Sjokkbølgen fra Karasjok som nådde Sør-Afrika

• Loga ášši sámegillii: Giellagižžu Kárášjogas bárustii gitta Lulli-Afrihkái

Opprøret i Karasjok for snart 60 år siden blir også starten på kampen for at barn og unge skal få lov til å snakke samisk.

I mange måneder hadde det kokt i finnmarksbygda. Flere snakket om et samisk reservat og at det norske språket kunne fortrenges.

9. april 1960 slipper 89 personer inn på samfunnshuset. Stemningen er amper.

Det tre timer lange møtet ender med et opprop til den norske regjering.

«Vi føler oss ett med landets øvrige befolkning, og vi har hverken bedt om eller ønsker særrettigheter eller særforpliktelser i forhold til de øvrige innvånere i Norge».

Og beskjeden er tydelig. Folket varsler kamp:

«Vi vil derfor med alle midler motsette oss ethvert tiltak som har til formål å bevare den samiske befolkning i et eget organisert samfunn i Indre Finnmark.»

Bare to av de fremmøtte stemte imot uttalelsen.

Påskeopprøret gir fortsatt vond smak i munnen hos Josef Moen.

– Jeg hadde et håp om at mine barn endelig skulle få ha samisk på skolen, men slik gikk det ikke, sier 92-åringen til NRK.

Spesielt en mann fra Arbeiderpartiet i bygda er den Moen tenker på. Ap-toppen var nemlig sikker på at det samiske var dødsdømt.

«Påskeresolusjonen»

Senere får uttalelsen fra samfunnshuset betegnelsen «Påskeresolusjonen», og det er den som får utenriksminister Eric Louw fra Sør-Afrika opp på FNs talerstol i New York.

– Norge har selv svin på skogen, sa Louw.

Hvorfor han mente det kommer vi inn på senere.

Hva var det som egentlig førte til at et folkemøte påsken 1960 i en liten bygd i Finnmark, skapte en sjokkbølge og kom på den nasjonale og internasjonale dagsorden?

Og hva var bakgrunnen for at folk i Karasjok gikk mann av huse for å protestere mot det enkelte i dag kanskje ville kalt samifisering.

I samebygda var frykten for hva det samiske språket kunne føre til fundamental:

– Ytterligere innføring av samisk i skolen vil være et skjebnesvangert tilbakesteg som vil tvinge utviklingen tilbake og skape store vansker for vår ungdom i deres fremtidige eksistens, sto det i uttalelsen fra Karasjok.

Samer skulle ha fortrinnsrett

Bråket startet for alvor 13. august 1959. Da ble komitéen som var oppnevnt av Kirke- og undervisningsdepartementet i 1956, ferdig med sitt arbeid.

Det som folk hadde spekulert høyt om, sto skrevet i statlige dokumenter. Samisk skulle både synes og høres mer, og noen hadde hørt om at folk som kunne samisk, ville få tilbud om jobb i stat og kommune.

Og noe av dette stemte skulle det vise seg.

Samekomitéen som formelt het «Komité til å utrede samespørsmål», besto av fem nordmenn og tre samer.

Bakgrunnen for opprettelsen av komitéen var myndighetenes erkjennelse av at den harde fornorskningslinja som var ført siden slutten av 1800-tallet, ikke lenger var politisk gangbar.

For 60 år siden ble forslagene til komitéen oppfattet som radikale.

Hovedpoenget var at myndighetene skulle ta vare på samisk språk og kultur, og at samiske barn skulle få undervisning på sitt eget morsmål på skolen.

Det ble også foreslått at Indre Finnmark med kommunene Karasjok, Kautokeino, Nesseby, Tana, Polmak og Kistrand skulle bli definert som et samisk kjerneområde. Her skulle samisk språk spesielt bli vektlagt.

Blant annet skulle samiskspråklige ha fortrinnsrett i administrative stillinger i kommunen og i næringslivet.

Dersom norskspråklige fikk slike stillinger, skulle de være forpliktet til å lære seg samisk.

Resultatene av 100 års fornorskningspolitikk skulle stanses.

– Den dagen samisk språk er borte, er òg det avgjørende kjennemerket på samene borte, sa komitéen.

Dødsdømt

Allerede før innstillingen var offentlig kjent, skapte «samespørsmålet» voldsom debatt i Karasjok.

I spissen sto Hans Rønbeck. Han kom til Karasjok som bureiser fra Hammerfest like før andre verdenskrig. Han ble leder og ordfører for Arbeiderpartiet.

Hans mål var å modernisere Karasjok-samfunnet, og i dette arbeidet var språk en viktig faktor, mente han.

Ingen kunne ta del i samfunnsgodene hvis man ikke gikk over til å snakke norsk, hevdet Rønbeck.

– Vi må se realistisk på situasjonen, finne ut hvilke muligheter vi har, og så får vi være villig til å ofre enkelte ting som i virkeligheten er dødsdømt allerede, sa han.

Mannen nølte ikke med å ta i bruk sterke ord. Han mente at Indre-Finnmark kunne bli et «samisk reservat». Samene skulle sikres et eget område, mente han.

Dessuten ble Røbeck en av de første som koblet sammenligningen til Sør-Afrika.

Her hadde etterkommerne av europeiske immigranter etablert et system for rasebasert adskillelse etter 1948. Dette ble kalt apartheid.

– Med apartheidpolitikk forstår jeg at en eller flere grupper har rettigheter som andre ikke har. Og det er en slik politikk sameaktivistene vil gjennomføre, sa Hans Rønbeck i full offentlighet.

Han så på forslagene fra samekomitéen om samisk i skolen, og det som skulle styrke samisk kultur, som bakstreverske.

Kjempe med alle midler

Gjennom vinteren 1960 ulmet det kraftig i Karasjok.

Hundrevis av mennesker, samer så vel som norske innflyttere, sluttet seg opp om Rønbeck-linjen.

Og så ved påsketider i 1960 toppet det seg. I erklæringen som var formulert allerede før møtet på samfunnshuset startet, hersket det liten tvil.

– Vi protesterer mot alle tiltak som nødvendiggjør opprettelsen av spesielle organ for samene.

Det som Hans Rønbeck i den offentlige debatten tidligere hadde betegnet som «samisk reservat», ble også konkretisert i resolusjonen fra 9. april.

Her skulle alle midler tas i bruk for å kjempe mot et «et eget organisert samfunn i Indre Finnmark» for samene.

Rønbeck og hans følgesvenner i Karasjok Arbeiderparti ville ha tilbake en gammel instruks fra 18. april 1898 om hvordan skolen i bygda skulle drives.

Konkret ville partiet ha tilbake en ordning som påla lærerne ved skolen å passe på at samiske barn heller ikke i friminuttene snakket samisk.

I ukene etter folkemøtet underskrev 197 foreldre på et krav. Alle bøker med samisk tekst skulle fjernes ved Karasjok skole.

Skremsler

På samfunnshuset 9. april var også Hans J. Henriksen. Han hadde siden 1929 jobbet med det samiske språket.

Henriksen var engasjert som konsulent for samekomitéen, og var også regjeringsrådgiver i samiske spørsmål.

Etter folkemøtet var han svært rystet.

Samekonsulentet var oppgitt over at alle forsikringer om at samene verken skulle isoleres eller skilles ut fra de øvrige norske borgere, ikke hadde nådd fram.

Inntrykket hans var at Rønbeck kjørte en bevisst kampanje for å skape frykt hos folk.

– Svært mange av samene som skremselsagitasjonen er beregnet på, er selv ikke i stand til å lese og forstå samekomitéens innstilling. De er prisgitt aktivistene som forvrenger innholdet av innstillingen, skriver Henriksen.

Vest-Finnmark Arbeiderblad skriver noen dager etter massemøtet at «Dagens sensasjon kommer fra Karasjok».

Nyheten når også hovedstadsavisene, og for første gang begynte nasjonale medier å skrive bredt om samepolitiske spørsmål.

Bråket rundt «Påskeresolusjonen» ga kirke- og undervisningsminister Helge Sivertsen fra Arbeiderpartiet mye å gjøre.

På Stortinget måtte han svare på hva departementet ville gjøre for å gi samebarna bedre norskundervisning samtidig som det ble vist respekt for samisk språk og kultur.

I mars 1961 reiser ministeren selv til Karasjok. Igjen samles folk på samfunnshuset.

Lokale arbeiderpartifolk sto i døra. Ikke alle slapp inn. Frontene var harde. Enten var folk for det samiske eller imot.

Ministeren snakker om at han vil lytte til samenes egne oppfatninger av forslagene. Det nikkes og mumles i den fullsatte salen.

Samtidig sier Sivertsen også noe om at den samiske befolkning har rett til å bevare og utvikle sitt kulturelle særpreg. De skal også få gode økonomiske muligheter.

Blant partifolkene blir det uro.

I salen sitter også småbarnsfar Josef Moen. Han er medlem av Arbeiderpartiet, og opptatt av skolesaken.

Moen liker det samekonsulent Hans J. Henriksen snakker om å få etablert et samisk gymnas i bygda.

Selv sier han ikke noe. Sitter og lytter.

– Jeg kunne ikke norsk. På skolen hadde jeg verken lært å lese eller skrive, forteller Josef til NRK.

På møtet i 1961 tenkte han mye på hvor viktig det var at barna forsto hva lærerne underviste. Han vil ikke at ungene hans skulle oppleve det samme som han selv.

– Mine barn kunne ikke norsk. Jeg ville at de skulle få ordentlig undervisning på skolen. De skulle forstå det som ble sagt. Derfor ville jeg at de skulle ha samisktalende lærere, forteller han.

Men det sa han ikke på møtet. Istedenfor måtte han hjelpe samekonsulenten i sikkerhet.

– Jeg hjalp ham å snike seg ut bakveien. Han turde ikke å gå ut hoveddøra. Han skulle tas, forteller Moen.

– Hvorfor det?

– Sikkert fordi han var for det samiske, og ville ha samisk gymnas til Karasjok.

Etter dette møtet tar Josef Moen et valg som har følger resten av livet.

– Uten norsk, ingen fremtid

Kristian Nymo (80) var en ung mann da striden raste som verst.

– Den som ikke kunne snakke norsk, hadde ingen fremtid. Du var ikke brukende til noe, sier han.

Særlig var tankegangen slik blant ungdommen.

– Du ble sett på som rar. Hva er du for en, er du en skunk eller, ble det sagt. Vi pratet kun norsk når vi traff andre ungdommer i bygda eller på fest, forteller Nymo.

Eilif Norvang (67) var bare ni år da hjembygda hans ble splittet. Først mange år senere fikk han høre om hva som hadde skjedd.

Faren hans deltok på møtet hvor «Påskeresolusjonen» ble banket igjennom.

Hartvig Norvang holdt et flammende innlegg om at samekomitéens målsetting var å bevare samene i et reservat i Indre-Finnmark.

– Først etter at jeg begynte på videregående skole hørte jeg første gang om «Påskeresolusjonen», forteller 67-åringen til NRK.

I godt voksen alder har han tenkt mye på hvorfor stemningen mot det samiske språket blant samene selv var så opprørsk.

– Det er viktig å huske på hvilken tid de levde i. Våre foreldre vokste opp i fattigdom. Arbeiderpartiets mål var å hjelpe folk ut av dette. En del av løsningen var å gi alle barn samme muligheter til opplæring, sier han.

På den tiden var norsk maktspråket. Dette førte til at mange gikk seg vill i nettopp språkspørsmålet.

– Her ble det surr. De tenkte at alle skulle være like, og ikke at det var snakk om likeverd. De tenkte ikke på at samisk kunne ha like stor verdi som norsk. Derfor ble tankegangen at skulle man lykkes i livet måtte man lære seg norsk, sier Eilif Norvang.

Aldri mer Arbeiderpartiet

Josef Moen er i dag blant de eldste i Karasjok. Han husker årene med Hans Rønbeck på 1950- og 1960-tallet godt.

Fortsatt kjenner han følelsen etter det andre store folkemøtet i Karasjok. Året etter «Påskeresolusjonen».

– Jeg var så sint. På møtet ble det snakk om samisk gymnas til Karasjok, men det ville ikke arbeiderpartifolkene høre snakk om. Jeg var også medlem av partiet den gang, men jeg meldte meg ut etter møtet. Siden da har jeg aldri stemt på Arbeiderpartiet igjen, sier Moen.

Og hva så med Sør-Afrikas utenriksminister?

På FNs hovedforsamling i New York i november 1960 ble Eric Louw opprørt over kritikken fra Norge som ikke likte den sørafrikanske apartheidpolitikken.

Ministeren hadde fått med seg «Påskeresolusjonen».

– Norge har selv svin på skogen i forhold til samene, sa utenriksministeren.

Og hvordan gikk det i Karasjok?

Høsten 1969 begynner de første elevene på Karasjok gymnas. Senere får skolen navnet Samisk videregående skole.

Samekonsulent Hans J. Henriksen får både Norsk kulturråds ærespris og Kongens fortjenstmedalje i gull i 1974.

Høsten 1989 åpnes Sametinget i Karasjok av Kong Olav.

Samme året presenteres også loven som sidestiller samisk og norsk i Norge.

Og Arbeiderparti-ordføreren i Karasjok snakker samisk i 2019; språket hans partikollega 60 år tidligere erklærte for dødsdømt.