Gjennom sin suksessfulle historie – 31 ligatitler, mer enn noe annet italiensk lag – har støvellandets mest populære og forhatte klubb hatt en evne til å hente seg inn fra enhver krisesituasjon.
Det har spesielt gjeldt de siste ni årene, hvor La Vecchia Signora (Den Gamle Dame) har gått fra sitt første nedrykk til sin mest dominante epoke siden 1930-tallet.
Fellesnevneren for begge storhetstidene kan oppsummeres med ett ord: Agnelli. Siden 1923 har klubben blitt eid av Agnelli-familien.
De eier også Fiat, bilselskapet som har dominert den italienske industrien i mer enn hundre år, og har naturlig nok drevet Juventus med den samme disiplinen og effektiviteten som en stor bedrift.
Det er mer enn hva kan sies om enkelte andre italienske klubbledelser, hvor kaos ofte hersker.
Tiåret etter Agnelli-familiens inntreden vant Juventus Serie A fem ganger på rad, fra 1931 til 1935. Det har blitt flere gylne perioder siden det – Giovanni Trapattoni vant seks ligatitler mellom 1977 og 1986; Marcello Lippi løftet lo scudetto i 1995, 1997 og 1998 – men klubben har aldri vunnet fire på rad igjen.
Før denne sesongen. Det at Torino-laget lørdag kveld kan vinne sin første trippel representerer en imponerende snuoperasjon fra farsen i 2006. Juventus er som en svart katt som alltid lander på beina, samme hvilken høyde du slipper den fra.
Kontroversiell dame
Juventus har nemlig aldri ligget så langt nede i grøfta. I mai 2006 ble to av direktørene, Luciano Moggi og Antonio Giraudo, funnet skyldige i å påvirke valget av dommere i Serie A.
Avlytting av telefonsamtaler avslørte at Moggi sto i sentrum av et nettverk som involverte dommere, journalister, eksperter og agenter.
Dette var enormt. Calciopoli var en av de største skandalene i italiensk fotballs historie.
Flere klubber var involvert – AC Milan, Fiorentina, Lazio, Reggina – men Juventus ble straffet hardest. Aktoren krevde nedrykk til Serie C1 (tredjedivisjon). Da Juve-spillerne dro til VM i Tyskland med Italia den sommeren, visste ingen hvilken divisjon de ville ligge i når de kom tilbake.
Etter diverse klager ble straffen følgende: Nedrykk til Serie B, ni minuspoeng og tap av serietitlene under Fabio Capello i 2005 og 2006.
Dette påvirket selvsagt stallen. Både Capello og flere profiler hoppet av den synkende skuta, blant andre Fabio Cannavaro, Gianluca Zambrotta, Lilian Thuram, Patrick Vieira, Zlatan Ibrahimović og Emerson. Men noen ble også i Torino.
Blant de lojale stjernene var Gianluigi Buffon, Pavel Nedvěd, David Trezeguet, Mauro Camoranesi og klubblegenden Alessandro Del Piero.
Da Del Piero ble spurt hvorfor, svarte han: «En ekte gentleman forlater ikke sin dame».
I skyggen av Inter
Denne trofastheten ble testet i Serie B. Både Buffon, Del Piero og Camoranesi hadde vunnet VM den sommeren; nå måtte de spille i andredivisjon. Det varte imidlertid ikke lenge. Under Didier Deschamps vant de ligaen med seks poeng, til tross for minuspoengene,
Neste sesong var de umiddelbart tilbake i toppstriden. Claudio Ranieri førte laget til andreplass i 2007/08 og tredjeplass i 2008/09.
Men dette var ikke godt nok for Juventus, og Ranieri ble sparket i mai 2009. Verken Ciro Ferrara, Alberto Zaccheroni eller Luigi Delneri gjorde det bedre. Klubben havnet på syvendeplass i 2009/10 og 2010/11, mens Internazionale tronet på toppen.
I løpet av denne perioden hadde forandringer funnet sted i styrerommet. Sommeren 2010 hadde Andrea Agnelli overtatt ansvaret for klubben, og ble dermed det fjerde familiemedlemmet som involverte seg i styret, etter bestefaren Edoardo, faren Umberto og onkelen Gianni.
Andrea, som da kun var 35, ansatte Giuseppe Marotta som daglig leder, en mann som hadde gjort en rekke gode kjøp i Sampdoria.
Den neste sommeren ble det største vendepunktet for Juventus siden Calciopoli.
Nytt hjem, ny trener
I 2011 kunne Juventus endelig forlate Delle Alpi, en kald og sjarmløs stadion med løpebane, bygget til VM 1990.
Det nye hjemmet var Juventus Stadium, en intim og moderne arena basert på den tradisjonelle engelske modellen, og med plass til 41 000 tilskuere. Planene for denne ble lagt før Andreas inntreden.
Stadion har gitt Juventus en finansiell fordel fordi den eies privat; inntektene går rett til klubben. De fleste anlegg i Italia drives av kommunen.
Samtidig ble Antonio Conte ansatt som trener. Mannen som svettet og slet på Juve-midtbanen på 1990-tallet var en forholdsvis fersk kandidat, og hadde nettopp rykket opp med Siena. Inn portene kom også Arturo Vidal og Andrea Pirlo, som ikke hadde fått kontrakten fornyet i Milan.
Det ble en ideell blanding. Conte introduserte et 3-5-2-system med et forrykende tempo. Forsvaret var kynisk, intelligent og beinhardt – Giorgio Chiellini, Leonardo Bonucci, Andrea Barzagli – og midtbanen hadde alt; Pirlo lå dypt og strødde pasninger, mens Vidal og Claudio Marchisio var utrettelige indreløpere som stadig styrtet inn i boksen.
Samtidig briljerte Marotta på overgangsmarkedet. Vidal og Pirlo skulle følges av Paul Pogba, som praktisk talt kom gratis, og Fernando Llorente, som var gratis.
Den dyre restauranten
Det gikk som det måtte gå: Juventus stormet til tittelen i 2012, 2013 og 2014. Det siste året samlet de sammen 102 poeng. Det er ikke bare rekord i Italia, men også høyere enn noe annet elitelag har klart i Spania (rekorden er 100) og England (95).
Samtidig har Agnelli stabilisert klubbens finanser, delvis gjennom stadioninntektene. Kunne situasjonen egentlig vært bedre?
Vel, ja. Juventus slet i Europa. De ble knust av Bayern München i kvartfinalen i 2012/13, og neste sesong ble de slått ut i gruppespillet. Conte ble kritisert, men han selv klagde over at klubben ikke hadde de samme resursene som Barcelona, Bayern og Real Madrid.
«Du kan ikke spise på en restaurant som krever hundre euro når du har 10 euro i lommen», sa Conte.
Dét var et forsvarlig argument. Selv om Juventus hadde kjøpt lurt, hadde de aldri brukt spesielt mye penger. Sommeren 2013 hentet de Carlos Tévez for rundt 100 millioner kroner, og neste sommer kom Evra for en brøkdel av det igjen. Men Conte var desillusjonert, og like før sesongstart sjokkerte han italiensk fotball ved å si opp.
Erstatteren var enda mer overraskende. Juve ansatte Massimiliano Allegri.
Kan bli historisk
Flere så Allegri som inkompetent for en slik jobb. Han var mannen som hadde latt Pirlo dra, og som hadde blitt sparket av Milan sesongen før, til tross for å ha vunnet serien med Milano-klubben i sin debutsesong. Han virket for veik, spesielt i kontrast til karismatiske Conte.
Juve-fansen var i harnisk. Ville de i det hele tatt vinne ligaen?
Allegri ignorerte kritikken og gikk til verks. Han var lur nok til å beholde Contes 3-5-2-formasjon, for så å gradvis installere sin kjære 4-3-1-2. Spillerne kan nå bytte mellom de to formasjonene, og Allegri bruker ofte 3-5-2 til å forsvare ledelser.
Til de som har beskyldt Juventus for å være kjedelige, har Allegri svart: «Hvis du ønsker underholdning, kan du dra på sirkus».
Serie A ble vunnet med god margin, cupen er sikret, og prestasjonene i Europa har overgått all forventning. Som noen har sagt: Du kan komme langt med 10 dollar, så lenge du velger riktig på menyen.
Kun ett italiensk lag har vunnet trippelen før, nemlig José Mourinhos Inter i 2009/2010. Om Allegri regisserer en uventet seier mot Barça i Berlin lørdag kveld, kan Juventus bli det andre.
Få hadde forutsett dette forrige sommer. Enda færre kunne ha tippet det i 2006.