelse på en fotballbane, spillere får jo ballen i hodet hele tiden, har vist seg å være mye mer alvorlig enn ved første øyekast.

Ingen visste at dette var starten på et mareritt.

– Jeg har konstant hodepine i det området ballen traff. Legene sier at det ikke er normalt, men samtidig ikke unormalt. De vil liksom ikke bekymre meg.

Men bekymre seg, det gjør hun.

Hun sliter fortsatt med hodepine, konsentrasjonsvansker og får veldig lett høy puls.

Livet er plutselig snudd opp-ned for 22-åringen, som ikke lenger har helse til å spille fotball.

Eller helse til å fungere som hun ønsker i hverdagen.

– Legene stusser litt over dette her, sier hun til NRK.

Googlet symptomer

Hun husker datoen godt. Det var 23. oktober i fjor, og Vålerenga vant 6-0. Det er omtrent det eneste hun husker fra den skjebnesvangre dagen.

Det gjorde vondt da ballen traff henne, men hun gikk av kunstgressmatta på Intility på egne bein.

Senere den kvelden følte hun seg svimmel, kvalm og hadde vondt i hodet.

Hun fant frem telefonen og googlet «symptomer på hjernerystelse».

– Da kunne jeg huke av på alle bokser, husker hun.

Uten å bli nevneverdig stresset leste hun på pålitelige nettsider at det kan gå noen uker før man er helt symptomfri igjen etter hjernerystelse.

Fysioterapeut Helene Moa var en av de første som var borte hos Lillegård etter at ballen traff hodet hennes. Overfor NRK beskriver Moa at Lillegård var veldig til stede rett etterpå og svarte godt på alle kontrollspørsmål.

Hun understreker at hun fulgte retningslinjene for håndtering av hjernerystelse, og vurderte heller ikke de andre symptomene som alvorlige nok til at hun ville foreslå å ta en MR eller sjekk av hodet på andre måter.

Men da ting ikke hadde bedret seg som forventet etter noen uker, henviste hun Lillegård til legespesialist.

– Er det noe du tenker at du burde gjort annerledes?

– Jeg mener jeg fulgte opp Runa på en god måte i etterkant, svarer Moa.

Klandrer ikke noen

Runa Lillegård er av samme oppfatning, og svarer slik på spørsmål om hun mener Vålerenga burde tatt situasjonen mer på alvor.

– Nei, egentlig ikke. Jeg føler de har støttet meg bra og tatt det seriøst, sier hun.

Da hun først kom seg til en sjekk, skal legen ha beroliget henne med at 80 prosent som rammes av hjernerystelse blir helt kurert i løpet av ganske kort tid.

– Men så har du de 20 prosentene som jeg er en del av, sukker hun.

– Men gjorde du det du skulle? Tok du behandlingen på alvor?

– Jeg føler jeg gjorde ting riktig, men sett i ettertid kunne jeg tatt det enda mer seriøst. Men jeg ble jo fortalt at det bare var en liten hjernerystelse, sier hun.

I dag er hverdagen blitt tøff for den unge fotballspilleren. Hun må ofte finne seg et mørkt og stille rom og legge seg nedpå når smertene blir for store og svimmelhetel melder seg.

I starten gikk dagene med på å ligge rett ut og høre på lydbok. Men fortvilet merket hun fort at hun ikke fikk med seg noe av det som ble sagt.

Hodet hennes er ikke lenger i stand til å være konsentrert over tid.

Når hun skulle lage mat de første ukene etter smellen, måtte hun velge de letteste rettene for å ikke slite seg helt ut. Det ble mye pasta og kjøttdeig med ketchup i den perioden, husker hun.

– Hvis jeg hadde brukt 15 minutter på å lage mat, trengte jeg flere timer etterpå til å slappe av, forteller hun.

– Blir helt forvirret

Hun bruker en metafor for å forklare hvordan hun har det. Hun føler seg som en energiboks som går veldig fort tom for strøm og aldri har mer enn 20 prosent batteri.

– Man legger seg sliten og våkner sliten. Og jeg vil si at jeg har konstant hodepine, det går aldri vekk, forteller hun.

I stedet opplever hun at hodepinen blir forverret når hun gjør ulike ting. Særlig hvis hun konsentrerer seg eller prøver å trene hardt.

Hverdagen preges av den nye tilstanden. Når hun for eksempel skal kjøre kollektivt kan hodet stokke seg fullstendig.

Hun beskriver det som at hjernen hennes ikke skjønner hva som skjer.

– Jeg blir helt forvirret. Det føles ut som jeg har én fot i én verden, og én i en annen. Jeg vil jo gjerne ha begge føttene i den samme verden, men det går ikke, sier hun.

– Blir du redd?

– Det er å lyve å si at jeg ikke blir redd. Jeg tror alle som hadde kjent at kroppen ikke klarer å håndtere det man går gjennom, hadde blitt redd. Og at det går så sakte, for man vet ikke hvor lang tid det kommer til å ta. Det blir man gjerne litt bekymret for det, selv om jeg er vant med det nå.

– Er det blitt noe bedre for deg?

– Jeg er blitt vant til å ha sinnssykt mye hodepine. Hadde en vanlig person opplevd denne hodepinen, hadde det vært utrolig belastende. Men nå er jeg blitt så vant med å leve med mange kroniske smerter, sier hun.

Og brått har det dukket opp en ekstra belastning i en allerede krevende hverdag. I etterkant av hendelsen oppsto det nemlig uventede problemer med forsikringene.

– Fikk sjokk da jeg ble avvist av Nav

Lillegård hadde det hun beskriver som gode forsikringer både som fotballspiller og privatperson, men siden uhellet skjedde i kamp, har hun fått beskjed om at det er yrkesforsikring hun må lene seg på.

Og der fikk hun avslag på søknaden om utbetaling.

Skaden kvalifiserer ikke, ifølge Nav, til å klassifiseres som en arbeidsulykke.

«I vurderinga av om hendelsen den 23.10.22 kan regnes som en arbeidsulykke, har vi lagt vekt på at du er en profesjonell fotballspiller. Mange hendelser, som eksempelvis å skli/falle, bli dyttet overende eller truffet av en ball, vil i en rekke sammenhenger være tilstrekkelig til å tilfredsstille lovens krav til arbeidsulykke. Men for en fotballspiller i kamp normalt ligge innenfor rammen for det som kan forventes» skriver Nav i avslaget som NRK har fått tilgang til.

«Det at en motspiller slår ballen i hodet ditt vurderes derfor som ikke utenfor rammen av hva som kan forventes for en profesjonell fotballspiller i spillets gang, selv om det helt klart opplevdes som plutselig og uforventet», slår de fast.

Den dårlige nyheten slo ned som en bombe.

– Jeg fikk sjokk da jeg ble avvist av Nav, og jeg er uenig i deres begrunnelse om at dette kan forventes kun fordi jeg er fotballspiller. Jeg tror ikke mange har hatt så langvarige ettervirkninger fra en hodeskade, så det er frustrerende at Nav omtaler dette som helt normalt. Jeg var sikker på at dette skulle gå i orden, sier hun.

– Et helt annet liv nå

22-åringen har nå klaget inn avgjørelsen overfor Nav og venter på svar.

I dag får hun sykepenger som tilsvarer 100 prosent lønn.

– De økonomiske konsekvensene kommer mer dersom skaden varer i mer enn ett år, sier hun.

Vel vitende om at det går fort til oktober.

De som kjenner Lillegård godt, beskriver henne som en treningsmaskin.

Fotballen og treningen var livet hennes frem til hun fikk ballen i hodet i fjor.

– Det er store kontraster, det er et helt annet liv nå. Jeg kan ikke huske hvordan det er å ikke ha hodepine hele tiden.

Vålerenga-trener Nils Lexerød sier til NRK at han merker på Lillegård hvor krevende situasjonen er for henne. Men synes samtidig hun håndterer det bra.

– Det viser hvor sårbare spillerne er i utøvelsen i yrket sitt. Hvor lite som skal til for at det blir frarøvet fra dem. I det ene øyeblikket får du masse oppmerksomhet og får drive med det du liker best i verden, og brått blir det tatt fra dem, sier han.

– Blir du skremt av at noe slikt kan skje?

– Ja, jeg har tenkt en del på hvor lite som skulle til. En ting er hodeskadene hvor du ser at det er en opplagt smell. Men slike situasjoner som med Runa skjer hele tiden. Og hvor små marginene må ha vært ...

Nå som hun har merket hvor skjørt livet er, har hun fått nye mål og prioriteringer.

Hovedmålet er ikke lenger å komme tilbake til den hverdagen hun hadde som fotballspiller.

Det er mye viktigere for henne å komme tilbake til en hverdag hvor hun kan fungere som menneske.

– Umulig å finne et svar

Lillegård er ansett som en svært lovende spiller og har landskamper for flere av Norges U-landslag.

Nå frykter hun karrieren allerede er over, i en alder av 22 år.

– Hvor langt unna er du å spille toppseriekamp nå?

– Det er umulig å svare på. Det må du spørre høyere makter om, det virker som det er umulig å finne et svar. Det kan jo selvfølgelig løsne, det er det jeg håper på.

– Kontrakten din med Vålerenga går ut 01. januar, er det noe du stresser over?

– Ja, det er et stressmoment som ikke er helt heldig. Det er litt dårlig timing at kontrakten går ut, og man vet ikke helt hvordan ting står til. Jeg tenker jo mye på at jeg kanskje ikke har jobb i januar. Akkurat det med fremtiden er noe av det som er mest ubehagelig med alt dette, sier hun.

Hun har rukket å reflektere mye over det som har skjedd. Hun hadde aldri sett for seg å få en karrieretruende skade i så ung alder.

Men det verste er ikke at hun ikke kan spille fotball.

– Det verste er heller at jeg ikke kan gjøre normale ting som alle andre kan gjøre. Jeg skulle gjerne ønske jeg var mer takknemlig da jeg var frisk. Ikke bare tenke at «det er kjipt å ta eksamen», men heller være takknemlig for at man kan gjøre det, sier hun.

Og slår fast:

– Man setter ikke pris på helsen før man faktisk sliter med den.