Dette har Contes Chelsea som Mourinhos manglet

Som mester i kommunikasjon og psykologi vet José Mourinho at propaganda ofte fungerer best når den ligger i gråsonen mellom fantasi og sannhet.

Utspillene er bitende nok til å provosere, men sanne nok til å forsvares.

Et nylig eksempel har handlet om Antonio Contes Chelsea, som møter Manchester United i FA-cupens kvartfinale i kveld. Temaet har vært spillestil, et potensielt sårt punkt siden alle vet at eier Roman Abramovitsj ønsker en klar identitet og underholdende fotball.

Mourinho har hevdet at Conte bruker den samme defensive kontringsstilen som United-sjefen selv måtte forsvare da han var på Stamford Bridge.

– Jeg trodde de krevde en annen type fotball, sier en overrasket Mourinho nå.

Negative komplimenter

Lignende meldinger har kommet jevnt og trutt fra Mourinho siden han ankom Old Trafford forrige sommer. Etter 15 suksessfulle år basert på solid forsvarsspill og kontringer, har han nylig endret stil for å følge Uniteds offensive tradisjoner.

• Les også: Mourinhos forvandling – fra kynisk til stilbevisst

Og han har virket innstilt på å få kreditt for det.

Så det har ergret Mourinho at applausen heller har gått til Conte, som i United-trenerens øyne bruker den samme stilen som ble slaktet for to år siden. Dette har ført til en håndfull «komplimenter» til gamleklubben.

– De scoret ett mål og vinner. De forsvarer seg mye, sa Mourinho i desember.

– Chelsea er et veldig godt defensivt lag, sa han i februar.

– De har fantastiske spillere til å være et effektivt kontringslag, sa han denne uken.

Gjenkjennelig forsvar

På et vis har Mourinho rett. Chelsea, som ligger 10 poeng foran nærmeste rival og 17 foran United i Premier League, er utvilsomt strålende på overganger.

De tar ledelsen, legger seg bakpå mot slutten og kontrer inn målene som setter spikeren i kista.

Faktisk gjør de dette bedre enn Chelsea gjorde under Mourinho i tittelsesongen 2014/15. Contes 3-4-3 har skapt en så slitesterk struktur at de kun har sluppet inn 11 mål de siste 21 ligakampene; tall som tåler sammenligning med Mourinhos Chelsea i 2004/05, som slapp inn rekordlave 15 mål på 38 ligakamper.

• Les mer: Contes mesterlige sjakktrekk

«Aldri, aldri, aldri»

Flere ulike tall støtter også Mourinho. Den statistiske profilen til de to lagene er på flere vis like.

Chelsea hadde en ballbesittelse på 54,1 prosent under Mourinho i 2014/15, mens de ligger på 53,9 under Conte. Dette antyder at de tilbringer omtrent like mye tid i forsvar som før.

I tillegg tilbringer de kampene i lignende soner. I 2014/15 befant 25 prosent av Chelseas spill seg på den tredjedelen av banen nærmest eget mål. Videre sto den sentrale tredjedelen for 45 prosent av spillet, og motstanderens tredjedel for 30 prosent.

Under Conte er fordelingen nesten lik: Chelsea tilbringer 26 prosent av tiden på egen tredjedel, og 29 prosent på motstanderens tredjedel.

Denne uken sa Conte at han «aldri, aldri, aldri» har trent på kontringer, men Chelsea er laget som har flest ligamål på det som statistisk sett identifiseres som overganger (fem).

Vinkler og kombinasjoner

Dette går igjen i Mourinhos favør. Men det finnes også faktorer som han har oversett, eller mer sannsynlig bevisst ignorert.

For om det defensive er likt, har Conte gitt Chelsea en ny dimensjon offensivt. Han har introdusert en klarere plan for hvor ballen skal spilles, hvilke bevegelser som skal gjøres, og hvilke kombinasjoner som kan skapes mellom spillerne.

Strukturen som gjør dette mulig opprettes av 3-4-3-systemet, som gir laget to breddeholdere i form av vingbackene Victor Moses og Marcos Alonso. Når laget spiller seg ut bakfra, noe de ofte gjør under Conte, har de tre stoppere og fire sentrale midtbanespillere, siden vingene Eden Hazard og Pedro trekker inn i banen.

Dette skaper gunstige vinkler og muligheter for oppspill bakfra som Chelsea aldri hadde under Mourinho. Kombinasjonene er kjappere og mer effektive enn før.

Conte hevder at han prioriterer angrep i etablert spill på trening. Det synes.

Individuelt vs. kollektivt

Videre har Conte utviklet mer sofistikerte våpen i banens siste tredjedel.

Dette er et område hvor Mourinho ofte har slitt. Defensivt har lagene hans vært strålende, men offensivt har de ofte fulgt en enkel modell hvor én bestemt playmaker skaper magien, i stedet for et mer kollektivt mønster; tenk Deco, Frank Lampard, Wesley Sneijder, Mesut Özil, Eden Hazard.

Conte gjør som kjent det motsatte: Han driller inn mønstre på trening som spillerne lærer utenat. Flere av angrepene er forhåndsbestemte.

Dette har gjort Chelsea bedre til å spille ut svakere lag. De har tatt full pott mot alle lagene utenfor topp seks med unntak av Swansea og Burnley, mens Liverpool, Manchester City og United har tapt en haug med poeng i «enkle» kamper. Det er i stor grad her tittelen vil avgjøres – Liverpool, for eksempel, er laget med best resultater i storkampene.

• Les også: Hvorfor er Liverpool så rare som de er?

Og dette hadde vært umulig om Chelsea virkelig bare kunne kontre.

– Hvis man tilbringer 70 minutter på motstanderens halvdel, må man vite hva man driver med. Hvis ikke er man i trøbbel, sier Conte.

Contes egen dimensjon

Så nylig som mot Swansea i forrige hjemmekamp viste Chelsea hva Conte snakker om. Fàbregas slo en rekke lave pasninger på fot til Diego Costa, før Hazard og Pedro mottok ballen på ett touch foran motstanderens forsvar. Det var et mønster med en klar grunnleggende struktur.

I praksis hadde Chelsea tre spisser, to vinger og to sentrale midtbanespillere. Slikt kan ikke kalles defensivt.

Så langt har Chelsea scoret 57 ligamål, som kun er mindre enn Liverpool (60). The Times noterer i dag at om Chelsea opprettholder denne farten, vil de ende på 80 ligamål, som er høyere enn det de klarte i alle sine fem fulle sesonger under Mourinho (72, 72, 64, 71, 73).

Det bør tas med at 57 mål ikke reflekterer antallet sjanser Chelsea har skapt, da de har vært ligaens klart mest effektive lag foran mål. (Hele 15 prosent av skuddene går inn.)

Likevel er det ingen tvil om at Mourinhos påstand ligger i gråsonen. Mens Conte har bygget et robust forsvar, besitter Chelsea nå også en mer raffinert angrepsdynamikk som komplementerer kontringsstyrken. Denne nye dimensjonen hjelper dem til å bryte ned svakere lag.

Og dette, mer enn noe annet, er våpenet Conte har som Mourinho manglet.