«Resultatene er tydeligvis ikke viktigst»

Vi vet at Ada Stolsmo Hegerberg er en hardtarbeidende lagspiller som både trener og kommuniserer direkte og intenst, med hele seg. Ekstremt resultatorientert. Nærmest sjokkerende ambisiøs i alt hun gjør, men fair og konstruktiv i miljøet. Med andre ord et prestasjonsmenneske av de helt sjeldne.

En måned før åpningskampen i EM ga hovedtrener Martin Sjögren følgende beskrivelse av den 22-årige stjernespissen:

«Jeg har lært meg å kjenne Ada over det halvåret jeg har vært landslagstrener for Norge, og jeg forstår nå hvorfor hun har blitt så god. Hun har en utrolig sterk mentalitet og driver seg selv for å bli bedre og bedre hele tiden. Hun er sjelden fornøyd med det hun har gjort, og ser hele tiden på ting hun kan gjøre bedre. Her har guttene noe å lære av Ada, for hun er absolutt ingen snill spiller. Hun tar virkelig for seg og en slik holdning kan være med på å sette tonen for resten av laget og hun kan dra med seg spillere. Adas holdning er i toppsjiktet både når det kommer til å drive seg selv fremover og sette krav til de andre spillerne.»

Nå har hun trukket seg fra landslaget. NFF-ledelsen gjør stadige forsøk på å skyve henne lenger bort ved å sette inn gjentatte verbale ryggstøt. Hva skjedde?

Egoistisk valg?

Helt siden Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget har det versert spørsmål om 22-åringen ved dette fattet et egoistisk valg, om hun satte seg selv foran laget.

Spørsmålet er irrelevant.

Alle mennesker, også toppidrettsutøvere, forsøker å ta de valgene de ser seg best tjent med. Ingen tror vel at det finnes landslagsspillere som ikke egentlig ønsker å være der, men som ofrer seg for å tjene landet sitt? Rett forut for EM trakk en annen viktig spiller seg. Storscorer Isabelle Herlovsen. Bakgrunnen var at hun hadde takket ja til et attraktivt tilbud fra en kinesisk toppklubb og derved anså reisebelastningen ved fortsatt landslagsspill for stor. Betydelig tap for landslaget, likevel (og selvfølgelig) ingen moralsk eller annen fordømmelse fra omverdenen.

Jeg registrerte heller ingen falske strofer fra personer i NFFs trenerkomite eller andre profesjonelle om griske grisegutter eller annet gøyalt da Ståle Solbakken tidligere i år valgte FC København foran landslagstrenerjobben, eller da Per Ciljan Skjelbred og Alexander Tettey takket nei til videre landslagsspill i vinter.

Det relevante spørsmålet

De delvis fordømmende karakteristikkene av Ada Hegerberg i ettertid, herunder NFF-ledelsens behov for å fortelle om hvor problematisk 22-åringen har vært, må derfor knytte seg til at Hegerberg fremholdt en rekke mangler ved landslagsmiljøet som begrunnelse for sin avgjørelse.

Da Ada Hegerberg kontaktet NFF etter EM var det for å gi beskjed om at hun ikke ville mer. Hun forsøkte aldri forhandle frem noen bedre posisjon i landslaget. Hun meddelte sin avgjørelse og begrunnelsen for denne. Hun uttalte senere at hun hadde har vært i en slags sorgdepresjon siden EM var over, at beslutningen var den tøffeste hun har tatt, men at hun ikke så noen annen utvei enn å bryte.

Det relevante spørsmålet NFF må stille seg er om Ada Hegerbergs misnøye knytter seg til egen uriktige virkelighetsoppfatning, eller om det kanskje er slik at hun påpeker reelle mangler ved landslagsmiljøet som NFF-ledelsen bør lytte til og justere etter.

Hegerbergs begrunnelse

Ada Hegerberg har gitt en todelt begrunnelse:

1) For det første viser hun til at det sportslige opplegget per idag ikke er godt nok til at laget vil kunne nå sine målsetninger, og at hun dessuten føler at landslagsspill ikke bidrar til at hun utvikler seg som spiller. Hun peker på en rekke konkrete forhold, som blant annet at resultatfokuset ikke har vært sterkt nok og manglende evne til å justere når plan A ikke fungerer. Hun peker også på for dårlig kommunikasjon og dialog mellom ledelsen og spillerne.

2) For det andre viser Hegerberg til at hun i lang tid har følt at det ikke er plass til henne i landslagsmiljøet. I mange år har hun opplevd at det ikke er kultur for å uttrykke ambisjonene sine på den måten hun mener hun må for å yte godt.

Konklusjonen hennes er at det finnes ingen annen utvei; Hun må tre til side.

Hegerberg har rett

Det trengs ingen dyptgående analyse for å komme frem til at Ada Hegerberg har rett i sin kritikk av det sportslige opplegget. Norge gjennomførte sitt svakeste mesterskap noensinne, og måtte dra hjem uten poeng og uten scoringer. Av og til er det marginer som er avgjørende, men det var ikke tilfellet i dette mesterskapet. Laget slet voldsomt med både defensiv organisering og offensiv samhandling.

Noen har poengtert at Ada Hegerberg ikke kan diktere spillet. Det sier seg selv, og jeg oppfatter ikke at det er dit hun vil heller. Antagelig var hun frustrert over at hun ikke kunne se sammenhengen mellom lagets ambisjon og de virkemidlene som ble tatt i bruk. Et eksempel er jo hvordan sunndalsøringen ble løftet frem som en av de absolutt viktigste spillerne med sin råskap i boks og målteft. På denne bakgrunn er det vanskelig å forstå hvorfor man legger opp til en spillestil uten tidlig bredde, med svært få innlegg som konsekvens.

Slik jeg forstår kritikken er det nettopp manglende kvalitet i det sportslige opplegget hun peker på. Å kreve kvalitet i et toppidrettsmiljø er essensielt for fremgang, og må ikke forveksles med manglende ydmykhet.

NFF-ledelsen har uttalt at øvrige spillere ikke deler Hegerbergs syn her. Hvis det er tilfellet at øvrige spillere faktisk er fornøyd med det sportslige opplegget under årets mesterskap, er det all grunn til å mistenke at prestasjonskulturen, herunder resultatfokuset, ikke er sterk nok i gruppen.

Det burde ikke være noen grunn til å betvile at et sterkt resultatorientert konkurransemenneske som Ada Hegerberg lot seg frustrere kraftig over de problemene vi andre kunne konstatere fra sidelinjen under EM. Likevel har NFF-ledelsen uttalt at det er underlig at kritikken kommer først nå. Ut fra de stemningsbeskrivelsene som har kommet i ettertid om en «krevende Ada Hegerberg», er det sannsynlig at 22-åringen ga tydelig uttrykk for sin mening underveis i mesterskapet. Uansett er det interessant å registrere at Hegerberg, ved flere anledninger forut for mesterskapet, uttrykte tydelig bekymring i mediene for om laget var i rute til EM.

Etter generalprøven mot Frankrike en uke før åpningskampen i EM uttalte Ada Hegerberg til Aftenposten:

«Folk tror vi har tatt et stort steg, men det har vi ikke gjort. [...] Laget leverte både og i den siste gjennomkjøringen mot Frankrike tirsdag. Det positive var at laget jobbet hardt og klarte å mane frem en scoring, men på den andre siden ble det for få sjanser, for upresist og for få muligheter fremme i banen. Jeg mener det nå blir viktig å finne den rette balansen mellom å fortsette å bygge videre på det man har jobbet med under Sjögren, samtidig som man må gjøre det enklere for å ha en best mulighet til å vinne»

Og slike indirekte advarsler går igjen i mange av Hegerbergs uttalelser til media forut for EM. Lyon-spissen pekte igjen på manglende resultatfokus til NRK etter treningskampen mot USA den 11. juni:

«Det er viktig å utvikle seg, men viktigere å vinne.»

Etter en gjennomgang av lagets uttalelser til mediene i forkant av mesterskapet, tegner det seg et klart bilde. Hovedtrener og de fleste andre spillere gir uttrykk for at tingenes tilstand er meget god. Ada Hegerberg går så langt hun kan i å uttrykke bekymring.

Hvor er takhøyden?

Ada Hegerbergs opplevelse av at det ikke er plass til henne i landslagsmiljøet, at det ikke er tilstrekkelig takhøyde, er subjektiv i sin natur. Likevel er det gode grunner til å spørre seg om opplevelsen er uttrykk for et generelt problem. Kanskje er Hegerbergs beskrivelse en betimelig etterlysning av et mer profesjonelt og resultatorientert prestasjonsmiljø?

Det er viktig å understreke at det på ingen måte er lett å få en gruppe konkurransemennesker til å dra i samme retning på kort tid. Det er ikke overraskende at en ung spiller som har opplevd sammenhengende hyllest i over et år forut for EM, som attpåtil plasseres på rom med storesøster som blir kastet inn og ut av laget mesterskapet gjennom, vil oppleve kraftig frustrasjon når tingene går i mot. Å kjenne rekkevidden av eget temperament og hvor mye energi kan påvirke andre, krever lenger erfaring enn hva en 22-åring ennå har opparbeidet seg. Jeg skal være den første til å erkjenne at jeg ville opplevd det meget utfordrende å måtte forholde meg til en frustrert stjerne som av, forståelige grunner, har urealistiske forventninger til egne lederegenskaper i så ung alder.

På et landslag burde det imidlertid være en klar plan for hvordan innarbeide en romslig kultur for temperament og sterke emosjonelle uttrykk. Skal man få spillere til å lene seg lengst mulig frem når det gjelder, utfordre grenser i seg selv, må miljøet og ledelsen også være fleksibelt og robust nok til å tåle de ulike måtene å falle på når ting ikke går veien.

Om den manglende takhøyden sier Hegerberg selv til Aftenposten forrige uke:

«Jeg har aldri forventet at folk skal bli mer lik meg, men jeg forventer at det er et miljø der man kan uttrykke seg på den måten, være seg selv, yte og få frem de kvalitetene man har både som menneske og spiller slik at man kan lykkes. Det har ikke jeg klart. Da er det bedre at jeg trer til side.»

NFFs uttalelser i etterkant av Hegerbergs avgjørelse er alene tilstrekkelig til å konstatere at miljøet har et langt stykke å gå når det gjelder å romme spillere med sterk og uttrykt drivkraft mot å lykkes. Kort tid etter Hegerbergs avgjørelse kunne Martin Sjögren fortelle om interne stridigheter, og at Ada Hegerberg slet med å etterleve lagets «verdigrunnlag». Han mer enn hintet om at 22-åringen hadde en direkte kommunikasjonsform som ikke bidro til trygghet i gruppen. Til dette har Hegerberg uttalt:

«Jeg regner med at hvis folk har hatt et problem med meg eller min holdning, så kommer de og tar det direkte med meg, ansikt til ansikt. Det er det ingen som har gjort, og da regner jeg med at det er det som er realiteten.”»

Og dette har hun vel rett i? Direkte beskjeder som levner minst mulig rom for misforståelser er et selvfølgelig ideal i et topp internasjonalt prestasjonsmiljø, der spillere bes om å hente frem sitt beste, tørre ta sjansen på drite seg fullstendig ut, for seg selv, for titusener av tilskuere og millioner av TV-seere.

Hvorfor ble hun ikke satt ut av laget?

Videre er det god grunn til å stille spørsmål ved hvorfor Ada Hegerberg fortsatte å få full spilletid når ledelsen var misfornøyd med hennes atferd. Misnøyen må ha vært sterk ettersom det nå vurderes som nødvendig å fortelle verden om problemene, selv etter at det er klart at hun likevel ikke skal være med videre. Det er en viktig del av treneransvaret å stille tydelige krav til spillerne, herunder ansvarliggjøre lagets uformelle ledere med henhold til de forventninger som gjelder til atferd på og utenfor banen. Hvis spillerne ikke etterlever kravene, har treneren alle muligheter til å sette makt bak ordene, eksempelvis ved å ta spilleren ut av laget.

Ada Hegerberg, spilleren som er nest yngst av alle som fikk spilletid under EM, kom til mesterskapet som Europas beste, nedlesset av priser fra nær og fjern det siste året. Presset og fallhøyden var enorm, personligheten sterkt konkurransedrevet og intens. Husk Martin Sjögrens egen beskrivelse av en spilleren som «sjelden er fornøyd med det hun har gjort» og «som er i toppsjiktet både når det kommer til å drive seg selv fremover og sette krav til de andre spillerne».

At en slik spiller blir krevende når det sportslige opplegget tar inn vann fra alle bauger og kanter, er forutsigbart. Er det spillerens reaksjoner eller det sportslige opplegget som er problemet?

Kanskje er reaksjonene til og med en del av de samme egenskapene som driver spilleren fremover i andre sammenhenger?

Det er ikke første gang at landslagsspillere på kvinnesiden peker på manglende aksept for ulike måter å håndtere prestasjonspress og ambisjoner på. Min påstand er at det generelt er vanskelige kår for kvinner i NFF som kommuniserer tydelig, både i tale og ved kroppsspråk, hvilke ambisjoner de har. Det eneste konkrete «verdibruddet» Ada Hegerberg skal ha begått er at hun gikk i garderoben uten å jogge ned sammen med laget etter det skjebnesvangre og oppsiktsvekkende tapet mot Belgia. Ingen ulovlige fyllekuler, ikke noen knusing av headset på grunn av kritiske spørsmål fra pressen, ingen Drammen-inspirerte slag. Kun fortvilelse og frustrasjon over tidenes nedtur for åpen scene.

Resultatene er tydeligvis ikke viktigst

Presset Ada Hegerberg bar på sine unge skuldre, var ikke bare av sportslig art. Hun var også en merkevare i seg selv, et ansikt utad og en inntektskilde. Kun uker før åpningskampen i EM kunne NFFs leder for merkevare, Jan Ove Nystuen, fortelle til Aftenposten at landslaget nøt godt av «Hegerberg-effekten» ved økt interesse fra både sponsorer og publikum. Han meddelte videre:

«Med fare for å bli historieløs, så har ikke norsk kvinnefotball hatt en større profil.[...] Jeg tror lagvenninnene hennes ser at det er enorm drahjelp i å ha en spiller som har så mye sportslig suksess, og som er flink til å dele med og omgå omverdenen, sier han».

Det vitner om manglende risikoforståelse når støtteapparatet ikke hadde en tydeligere plan for å ansvarliggjøre stjernespissen, samt også for hvordan man skal dempe og ta i mot spilleren ved et eventuelt fall fra stor høyde. Når spilleren gres med hårene så lenge som mulig for å unngå konfrontasjon, mens hun i etterkant av å ha meddelt at hun trekker seg blir møtt med beskyldninger om krevende atferd, er det ugreit.

Ikke bare fordi uttalelsene innebærer markerte brudd på tillitsforholdet mellom leder og spiller. Men også fordi uttalelsene virkelig understreker et gjennomgående problem: Resultatene er tydeligvis ikke viktigst.