Et av fotballens mest sjarmerende elementer er at lagånd, innstilling og strategi kan gjøre opp for mangel på tekniske ferdigheter. Spania hadde et soleklart overtak rent kvalitetsmessig i åttedelsfinalen mot Italia.
Men italienerne hadde et forsvar i særklasse, en slu kampplan, og ikke minst: En taktisk mesterhjerne i Antonio Conte.
Den tidligere Juventus-treneren har fått mye kritikk siden han ble Italia-sjef i 2014, spesielt da han tok ut EM-troppen. Den var blottet for playmakere, hadde knapt en eneste individualist, og kunne vise til lite annet enn spisser som Graziano Pellè, som spiller for Southampton, og Éder, som bare hadde scoret ett ligamål siden januar.
Men troppen var til gjengjeld full av arbeidshester og lojale soldater. Med andre ord: Spillere som er disiplinerte nok til følge taktiske instrukser ned til hver minste detalj.
Det var dette som slo ut Spania: Et konsentrert lag som hadde blitt drillet grundig taktisk. Et lag som fulgte Contes slagplan til perfeksjon.
Og som derfor rundlurte Spania totalt.
Advarslene
Faresignalene var der for Spania-trener Vicente del Bosque allerede før kampen. Italias fleksible 3-5-2-system hadde allerede stoppet Belgia i gruppespillet, og Del Bosque visste at Spania hadde slitt mot samme formasjon før, blant annet i EM i 2012 og i Confederations Cup i 2013.
Likevel ble Spania tatt fullstendig på senga. Hele første omgang var enveiskjøring.
Hvordan gjennomførte de dette taktiske kunststykket?
Som å spille mot 13
Dette handlet ikke om fem mann i forsvar og kynisk spill. Italia sto høyt i store deler av kampen, spesielt fra begynnelsen, for å nekte Spania, som brukte 4-1-4-1, å spille seg ut bakfra. David de Gea ble blant annet presset til å spille en rekke langpasninger.
Hvordan? En av nøkkelfaktorene var at Italia markerte Sergio Busquets, mannen som ligger dypest av de tre sentrale midtbanespillerne. Det var ofte en av spissene som la seg på ham.
Dermed kunne Italias midtbanetrio kontrollere rommene sentralt.
Dette tvang Spania til å gå langs kant, men også der var Italia forberedt. De to ving-backene – altså de ytterste spillerne av de fem på midten – markerte Spanias sidebacker, slik at de ikke fikk overlappe eller skape overtall langs kant.
Deretter ble Spanias vinger langs samme side markert av den ytterste midtstopperen av de tre midtstopperne. Dette fungerte fint, da den neste stopperen kunne markere alenespissen, Álvaro Morata.
Og om Spania fikk spilt fri en midtbanespiller like foran forsvaret, kunne den tredje stopperen støte, vel viten om at en av de to andre stopperne kunne dekke for ham like bak.
Slik klarte Italia å demme opp for Spania på hver kant. Når de italiensk kantspillerne presset høyt for å møte de spanske backene, kunne 3-5-2-systemet se ut som 4-4-2: Om for eksempel høyre kant støtet på den spanske venstrebacken, forflyttet de tre midtstopperne seg mot samme side, mens kantspilleren på motsatt side la seg ned som venstreback.
Hele systemet stakk kjepper i hjulene for Spania, som ikke hadde én skikkelig sjanse før pause.
På spansk TV var kommentatorene fortvilet. Én av dem sa at det følte som at de spilte mot 13 mann.
– Spillerne var fantastiske. Vi har vist at Italia ikke bare er catenaccio, skulle Conte si etter kampen.
Et forvirret Spania
Også defensivt slet Spania mot systemet. Før kampen hadde legendariske Xavi advart mot at Italias tre midtstoppere og kantspillere tilbyr fem ulike mottakere av ballen når laget spiller seg ut bakfra, noe som gjøre det vanskeligere å presse høyt.
Akkurat dette ble tilfellet.
Om Spania hadde en plan, så virket den ikke. Om de ønsket å markere hver italiener høyt oppe, måtte spissen Morata og de to kantspillerne David Silva (høyre) og Nolito (venstre) dekke de tre midtstopperne. Samtidig måtte de spanske sidebackene flytte seg langt oppover for å markere de to kantspillerne, som ofte lå dypt, mens den sentrale midtbanen forble tre mot tre.
Dette skjedde ikke ofte, fordi det krevde at både Spanias kantspillere og backer flyttet seg unaturlig høyt. Til tider var det i stedet Spanias sentrale midtbanespillere – Andrés Iniesta og David Silva – som støtet opp på midtstopperne.
Dette etterlot naturligvis ledige italienske spillere sentralt, og flere ganger spilte Contes lag seg ut på enkelt vis.
Ved andre tilfeller markerte faktisk Spania mann mot mann. Da kunne imidlertid indreløperne, Emanuele Giaccherini og Marco Parolo, legge seg bredt, slik at Italia hadde to ekstra spillere langs kant.
Systemet var så fleksibelt at Spania ikke visste hva de skulle gjøre.
Italienske sjanser
Dette skapte trøbbel lenger nedover i laget. Flere ganger hadde Italias midtstoppere tid og rom nok til å slå presise pasninger rett inn bak midtbanen til Spania, enten til spissene Pellè og Éder, som ofte var ledige,.
Slike angrep førte blant annet til at Giaccherini hadde et skudd i stolpen. Pellè hadde en farlig heading, mens Sergio Ramos neste sleivet et innlegg i eget nett.
Alt i alt kunne Italia tatt ledelsen lenge før Giorgio Chiellini scoret etter 33 minutter.
Del Bosque gjorde flere endringer, men likevel var Italia nærmere et nytt mål.
Defensivt beholdt Italia systemet. Conte sto konstant langs krittlinjen for å rope ut instrukser, og spillerne fortsatte å presse høyt når de kunne. På et tidspunkt var treneren så irritert over presset at han sparket vekk ballen i raseri i det den kom mot ham på sidelinjen:
Litt Barça, litt Atlético
Spania fant bedre ut av sitt eget press etter hvert, men bommet på sine få sjanser. I stedet kontret Italia inn 2–0.
Det var det siste malingstrøket på et taktisk mesterverk; en ekstraordinær kombinasjon av intelligent angrepsspill og bunnsolid defensiv organisasjon.
Ikke rart Conte gikk berserk på benken.
– Viser dette at taktikk kan slå talent?, ble han spurt.
– Absolutt. Jeg tror Xavi ga oss det beste komplimentet før kampen. Han er ikke hvem som helst. Xavi sa at Italia er halvt Barcelona, og halvt Atletico Madrid. Hvis du kan fotball så er skjønner du hva vi hva slags jobb vi har lagt bak oss.