Hvorfor er Liverpool så rare som de er?

Om laget Liverpool kan beskrives som en fotballspiller, er de spissen som smeller ballen i krysset fra 30 meter, for så å bomme på åpent mål.

De røde er ubeseiret mot tittelrivalene denne sesongen. De har slått Chelsea og Arsenal borte, Manchester City og Tottenham hjemme; og på tabellen for innbyrdes oppgjør blant de «seks store» troner de øverst.

Men på tabellen som gjelder er de på femteplass, 14 poeng bak Chelsea (med én kamp mindre spilt). Det er fordi de har blitt nedsablet av Burnley, Bournemouth, Swansea og Hull.

Den merkelige trenden har fulgt Jürgen Klopp i mer enn ett år nå, men han ønsker ikke å si hvorfor.

Det finnes imidlertid faktorer som forklarer hvorfor resultatene er så rare som de er.

• Kommentar: Fem grunner til Liverpools nedtur

Klopp er fortsatt Robin Hood

Det er ikke noe helt nytt at Liverpool gjør det vanskelige enkelt og det enkle vanskelig.

For litt mer enn ett år siden var Klopp ligaens Robin Hood: Han tok poeng fra de rike og ga til de fattige. På tre måneder under tyskeren hadde de røde knust City og Chelsea borte, men prestert å tape mot Newcastle, Crystal Palace og Watford.

De neste månedene økte de ballbesittelsen, forbedret sitt høye press og ble eksperter på å begrense motstanderens antall skudd. Mellom begge straffefeltene var de råsterke. Problemet var bare det som skjedde foran målene.

På dette tidspunktet virket den kuriøse formen som en trend som ville forsvinne over tid.

Dette har siden vist seg å være feil.

Bananskall-fobi

Denne sesongen har nemlig det samme skjedd. De fire tapene i ligaen har alle kommet mot lag som for øyeblikket ligger på tabellens nedre halvdel.

Rent bur mot City, United og Spurs? Null problem. Det er når Swansea og West Ham kommer på besøk at Klopp skjelver i buksene.

Seks dager etter at Liverpool slo Arsenal 4–3 i London, tapte de mot Burnley. En 2–0-seier mot Sunderland ble fulgt opp med fire baklengs mot Bournemouth. De slo City 1–0 i desember, men tapte så mot Swansea og Hull, pluss Southampton og Wolves i cupspill.

• Les også: Disse fotballspillerne lykkes som trenere

Det er til å klø seg i hodet av.

Dette har nå pågått for lenge til å være tilfeldig. Det er et eller annet med Liverpool som gjør dem effektive mot store lag, men utrygge når bananskall ligger i veien.

Men hva?

Klopp-teorien

Det er neppe noe mentalt. Klopp insisterer på at han ikke har sett noen tegn til at spillerne slapper av mot svakere lag.

De har savnet nøkkelspillere i enkelte kamper, men dette alene forklarer ikke en trend som strekker seg helt tilbake til Klopps ansettelse i oktober 2015.

Det mest åpenbare handler heller om spillestilen. Liverpools spesialitet er et høyt og intensivt press som river i stykker motstanderens pasningsspill og vinner ballen høyt i banen. Dette kan skape situasjoner som er langt farligere enn de Liverpool selv skaper mot etablert forsvar.

– Et slikt press er den beste playmakeren som finnes, har Klopp sagt.

Teorien er da at Liverpool er bedre mot lag som triller ball, fordi dette gir dem sjansen til å skape brudd høyt i banen. Mot svakere lag som slår langt, må de stole mer på sitt eget spill.

• Les også: Mourinhos forvandling: Fra kynisk til stilbevisst

Ikke trill ball mot Liverpool

Dette er fortsatt en gyldig teori, spesielt mot store lag.

Den første omgangen mot Tottenham på Anfield var et prakteksempel på Klopp-fotball. Spurs skjøt seg selv i foten ved å miste ballen i farlige posisjoner, men det var Liverpool som overrakte dem geværet og lirket fingeren rundt avtrekkeren.

Også vinnermålet hjemme mot City kom etter at de vant ballen og angrep kjapt.

De eneste topplagene Liverpool ikke har slått på Anfield, er de samme som har nektet å trille ball i eget forsvar. United og Chelsea forlot Merseyside med ett poeng og en ballbesittelse på godt under 40 prosent, fordi de visste at Liverpool ofte er farligst når det er motstanderen som har ballen.

Det samme var tilfellet da Burnley vant 2–0 hjemme ved å ha ballen 20 prosent av tiden. Liverpool tilbrakte hele kampen mot etablert forsvar, og stanget hodet i muren.

Spørsmålet blir da hvordan Klopp kan fikse dette.

Uforsvarlig forsvarsspill

Treneren selv sier det handler om å ta riktige avgjørelser på riktig tidspunkt. Dette gir mening når man ser hvor lite tid og rom Liverpool får rundt boksen mot bunnlagene.

Samtidig bør det tas med at de røde har forbedret seg på dette området denne sesongen. De har dannet en kjemi mellom Philippe Coutinho, Roberto Firmino og Sadio Mané som har skapt sylskarpt angrepsspill; lag som Hull, Watford og Leicester har blitt rundspilt på Anfield.

De gamle problemene dukker altså opp mer periodevis nå, og selv da er det ikke alltid slik at Liverpool temmes helt. Mot Bournemouth og Swansea scoret de fem mål totalt.

I stedet virket det som også forsvaret sliter mer mot svakere lag.

Det siste hinderet

Ser man på lagene som har scoret mer enn ett mål i ligakamper mot Liverpool denne sesongen, finner man Arsenal, Burnley, Crystal Palace, Bournemouth, West Ham, Sunderland, Swansea og Hull.

De fleste av disse målene har kommer via to ruter: Dødball og kontringer.

Kanskje er det slik at Liverpool straffes for å gå for offensivt til verks mot de små. Både i seierne mot City og Spurs justerte Klopp taktikken slik at de la seg mer bakpå mot slutten. En slik forsiktighet ville vært mindre naturlig mot Swansea.

I tillegg er lange pasninger ofte vanskeligere å kontroller enn korte. Mot City kan Klopp forsvare seg ved å posisjonere laget riktig, men mot West Ham og Palace har lange pasninger og dueller vært nok til å skape trøbbel. Duellstyrke er altså viktig, og det er kanskje derfor Joël Matips fravær ofte har blitt bemerket.

Hva enn Klopp konkluderer selv, er det ingen tvil om at Robin Hood-trenden er der ennå, og at den må fjernes.

Ustabiliteten mot bunnlagene er det siste hinderet mellom Liverpool og en skikkelig tittelkamp.