Sara møtte veggen – nå vil hun hjelpe andre

En barndom preget av mobbing har gjort at Sara Vuolab (24) sliter.

– De kalte meg tjukk og stor. De sa at jeg har store pupper.

Sara har tårer i øynene. Det er tungt å snakke om skoletiden.

– Det går bra, hvisker hun.

– Terapeuten har lært meg å vise følelser, og at det ikke gjør noe om man gråter.

Hun tror at det langvarige stresset mobbingen medførte kan ha gjort at hun utviklet spiseforstyrrelser og lavt stoffskifte.

– Minnene fra barndommen sitter fortsatt igjen, men jeg vet folk ikke tenker slik om meg lengre.

• Les mer: Go veajut nohket – Når kreftene svikter

Skriving gir selvtillit

Sara kan være sengeliggende i dagevis. Hun har ikke krefter til å jobbe eller studere.

Men når hun endelig får krefter til å gjøre noe, reflekterer hun ofte over følelsene sine med skriving.

Skrivingen har resultert i en diktbok. Diktboka, «Gárži» (trangt) omhandler psykiske vansker og sykdom, og er skrevet på samisk.

Allerede i fjerde klasse på barneskolen fikk hun øynene opp for skriving. Dette har vært en redning for henne på de tyngste dagene.

Egne opplevelser, omgivelser, musikk og andre mennesker gir henne inspirasjon til å skrive.

– Boka gir meg følelsen av at jeg har også ressurser. Jeg har også potensial. Det gir meg selvtillit, at jeg også greier å gjøre noe.

Sara håper å nå ut til andre som har det vanskelig

– Jeg håper boka bidrar til å utvanne tunge, tabubelagte temaer.

– Viktig bok

PhD og kreftsykepleier Inger Dagsvold mener Saras bok kan være til hjelp for fagutvikling i helsesektoren.

– Slike bøker tror jeg er viktig for å slå hull på de tabubelagte temaene.

Også helsepersonell kan få større forståelse for hvordan folk opplever sykdom og lidelser, og hvilke tanker de har om det, mener hun.

Dagsvold har selv brukt diktboka til forfatteren, Rose-Marie Huuva, «Galbma rádná» (Kall kamrat), som kilde i masteroppgaven sin. Huuva skrev diktboka som en dagbok da hun selv fikk kreft.

– Det er skrevet så lite om sånt på samisk. Så det, og det å se hvilke ord folk bruker for å uttrykke hvordan de har det, det er viktig.