Lillebrors kamp vekket kjempen i Máret Ánne

I jobben som journalist kunne Máret Ánne Sara (38) fra Kautokeino ikke være personlig nok i saker om reindrifta.

Trangen til å bruke stemmen sin ble så sterk at hun sluttet i jobben som journalist og satset for fullt på kunsten.

Máret Ánne har i mange år kjempet for å bli hørt av politikerne og myndighetene; de som bestemmer og avgjør skjebnen til reineierne. Hun ønsker at de skal forstå at Norges lover ikke alltid passer inn i samenes hverdag.

Nå er den samiske kunstneren aktuell i forbindelse med Venezia-biennalen. En av verdens viktigste mønstringer innen samtidskunst som får stor oppmerksomhet internasjonalt.

Sammen med to andre samiske kunstnere skal hun vise frem kunsten sin til verden. Den nordiske paviljongen er omgjort til samisk paviljong.

Å stå frem med vitnesbyrd om kamp mot myndigheter, lovverk og inngrep har Máret Ánne gjort mange ganger. Hun kaller denne kampen for systematiserte overgrep og nykolonialisme integrert i moderne demokrati.

Máret Ánne er kjent for sine sterke virkemidler. Verden ble kjent med hennes verk med 400 panneskutte reinhoder i Documenta 14 for fem år siden.

Nå introduseres rovdyrsdrepte reinkalver. Det kan virke makabert, men de døde rødkalvene bærer først og fremst med seg håp for kunstneren.

Biologiske materialer som bein og kadavre går gjennom mange prosesser før de kan brukes som elementer i kunst. Det starter med levende dyr, og så følger slaktinga, rensinga, tørkinga og videre bearbeidelse.

–Det er mye jobb og det kan til tider være både tungt og illeluktende, forteller Máret Ánne.

Hun er sterk og klar i stemmen mens hun snakker.

Selv om arbeidet med materialene har vært tungt, så har prosessen vært terapeutisk. Tårer har presset seg på, særlig da hun jobbet med reinhodene og de døde reinkalvene.

– Det hele føltes som et skjæringspunkt mellom liv og død i det presset vi lever under, sier hun.

Men hun vil at historien skal fortelles. Derfor gjør hun dette.

–Vår historie er ikke bare vår egen. Det er historien om eksistensiell utmattelse i skyggen av stormannsgalskap, kapitalisme og kolonisering. Dette påvirker alt liv på planeten, på tvers av arter og geografi, sier Máret Ánne.

Máret Ánne mener at det er en grunn til at urfolkskunst er i vinden akkurat nå. At det ikke er tilfeldig.

– Den vestlige verden er sulten på vår kunst, og jeg har på følelsen at det er fordi man ser behovet i en ny og annerledes retning eller strategi for framtiden, sier hun.

Máret Ánne mener at det er snakk om å sette seg inn i nye måter å tenke, leve og se verden på. Å være menneske på en ny måte. Og slikt er vanskelig å formidle med ord.

Derfor blir kunst desto viktigere som et ordløst, men internasjonalt språk.

Sa nei til dronningen

Hennes Majestet Dronning Sonja vil stå for den offisielle åpningen av The Sámi pavilion i den nordiske paviljongen i Venezia.

– Visste du at jeg takket nei til å låne ut ett av mine verk til dronningen? spør hun leende.

I 2019 kom en forespørsel fra kongehuset, der de ville låne Spirals of the pile til en samisk utstilling i Dronning Sonja kunststall.

– Mitt svar var at jeg kun låner ut dette verket hvis jeg får møte dronningen og snakke om alvoret i verket og hvilke vilkår vi lever under, forteller Máret Ánne.

Men hun fikk ikke noe svar. Det kom derimot en purring.

– Jeg svarte at jeg ikke vil være til pynt og bidra til en illusjon om at ting er ok mellom stat og urfolk, når det ikke er det, fortsetter hun.

Dagen etter fikk hun en mail med invitasjon om audiens på slottet.

Det kom som et sjokk.

– Jeg tenkte mye på hva og hvordan jeg skulle fortelle dronningen om alt det vi stod i. Og hva kunne Dronningen egentlig hjelpe med? forteller Máret Ánne.

Hun visste at kongehuset ikke kan påvirke noe politisk, men tenkte at det kunne være positivt for henne og familien. Flybilletten til Oslo ble bestilt.

– Jeg har aldri vært rojalist, men etter dette forstår jeg hvorfor samer har et så nært forhold til kongehuset. Det er noe i det å bli hørt når ingenting annet nytter, sier Máret Ánne.

Nå skal den samiske kunstneren og den norske dronningen møtes igjen, på en av verdens viktigste kunstutstillinger.

– Kanskje dronningens interesse for Sápmi og vår kunst kan sende ut signaler til myndighetene og det norske folk, som et slags moralsk kompass, sier Máret Ánne.

Stemmen høres håpefull ut.

Lillebrors kamp mot Staten

I 2007 kom ny reindriftslov i Norge, og den satte et tall på hvor mange rein det kan være i de ulike distriktene.

Máret Ánnes lillebror Jovsset Ánte ble rammet direkte. I februar 2013 kom vedtaket om at han skulle redusere reinflokken sin til 75 dyr. Et reintall så lavt at det blir umulig å livnære seg av.

Jovsset Ánte klaget inn vedtaket, og gikk til sak mot Staten. Saken havnet i retten.

Hun fulgte lillebror i saken over seks år og gjennom tre rettssaker. Seier i tingrett og lagmannsrett ble anket av staten, og endte med tap i Høyesterett.

Máret Ánne forteller at rettsprosessene gjorde noe med forholdet til familien.

– I lang tid var «saken» det eneste vi tenkte på. Den enorme krisen vi levde i, med trusler, redsel og usikkerhet for framtiden dominerte alles tanker, og var derfor det vi snakket om hver gang vi var samlet, forteller Maret Anne

Det ble for mye for henne.

Máret Ánne måtte distansere seg fra sin egen nærmeste familie. Og til slutt også andre mennesker som stadig ville vite om utvikling i saken.

Hun beskriver en periode der hun knapt nok gikk ut døra. Kun nødvendige ærend ble utført.

Men selv om det var tungt, så var det aldri aktuelt å gi opp.

– Når man er i kampmodus så gir man ikke opp. Ved nye slag mobiliserer man alle resterende krefter for å aksjonere, støtte og kjempe videre, sier hun.

Så sa det stopp.

– Jeg måtte til slutt ty til både medisiner og samtaleterapi for å klare å håndtere dette traumet, forteller Máret Ánne åpent.

Hun måtte ha hjelp til å bearbeide alt sinne, sorg, skuffelse, utmattelse og usikkerhet.

Det er ikke lett å leve i en intern konkurranse om reintall i et lite samfunn som Máret Ánnes familie lever i. Og i det samme samfunnet ser man at nære slektninger og samarbeidspartnere stilltiende vender ryggen til, fordi en annens potensielle undergang er noe de selv kan vinne på.

– Og tenk deg at midt oppi dette har man attpåtil statsapparatet etter seg. Det ble bare for mye, for ensomt og for tungt, forteller Máret Ánne.

Som nybakt mamma ble det enda viktigere.

– Hvordan skal man stå stødig i seg selv og for neste generasjon, når man mister håp og troen på en framtid? spør hun retorisk.

Det føltes godt å snakke med noen som ikke var følelsesmessig involvert i det som pågikk rundt henne.

Men selv om terapi og medisiner hjalp i en periode, så bygde hun seg mest opp via kunsten sin.

Kunsten ble viktig for å finne håpet og manifistere den.

Ikke bare for seg selv, men for alle rundt henne og for kommende generasjoner.

Via kunsten bygget hun seg selv opp igjen til å stå styrket tilbake, men også for å kunne fortsette å fortelle sine historier.

Håp og mørke med til Venezia

Det går mot vår i Sápmi.

Det er en merkbar endring i energien til Máret Ánne når hun snakker om denne årstida.

Hun forteller om en samtale med en reineier, noe som ga henne inspirasjon til ett av hovedverkene i Venezia.

De to snakket sammen om det tunge året som hadde vært, både for enkeltmenneskene og for samfunnet. En vinter med fysisk og økonomisk slit på grunn av en beitekrise som virket uoverkommelig.

Men så sier mannen noe som festet seg i Máret Ánne; – Alt dette er glemt når du ser den første rødkalven.

Der var det! Dette konkrete bildet på håpet som Máret Ánne så sårt trengte.

I år får hun ikke oppleve denne vakre tida som hun beskriver så varmt. Venezia er over 300 mil unna hjemtraktens vidder der reinkalvene kommer til verden.

Men deltakelsen i biennalen er viktig for Máret Ánne.

Máret Ánne sier at dette er første gang hun tar med seg så nær og sjelelig kunst ut i verden.

Og hun understreker at kunstverkene hennes ikke handler om kun reindrift, selv om hun finner sin innerste stemme via reinen.

– Reinen er som en nær slektning, og de blir med meg for å fortelle en historie som er både min og universell, sier hun.

Selv om hun har snakket om alvorlige og tunge temaer, så både smiler og ler Máret Ánne flere ganger mens hun snakker og forklarer.

Storesøsteren som har kjempet så lenge for sin lillebror beskriver seg selv som sterk og stødig nå.

Men akkurat nå skal hun ikke kjempe.

Familien har ikke lenger kniven på strupen. Reinflokken lever og familien hennes har det godt.

Derfor har også hun det godt.

– Det er viktig å ta vare på slike stunder. Å hvile og kose seg mens man kan, sier Máret Ánne smilende.