Gamblet oss fra gull?

32 norske medaljer i Beijing, sa toppidrettssjef Tore Øvrebø, da Olympiatoppen i oktober markerte at det var 100 dager igjen til Beijing-lekene.

Til lett humring fra selvoppnevnt ekspertise på alle nivåer.

Norge tok 39 medaljer sist det var vinter-OL, inkludert 14 gull, og ble beste nasjon. Alt tydet på at man burde kunne ende godt over 40 denne gang.

I oktober var det ingen virusvariant som ble kalt omikron. Nå nærmer det seg mer og mer at Øvrebø faktisk kan få rett.

Smittekarantenene til Simen Hegstad Krüger og Jarl Magnus Riiber betyr nøkternt sett allerede flere tapte OL-gull for Norge.

Som Riiber selv lakonisk uttrykte det på Instagram etter sin positive covid-test torsdag: «Vær så god, gullet er deres».

Ingen reserveløsninger

I tillegg kommer Heidi Weng, som også fort kunne tatt medaljer, ikke minst som en del av et stadig mer svekket norsk stafettlag.

I hennes fravær stiller Norge bare med tre løpere på start i den innledende langrennsøvelsen for kvinnene.

Og kanskje hopperne Daniel André Tande og Johann André Forfang. Ingen av dem har ennå fått det tilstrekkelige antall negative PCR-tester til å få reist etter å ha vært smittet.

Ingen reserver er hentet inn. I deres fravær stiller derfor Norge med bare tre hoppere i normalbakken. Satt på spissen risikerer man ikke å kunne stille lag når man kommer til den avsluttende lagkonkurransen.

Og flere forfall skal det dessverre garantert bli. Særlig i kombinerttroppen er smittesituasjonen i øyeblikket ekstremt uoversiktlig.

Ingen vet hvor smitten har kommet fra, annet enn at den første som ble registrert smittet i den norske troppen ironisk nok er det eneste elementet som ikke skal representere kongeriket i OL, nemlig estiske Kristjan Ilves. Han trener med de norske og reiser med dem til konkurranser.

Han blir også smittet med dem, som det nå har vist seg.

Men det betyr ikke at han var den første som fikk viruset. Ingen vet hvor noen av dem ble smittet. Inkubasjonstiden varierer som kjent ganske mye og har vist seg å kunne være alt fra to til ti dager. Vellykket smittesporing på dette tidspunktet vil uansett ikke hjelpe noe på resultatene i OL. Nå dreier alt seg om å begrense skadeomfanget, i den grad det er menneskelig mulig. Og mest av alt å krysse alt det som er av frosne fingre.

Det vi likevel vet, når vi ser omfanget av smitteproblemene, også etter ankomst OL-byen, er at Norge har valgt forberedelser til OL som mer og mer fremstår som et regelrett sjansespill.

Det er ikke gitt at et annet opplegg for forberedelsene ville endret noe på dette. Men det er lett å få en følelse av at de norske planene var lagt under delta og aldri ble justert for omikron, for å holde oss i covid-universet.

Den skjebnesvangre Seefeld-helgen

Inkludert i dette er at kombinertlaget tilbrakte den siste helgen før avreise med tette og harde konkurranser i Seefeld. En av de mest prestisjetunge og innbringende konkurransene, også denne gang med hele verdenseliten til stede, blir arrangert på et tidspunkt hvor alt fokus burde vært på smittevern og avreise for noen av våre største håp.

Kombinertsporten holder på tradisjonene, som også gir den ekstra og tiltrengt oppmerksomhet på et tidspunkt da alle de aller fleste av OL-grenene, med unntak av hopp, hadde tatt OL-pause. Denne gang burde noen sagt stopp.

Det er nemlig her, etter alle solemerker, smitten har kommet inn i det norske kombinertlaget.

Jarl Magnus Riiber har vært verdens beste mannlige kombinertløper i flere sesonger. Det eneste han mangler er et OL-gull. Lite tilsier at han får det denne gang heller.

Men for kombinertsporten er verden slik, som sportssjef Ivar Stuan også har vært inne på, at den økonomiske situasjonen ikke gir dem noe valg noen ganger, om det gjelder å stille i konkurranser eller forsvarlighet når det kommer til reiserute.

Sen, sterk og smittet

For langrennstroppen, der det først ble registrert smitte, har det i ettertid blitt diskutert valget av oppholdssted og hotell under høydeoppholdet i Italia. Den svenske langrennstroppen valgte eksempelvis i siste liten å finne et annet sted enn Seiser Alm, hvor Norge var, fordi smittetrykket der var for stort.

Dessuten bodde mange i den norske troppen og blant støtteapparatet på dobbeltrom, som fremstår som i overkant naivt i denne situasjonen. Har man råd til å vurdere privatfly for hele troppen hjem fra Italia da smitten først ble oppdaget, kunne man brukt penger på enkeltrom for samtlige involverte under det viktige høydeoppholdet.

Heldigvis, må man i toppidrettens egen kynisme i, gjelder ikke våre likhetsprinsipper i alle sammenhenger. Våre aller største stjerner, Therese Johaug og Johannes Høsflot Klæbo, bodde nemlig på enkeltrom - og har så langt klart seg unna å bli smittet.

Men også de har ankommet Beijing forsinket. Nå er det faktisk et spørsmål om de rekker å bli fullt akklimatisert før helgens åpningsrenn. Inntil videre velger vi likevel å tro de har kontroll – på alt unntatt smittesituasjonen.

Også andre deler av den norske troppen har ankommet Beijing i noe som i øyeblikket ser merkelig sent ut.

Skiskytterne har atskillig kortere tid til å forberede seg i OL-anleggene enn eksempelvis sine svenske opponenter. Det fremstår i ettertid som så vel merkelig som potensielt skjebnesvangert.

For tiden man ikke bruker i Kina, for å gjøre seg kjent med OL-anleggene og akklimatisere seg, har blitt tilbrakt på steder som kan ha utsatt også dem for smitte.

Og fortsatt er OL-øvelsene dager unna. Det kommer garantert mer, også for den norske troppen.

Den hermetiske og ganske ekstreme OL-bobla, som skal gi bedre kontroll på omikron-smitten enn noe annet sted i hele verden i OL-perioden, er nå i stedet en ren faresone.

Fredag åpnes OL offisielt. For noen av lekenes aller største stjerner er de allerede over.

«Du kommer bare til å bli sterkere av det her», var den eneste trøsten sportssjef Stuan hadde til Jarl Magnus Riiber før han reiste til sitt karantenehotell.

Det hjelper lite. Innesperret med utsikt til OL-anleggene i Beijing, virker nok lekene i Italia om fire år akkurat nå veldig langt unna