Slik har Allegri overgått Conte i mesterligaen

For de som har sett Chelsea marsjere mot Premier League-tittelen denne sesongen, kan det virke rart at Antonio Contes taktiske egenskaper ble kritisert så nylig som i 2014.

Dette er altså mannen som har utklasset flere av verdens største trenere i årets tittelkamp – Pep Guardiola, José Mourinho, Arsène Wenger, Mauricio Pochettino, Jürgen Klopp – og det ved å skape et spillesystem som har vært så genialt at andre nå kopierer det.

Det er mannen som slo Spania ut av EM med et begrenset Italia-lag, ved ren, strategisk briljans.

Det er mannen som løftet Juventus opp av grøfta og førte dem til tre strake ligatitler.

Men én utfordring har vært for stor selv for Conte: Å ta Juventus tilbake til eliten i Europa. Han prøvde to ganger, feilet, og forlot klubben overbevist om at oppgaven nærmest var umulig.

Siden det har Massimiliano Allegri tatt jobben og lykkes. Hva er det han har gjort så annerledes?

Stabile i Italia

Det er verdt å spørre seg, for skillet mellom Conte og Allegri er spesielt. Trenerbyttet i 2014 har markert øyeblikket hvor Juventus gikk fra å være fra kasteball til tittelkandidat i Europas gjeveste turnering.

Forsvarer de sin 2–0-ledelse mot Monaco i kveld, når de sin andre finale på tre år.

• LES OGSÅ: Slik kan fotballgribbene fjerne Monaco fra Europa-toppen

Skiftet virker rart når man ser på lagets prestasjoner i Serie A. Juventus vil etter all sannsynlighet ta sin sjette strake ligatittel i år, noe som betyr at de har vært suverene under begge trenerne. Allegri har vunnet Coppa Italia to ganger og har nådd finalen igjen i år, men det var Conte som smadret rekorden i Serie A med 102 poeng i 2014.

Disse tallene gjør det bare enda merkeligere at Conte slet så i Europa.

Problemer i Danmark

Hva skjedde? Til Contes forsvar var ikke Juventus i mesterligaen i hans første sesong. Da de røk ut i 2013, var det i kvartfinalen mot Bayern München, som senere vant trippelen.

Men laget viste svakheter før det. I gruppespillet klarte de kun 1–1 mot Sjakhtar Donetsk, et resultatet som ble gjentatt borte mot Nordsjælland.

Tapet mot Bayern var heller ikke akkurat knepent. Det ble 4–0.

Året etter var enda verre. Juventus røk ut i gruppespillet bak Galatasaray, og spilte uavgjort mot København. Conte konkluderte med at Juventus manglet økonomi til å nå toppen, og to dager etter sommerferien i 2014 sa han plutselig opp.

– Man kan ikke spise i en 100-euro-restaurant med kun 10 euro i lommen, sa han.

Higuaín på menyen

Hadde Conte et poeng? Vel, ja.

For selv om Juventus tjener mest i Serie A, har italienske klubber mindre ressurser enn gigantene i England, Spania og Tyskland. I Contes siste sesong i Torino lå de på 10. plass over kommersielle inntekter i Europa, milevis bak gigantene. Real Madrid tjente nesten dobbelt så mye.

Utviklingen siden har hjulpet Allegri. Juventus har økt sine inntekter, og solgt spillere de kjøpte under Conte for enorme summer, blant andre Arturo Vidal og Paul Pogba.

Dette har finansiert kjøp som Paulo Dybala, Alex Sandro, Mario Mandžukić og spesielt Gonzalo Higuaín, som kostet 90 millioner euro. Den summen er enorm, spesielt innen italiensk fotball.

Juventus kan nå bestille retter i hvilken restaurant de vil.

Men dette forklarer ikke alt. Conte hadde de samme defensive nøkkelspillerne som Allegri har nå, pluss profiler som Vidal, Pogba, Andrea Pirlo og Carlos Tévez. Dessuten nådde Allegri finalen i 2015, før de dyre kjøpene ble gjort.

Det må altså være andre faktorer i spill.

Contes feiltrinn

Har økt rutine spilt en rolle? Utvilsomt.

Laget har naturligvis modnet i løpet av fem strake år i turneringen. I tillegg har klubben hentet gratisspillere med relevant erfaring: Backene Patrice Evra (35 år) og Dani Alves (34) har for eksempel spilt 212 mesterligakamper til sammen, deltatt i åtte finaler og løftet bøtta fire ganger.

Det aller største skiftet har imidlertid handlet om taktikk.

Conte fant en effektiv formel i Serie A. Juventus spilte 3-5-2 med høyt press, intensivt pasningsspill og innøvde bevegelsesmønstre; kvaliteter som også har kjennetegnet sesongens Chelsea-lag.

Men dette fungerte ikke i Europa. Den heseblesende stilen ga ikke resultater, og Conte ble kritisert for å stadig holde fast på 3-5-2-systemet.

Dette er noe Allegri har endret.

Ulike identiteter

For mens Allegri først beholdt 3-5-2, introduserte han gradvis 4-3-1-2 samt andre systemer. Etter kun noen uker kunne midtbanespilleren Claudio Marchisio se nye dimensjoner.

– Allegri har fått oss til å forstå at vi ikke kan holde oss til én formasjon. Vi har en rekke kvaliteter som lar oss endre identitet i løpet av kampene, sa han i august 2014.

I tillegg øvde Allegri inn en mer tålmodig pasningsstil. De faste mønstrene ble brutt opp, slik at spillerne fikk mer frihet til å improvisere. De kan nå veksle lettere mellom høyt og lavt tempo, mens Allegri varierer systemer fra kamp til kamp.

Som en kameleon bytter Juventus identitet alt etter hvor de er og hvem de møter.

Dette har vært nøkkelen til flere store triumfer. I 2015 slo de ut Dortmund og Real Madrid ved å veksle mellom 3-5-2 og 4-3-1-2. De tapte mot Barça i finalen, men Allegri hadde allerede da tatt Juventus til sitt høyeste punkt siden nedrykket etter Calciopoli-skandalen i 2006.

• LES OGSÅ: «Juventus er som en svart katt som alltid lander på beina»

Ny standard

I fjor burde Juventus kommet lenger. I åttedelsfinalen mot Bayern ledet de 4–2 sammenlagt i returkampen i München, hvor Allegri hadde rundlurt Guardiola ved å bruke et 4-4-1-1-system som ble til 5-4-1 i forsvar. Den uvanlige formasjonen stoppet Bayern helt.

Dessverre for Juventus bommet spissene på sjansene og Allegri på byttene. Men selv etter det trengte Bayern en utligning på overtid for å overleve.

Denne sesongen har Allegri levert igjen, blant annet ved å føre Juventus til 3–0-seier mot Barça. I Monaco forrige uke la han om til en slags 3-4-3, og så laget vinne 2–0 ved å være smarte, tålmodige og litt heldige.

Det er slike prestasjoner man nå forventer av Juventus i Europa. Og mye av æren for det tilhører Allegri.