Kjørte med rein og slede for å krige mot tyskerne

John J. Svineng var en av 830 mann i Alta bataljon, og i et intervju med De samiske samlinger i Karasjok fortalte han om sine opplevelser.

Rein og slede

Rein og slede var beste fremkomstmiddel i Finnmark under krigen.

Foto: Børretzen, Sverre A. / NTB scanpix

John J. Svineng

SAMISK KRIGSHELT: John J. Svineng.

Foto: Arkiv / Ságat

– 10. april 1940 kom det informasjon og innkallelse gjennom lensmannen i Karasjok. Vi måtte møte opp i lensmannskontoret. Der fikk vi vite at vi skulle reise til Alta, opplyste John J. Svineng (født 10.09.1917, død 03.06.1999) da han ble intervjuet av De samiske samlinger i Karasjok fire år før han døde.

Svineng var en av de 830 mennene fra Vest-Finnmark, som i 60 dager fra og med midten av april 1940 kjempet mot tyskerne i Narvik-fronten.

I et bortimot veiløst Finnmark var det ikke så lett å reise mellom forskjellige steder.

– Vi fikk vite at det hadde snødd kraftig i strekningen mellom Karasjok og Skoganvarre i Porsanger, og Hatter var stengt. Derfor fant de ut at kjørerein ville være raskeste reisemåte, fortalte Svingeng.

60 dager i strid

9. april 1940 innkalte oberstløytnant A.D. Dahl Alta bataljon til krig. Alta bataljon besto av 830 mann fra hele Vest-Finnmark, som 19. april startet ferden mot Troms for å kjempe mot tyskerne.

– Det var mange samer med i Alta bataljon. Ti-tolv stykker fra Karasjok reiste ut. Fire kom hjem igjen i live. En kom fra Kautokeino og veldig mange fra Porsanger. Jeg kjente mange av dem fra før. De samiske soldatene gjorde en særdeles god innsats fordi de var vant til å klare seg ute i naturen, fortalte Svineng.

25. april slo de leir i Fjordbotneide, som ligger mellom Lavangen og Gratangen.

– Jeg husker ikke hvor mange døgn ferten tok. Men jeg husker at vi reiste med en lastebåt og hurtigruta. Vi kom i land i Sjøvegan og reiste videre derfra til Lavangen. Og derfra gikk ferden videre til Gratangen. Der møtte vi tyskerne. Vi var i det norske militæret for å krige mot tyskerne, fortalte Svineng.

Da tyskerne angrep første bataljon, Trønderbataljonen, og disse led store tap, ble Alta bataljon i første linje mot de tyske angrepene.

Det medførte også at bataljonen var i direkte skuddveksling med tyskerne, noe de var nesten daglig fremover. Mange av soldatene ble såret, noen lettere, mens andre så alvorlig at de ble fraktet til sykehus.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Alta bataljon

Alta bataljon ankom Sjøvegan 21. april 1940.

Foto: Fra boka Alta bataljon

Alta bataljon var i strid i 60 dager før okkupasjonen var et faktum og hadde mange vonde og vanskelige opplevelser. 7. juni 1940 kom meldingen om demobilisering.

– Vi var ved Narvik-fronten hele tiden og vi kom oss ikke derfra før Norge kapitulerte 8. juni 1940. Vi var der i to måneder fra innkallelsen kom, opplyste Svineng.

Alta bataljon trakk seg tilbake og 9. juni var alle samlet i Grovfjord. De første båtene gikk nordover 10. juni og allerede dagen etterpå var bataljonsstaben på plass på Altagård.

– Dårlig utstyr

Den tyske krigsmakten var på den tiden den mest velutstyrte hæren i hele verden. Mot dette stilte Alta bataljon med heller dårlig utstyr.

– Da vi kom til Narvik-fronten var våren allerede kommet og det var mye overvann i vannene. Vi hadde ski, men manglet skismørning. Skiene vi brukte var 12 cm brede, fortalte Svineng.

Alta bataljon

I Alta fikk soldatene utdelt hvite forsvinningsdrakter. Disse var fin å ha da de ikke hadde noen regnklær.

Foto: Fra boka Alta bataljons historie. Foto fra Reier Greiner.

Det var veldig vanskelig å komme seg frem med alt utstyret hver mann måtte bære med seg.

– Pakningene vi hadde med oss var veldig tunge. Jeg har prøvd i ettertid å regne ut og har funnet ut at de må minst ha veid 40-50 kg. I tillegg hadde vi geværer. Noen gikk rundt og bærte på store automatvåpen. Sovepose hadde vi ikke. Vi brukte pakksekken og et lite teppe som sovepose, fortalte Svineng.

Det var også veldig vanskelig å holde seg tørr.

– Vi hadde ingen regnklær eller gummistøvler. Vi hadde med oss hvite forsvinningsdrakter, og de skistøvlene som vi fikk utdelt i Alta hadde vi fortsatt på oss da vi kom tilbake til Finnmark, minnes Svineng.

Soldatene i Alta bataljon var heller ikke utstyrt med primus. Og fire eller åtte mann sov under teltduker. Teltene var uten gulv.

– Vi måtte ligge på snøen hele tiden. Det var veldig tungt etter å ha gått hele dagen på ski og med svette og slitne kropper, fortalte John J. Svineng.

Samuel Isaksen - den første som ble drept

Ved Karlstua nord for Eidsvoll verk ble den norske fenriken Samuel Isaksen (Luhkkár-Jon Sámmol) skutt i en trefning med tyske fallskjermsoldater den 10 april 1940. Han døde samme dag på Stensby Sykehus, skriver Eidsvoll forsvarsforening på sin internettside.

Isaksen, som var lensmannsbetjent i Karasjok og tilhørte Alta Bataljon, befant seg den 9. april på kurs ved Gardermoen da ordren om mobilisering kom.

Under oppsettingen kvelden og natta til den 10. april ble han beordret som sjef for en mitraljøsetropp på 30 mann som skulle støtte en bataljon under frammarsjen.

Da lastebilen med Isaksens mitraljøselag nærmet seg Siggerud fikk et av mannskapet øye på en stor bilkolonne på avstand hvor de så norske soldater på lastebiler, først et norsk flagg, så et hvitt.

Man stanset, på noen sekunder ble Isaksens bil omringet av tyske fallskjermsoldater, fra biltaket på framste lastebil pekte en mitraljøse mot dem. De ble raskt avvæpnet og satt inn bakerst i kolonnen som rullet videre.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Alta bataljon på Altagård

Altabataljonen på hovedkvarteret Altagård.

Foto: Lånt ut av Even Blomkvist

For fenrik Samuel Isaksen gikk det fryktelig galt. Han hadde blitt plassert som fange i den første tyske bilen i kolonnen og da han og fangevokterene hans hoppet ut for å søke dekning ble han skutt gjennom lungene.

Etter at kamphandlingene var over ble Isaksen transportert til Stensby sykehus, hvor han døde utpå ettermiddagen.

Han ligger begravet ved Eidsvoll kirkegård.