Demo, dummere, dummest

Bare den siste uka har vi sett det flere ganger. Klimamarkeringer som avbryter store idrettsøyeblikk. Og diskusjonene i bakkant - om dette på noen måte kan forsvares.

Det er bare én ting som er sikkert. Dette blir det mye mer av

Av Karsten Warholms to mektige seiere på 400 meter hekk de siste dagene, ble den første, under Diamond League-stevnet i Stockholm, ekstra minnerik.

Mest av alt fordi avslutningen ble skjemt av demonstranter som blokkerte løpebanen for sju av de åtte deltagerne med et segl.

Budskapet på banneret var «Förbjud Torvbrytning». Dette nevner jeg fordi det er et mål som i seg selv er såpass legitimt at det fortjener å bli omtalt. Torven som utvinnes på 182 steder i Sverige brukes blant annet til jordforbedring og til forbrenning, og mye av det eksporteres. Problemet er at dette skjer ved drenering av myrområder og fører til store CO2-utslipp. Derfor er industrien kontroversiell – og har blitt forbudt i flere europeiske land.

Så langt er alt greit.

Det er også forståelig at man ønsker å bruke alle metoder for å fremføre et budskap man mener blir neglisjert av ansvarlige og for den del uansvarlige politikere.

Og at dette fører til former for selverklært desperasjon.

Det er likevel ikke greit å gjøre det på en måte som skader idrettsutøvere, som ikke gjør annet enn å prestere som best de kan i et viktig stevne.

Uansett mål og edel misjon.

Bare den norske OL-mesteren slapp nemlig helt unna sperringene i Stockholm. Alle de andre deltagerne ble berørt – og Warholms franske konkurrent Wilfried Happio ble i tillegg skadet i forsøket på å passere banneret som ble holdt over de sju innerste banene.
Ingen skal få skader av denne type protester.

Da har man bommet med aksjonsformen.

Andre serve i andre game i andre sett

Tre dager senere var det nye klimademonstrasjoner på en idrettsarena, da godt voksne aktivister to ganger tok seg inn på Wimbledon-gresset under pågående kamper og kastet puslespillbrikker (sic) og oransjefarget konfetti. På vegne av organisasjonen «Just stop oil», som tidligere i år har markert på samme vis under store turneringer i rugby, cricket og snooker. Det samme budskapet var på tskjorta til banestormeren som stripset seg fast til den ene målstolpen og stanset Premier League-oppgjøret mellom Everton og Newcastle i fjor høst. Med en hel fotballinteressert verden som tilskuere.

Stedet er heller ikke tilfeldig denne gang. Verdens største tennisturnering vises på skjermer verden over.

Tidspunktet var sannsynligvis også valgt med symbolsk omhu.

Den første markeringen, i kampen mellom bulgarske Grigor Dimitrov og japanske Sho Shimabukuro, kom nemlig rett før andreserven i begynnelsen av det andre game i andre sett.

2-tallet symboliserer nemlig det internasjonale nettverket både Just stop oil og Förbjud torvbrytning er en del av.

Dette kalles A22 Network, altså A22-nettverket.

«Vi er i starten på en klimakatastrofe. Kampen mot klokken er det viktigste løpet i menneskehetens historie», skriver gruppen, som på sine hjemmesider påstår å ha støtte fra så vel NASA-forskere og regissører som forfatteren Noam Chomsky.

Stopp skirenn

Den norske historien rundt dette med demonstrasjoner på store arenaer var frem til nylig stort sett begrenset til den spanske såkalte «streakeren» Jimmy Jump, eller Jaume Maarquet i Cot, som han egentlig heter, som løp opp på scenen da finalen i Eurovision Song Contest ble arrangert på Fornebu i 2010. Uten noen større politisk agenda utover å vise at det var mulig.

Sist vinter fikk han mer aktivistisk selskap. Verdenscuprennet i langrenn på Lillehammer i desember ble avbrutt, da aksjonister sperret løypa med et banner med budskapet «Stopp oljeletinga».

Aksjonsgruppen med samme navn er del av det samme A22-nettverket.

Og mens demonstrantene i Wimbledon denne uka stort sett var voksne mennesker som vil redde kloden for barnebarna, representerer dette atskillig yngre aksjonister.

Også her ble uskyldige idrettsutøvere de det gikk utover, da de fikk sine renn ødelagt. Hvilket skaper sterke og forståelige reaksjoner, på Lillehammer som i Stockholm som i London.

Sikkerhetsfare

Alt tyder likevel på at aksjonsformen kommer til å bli tatt videre. Idrettsbegivenheter gir akkurat den oppmerksomhet man ønsker seg. Derfor er de, ville det eller ei, særdeles egnet til denne type aktivisme.

Sport representerer på sitt vis også altfor godt den virkelighetsflukt demonstrantene vil ha slutt på.

Slik sett har idretten også i teorien godt av å måtte forholde seg til realiteter som også berører den i stadig sterkere grad. Om det er i form av oversvømte rugby- og cricketbaner eller avlyste skirenn på grunn av snømangel.

Men ingen har godt av en idrettsopplevelse som i mye sterkere grad blir preget av mye strengere og tøffere sikkerhet på arenaene.

Inkludert den åpenbare trusselen om flere gjerder og andre fysiske hindringer mellom tilskuere og selve arenaen.

Akkurat slikt man så lenge har jobbet så hardt for å unngå. For ikke å miste nærheten og den iboende tilliten mellom tribuner og utøvere.

En annen fare er nødvendigvis at demonstrantene mister sympati og støtte i segmenter som både liker sport og tar viktige beslutninger, om vindmøller, om utvikling av oljeindustri eller torvutvinning.

Som ofte er typen folk som kaller seg voksne.

Og som samtidig er den gruppen unge – eller eldre- aktivister åpenbart har mistet all tillit til.

Kampen mot inflasjonen

Det er uansett vanskelig å mene at verden ikke trenger sterkere uttrykk for klimadesperasjon enn vi ser i dag.

Problemet med den nevnte type aksjoner kan likevel bli dels at det rett og slett går inflasjon i dem, dels at man bruker andres arena til kun å snakke til sine egne, hvilket vil virke mot sin egentlige hensikt.

Derfor er det flere organisasjoner som jobber med klima som har uttrykt ønske om at fremtidige aksjoner i større grad skal foregå i samarbeid med engasjerte utøvere.

En slik er snøbrettkjører Jeremy Jones, som startet kampanjen Protect our Winters, en annen er den norske fotballspilleren Morten Thorsby. Og i England har man fått sin første sertifiserte karbonnøytrale klubb i Forest Green Rovers.

Men for mange er dette altså langt fra nok. Og aksjonene vil garantert fortsette, med sommer-OL i en på mange måter kokende het fransk hovedstad neste sommer som et åpenbart mål.

Mandag denne uka var ellers den varmeste dagen som er målt på kloden noen gang.

Dagen etter var rekorden slått. Og slik har det fortsatt til og med torsdag.

Fire verdensrekorder på en uke gjør uansett inntrykk, selv i sportens verden.