Det er fortsatt mulig at Kjetil Knutsen ender den andre og utvidede utgaven av gullfeiring i Bodø med å proklamere sin avgang som Glimt-trener og sette seg på toget sørover til Trondheim.
Men det endrer intet ved den nye fotballmessige norgesorden. Heller ikke om han blir, paradoksalt nok. For dette handler om at Bodø/Glimt har blitt noe mer.
Ett seriegull er i beste fall et utslag av en sesongs lykkelige tilfeldighet. Litt i samme kategorien som man i boksingen betegner som en «lucky punch».
Altså det ene slaget som ved en tilfeldighet treffer så godt at det endrer hele historien.
Men det endrer intet når det gjelder det reelle styrkeforholdet. Intet galt sagt om Vålerenga i 2005 eller Stabæk i 2008, men de var det heldige treffet.
De endret intet.
De var norsk fotballs James Buster Douglas, han som i 1990 slo tidenes råeste kraft i boksesporten, den ubeseirede Mike Tyson, på høyden av hans karriere. Med ett velsignet treff.
Douglas ble verdensmester – men var aldri i nærheten av å forsvare tittelen.
De siste 35 årene har ingen andre enn Rosenborg og Molde vunnet eliteserien mer enn én gang.
Hver gang en outsider har lyktes i norsk fotball, har en av de to store slått tilbake umiddelbart.
Før Bodø/Glimt, på den tredje søndag i advent i 2021, tok sitt andre seriemesterskap på to år.
Dette er ikke tilfeldigheter. Det er et endelig tidsskille.
Det viktigste som skjer i norsk fotball, skjer ikke i Trondheim eller Molde, men i Bodø.
Kunsten å bygge kultur
Det første seriemesterskapet var en suksess. Suksess kan dreie seg om tilfeldige penger. Enorm medvind. Eller ren flaks.
Det andre er bekreftelsen på at de på Aspmyra har bygget det som gjerne og vidløftig kalles «kultur».
Kultur dreier seg om å skape et sunt grunnlag for suksess. Men mest av alt om å gjenskape den.
Bodø/Glimt har gjort begge deler.
Da midtbanestjerna Patrick Berg etter kampen mot Mjøndalen får spørsmålet om hvordan dette andre mesterskapet er sammenlignet med det første, svarer han da også: «Det er større å gjenta suksessen.»
Nå skal de gjøre det igjen. Sannsynligvis uten Patrick Berg og flere av de sentrale spillerne suksessen er bygget på. Og vi andre skal igjen gå inn i vinteren og tenke på eventyret på Aspmyra som noe helt unikt – men også som et eventyr som er avsluttet.
Men det kan meget vel skje igjen. Ikke minst på grunn av en helt særegen treffsikkerhet i kunsten å finne nye spillere.
Det Glimt har gjort på rekrutteringsfronten de siste årene er intet annet enn oppsiktsvekkende bra.
Stjernefabrikken
Midt inn i miksen av mer eller mindre lokale storheter som nevnte Berg, Ulrik Saltnes og Fredrik Bjørkan, har det dukket opp overraskende spirer, som raskt har blitt til solsikker i møtet med Glimt-systemet.
Derfor er spillere som Erik Botheim og Ola Solbakken allerede så attraktive at de neppe er med når Glimt skal i gang med finalerundene i serieligaen utpå våren.
Men nye stjerner vil komme inn.
Eller bli forfremmet i systemet, som en Elias Hagen eller en av de mange lovende spillerne Glimt har på utlån.
Kanskje har de i tillegg pengene – og viljen - til å hente hjem sin gamle stjerne Håkon Evjen.
Akkurat nå føles det derfor mest sannsynlig at vi om ett år igjen sitter og sier det samme igjen: At dette kunne jo ikke skje en gang til.
Genanse og verdighet
Men det kan det altså. Uansett hvor trener Kjetil Knutsen befinner seg i 2022, selv om kontrakten hans ikke går ut før i juni. Knutsen har gjort noe så forvirrende som å vente med å annonsere beslutningen på hvor han fortsetter karrieren til sesongen faktisk er over. Det kalles egentlig verdighet.
Det Knutsen har skapt i Bodø, sammen med assistent Morten Kalvenes, sportsdirektør Aasmund Bjørkan og flere er et byggverk som uansett blir stående som et underverk i norsk fotballhistorie.
Nevnte Bjørkan er jo også en åpenbar kandidat til å etterfølge Knutsen, hvis han skulle forsvinne. Bjørkan har vært i rollen før, faktisk med Knutsen som assistent, og hans sønn Fredrik forlater nå klubben for tyske Hertha Berlin.
Offentlig desperasjon
For når de beste spillerne forlater Bodø/Glimt nå, er det ikke med destinasjon Trondheim og Lerkendal, slik det mer eller mindre har vært noen tiår. Båndet mellom klubbene har vært sterkt, og maktforholdet tydelig. Det er det altså ikke lenger.
Rosenborgs posisjon som norsk klubbfotballs maktbastion er endelig devaluert, og høstens trenerjakt har illustrert dette for alt av offentlighet.
For det første var styreformann Ivar Kotengs åpne tydelighet allerede i sommer på at det var Kjetil Knutsen som var Rosenborgs klare førstevalg til å overta etter Åge Hareide et nederlag i seg selv.
Rosenborg har aldri trengt å kurtisere offentlig som dette for å gjøre seg attraktive. Men det har bare blitt verre for trønderne siden det.
For i en åpenbar desperasjon etter å få Knutsen til å ta en beslutning, begynte man noe som bare kan omtales i såpass billige bilder som en flørt med serbiske Milos Milojevic, som er trener i svenske Hammarby. En veldig offentlig flørt også, må tillegges. Det endte med et raskt brudd – og var et veldig lite imponerende taktisk grep av sportssjef Mikael Dorsin.
Ny I-versjon
Det fortsatte med Kjetil Rekdal. Rekdal er på en del måter en født leder.
Men han har lenge blitt ansett som uaktuell som Rosenborg-trener, dels av fotballtaktiske årsaker, dels som type. Noe vil rett og slett kalle det gambling. Nå kan det likevel fort bli løsningen, i et marked påfallende tomt for reelle kandidater.
På veien hit vil det også overraske ganske stort om de ikke har sendt flaskepost langs kysten til Kristiansund, for å forhøre seg om Ole Gunnar Solskjær er tilgjengelig etter Manchester United-exiten. Det er han åpenbart ikke.
Rosenborg har ikke vunnet noe siden 2018. Det var siste året da Kåre Ingebrigtsen var trener. Tross at han var på vei til å føre laget til deres fjerde strake seriegull under hans ledelse, ble han sparket midt i sesongen.
Siden har Rosenborg famlet. Nå trenger de å finne tilbake sin verdighet først av alt. Uten en slik kan man ikke gjenoppbygge storhet.
Hjemme bra, borte best
Det er ingen steder hvor dette er tydeligere enn i Kjetil Knutsens hjemby, Bergen.
2021 har vært et skammens år for Brann. Den siste resten av ære kan kun reddes med plassen i eliteserien.
Men hvis skjebnen fortsatt har sansen for ironi taper de den mot oppkomlingen Jerv på onsdag. For Brann og Bergen trenger åpenbart mest av alt en ordentlig sentrifugering. Og et slikt behov kan litt for fort fortrenges hvis de forblir et eliteserielag.
Sett utenfra fremstår det som ganske oppsiktsvekkende at måten situasjonene rundt hovedtrener Kåre Ingebrigtsen, som først fikk forlenget kontrakten og like etter ble sparket, og senere det famøse nachspielet på stadion ble behandlet på ikke har fått konsekvenser for ledelse eller styre.
Derfor fortsetter også Kjetil Knutsen fra Arna sannsynligvis heller i Bodø, der det sommeren venter en ny, attraktiv mesterligakvalifisering. På veien dit venter helt sikkert en ny treningsleir i Spania. Kanskje kan det bli avgjørende.
Bodø/Glimt er som kjent ikke bare best i fotball i Norge – de er også best på sydenturer.