Disse fangene bygget «blodveien» – og så ble de henrettet

«Helt fra han ankom leiren i Karasjok behandlet Max Gemeinhardt – kjent som «spikeren» – de utmattede og syke fangene på en bestialsk måte. Han slo de sykeste fangene og sendte dem uansett tilstand til arbeid. Han brukte å slå de utmattede fangene så hardt at det ofte hendte at de døde av slagene hans. Han tok også de syke og utmattede fangene til henrettelse. Alle mord og henrettelser ble utført av en gruppe tyskere der Gemeinhardt var en av dem.»

Dette sa vitnet Milorad Tasic den 18. juli 1946, som overlevende jugoslavisk krigsfange fra leiren i Karasjok under andre verdenskrig.

Dit ble 374 jugoslaviske krigsfanger fraktet for å jobbe med å utvide den 18 kilometer lange veien mellom Karasjok og Karigasniemi i Finland i juli 1943.

Mange led under umenneskelige forhold i fangeleiren, og så mye som 70 prosent av de serbiske fangene ble drept eller døde i løpet av de omlag fem månedene de var der.

• LES: Følelsesladet møte med Karasjok

Èn død hver 50. meter

Den tyske sjefsingeniøren som hadde ansvaret for byggingen av veien, skal ha sagt følgende i åpningstalen av leiren da han kom til Karasjok:

«Det er 18 kilometer til Finland og for hver 50. meter skal det ligge èn død.»

En av grunnene til at SS kunne la så mange av arbeidskraften dø, var at de ikke hadde status som krigsfanger, men var dødsdømt i Jugoslavia for å ha vært partisaner. En del var også uskyldige sivile som ble tatt i gjengjeldelsesaksjoner mot landsbyer som hjalp partisanene. Det skriver historiker og forsker Michael Stokke i en artikkel gjengitt i Karasjoks årbok 2013.

Det var flere leirer i Karasjok under krigen der sovjetiske, tyske og jugoslaviske fanger var. Likevel var leiren med de jugoslaviske fangene den aller verste.

De etnisk serbiske fangene led mest, men også andre jugoslaver som bosniere var fanger i leiren og led fryktelig.

– For SS som drev leiren i Karasjok da, var de jugoslaviske fangene ingenting verdt. De kunne godt finne på å skyte fanger helt uten videre, sier historiker Michael Stokke ved Narviksenteret til NRK.

Han jobber med en doktorgrad om de jugoslaviske krigsfangene i Norge under 2. verdenskrig, og kjenner godt til historiene og grusomhetene fra leiren i Karasjok.

Disse fangene hadde de verste forhold ikke bare i Karasjok, men også av alle fanger i hele Nord-Norge.

– Av 374 fanger var det bare 111 som fortsatt var i live etter 4-5 måneder. På slutten av deres fangeopphold i Karasjok, ble 45 skutt i en ren massakre rett før fangene skulle fraktes bort, sier han.

• LES: 35 av 272 krigsfanger overlevde

Grusom behandling

Josef Moen er nå 87 år, men var tenåring under 2. verdenskrig og husker mye av det som skjedde i Karasjok.

Han var selv vitne til hvor umenneskelig de jugoslaviske fangene hadde det i fangenskap. Og han husker hvorfor veien til Finland fra Karasjok etterhvert ble kalt blodveien.

– De jugoslaviske fangene var ikke alene om å bygge veien. Det var også norske arbeidere med på arbeidet. Men de jugoslaviske fangene fikk en forferdelig behandling, forteller han.

Fangene fikk lite mat og gikk i de samme klærne hele tida, uansett vær og temperatur.

Det fortelles om at fangevokterne skal ha kastet brødrester på bakken, for å sette i gang slåsskamp mellom fangene.

Og det var ikke bare de tyske fangevokterne som var grusom. Råskapen hos enkelte av de norske fangevokterne fikk selv erfarne tyske SS-soldater til å reagere.

Lagt i massegrav ved veien

– Jeg vet ikke hva som skjedde med jugoslavene etterhvert. Mange av dem ble skutt i løpet av tida i Karasjok. Hva som skjedde med de andre vet jeg ikke, forteller Moen stillferdig.

Både de tyske og norske fangevokterne skjøt og drepte svært mange av de jugoslaviske fangene. De døde ble så lagt i massegraver. I Karasjok var det tre slike store graver, der man i ettertid har funnet levninger etter 254 av disse fangene.

Fortsatt er det sju man ikke har funnet igjen.

Veien har på folkemunne blitt kalt for blodveien til Finland. Den veien som i Norge er kjent som Blodveien ligger i Nordland, men mange andre steder i Nordland, Troms og Finnmark, finnes liknende historier om blodveier som denne i Karasjok.

I Karasjok har det og vært snakk om at levningene etter mange av krigsfangene ble lagt som fyllmasse i veien. Det mener historiker Stokke ikke stemmer helt.

– De ble nok ikke lagt i veien, som man kanskje har trodd. Veien som ble bygget var ganske primitiv. Likevel ble de døde fangene lagt i massegravene, der den ene er rett ved siden av riksveien som de var med på å bygge, forteller Stokke.

• LES: I Karasjok ventet et helvete

Tvang fangene ut i isvann

Josef Moen har mange minner fra krigen, men det er spesielt en hendelse han var vitne til som han ikke klarer å glemme.

– Det var is på elva husker jeg. Likevel ble fangene tvunget ut i vannet, selv om det var iskaldt. De måtte uti, og vi så at flere ble trukket opp av elva og opp bakken derfra, fordi de ikke klarte seg, forteller Josef Moen.

Dette skjedde i november og det var svært kaldt ute, minnes Moen.

Han var ute sammen med flere andre karasjokinger, og så hva de tyske og norske fangevokterne gjorde.

Stedet der fangene ble tvunget uti det iskalde vannet, var nært sentrum av bygda, ved brua over elva Karasjohka.

– Det kom to tyskere som jaget oss vekk derfra. De sa at det her ikke var noe å se på for oss. Vi ble derfor ikke stående, men dro derfra, sier han stille.

Hørte gråten fra fangene

En annen som husker de jugoslaviske krigsfangene, er Anne Margrethe Teigmo Guttorm (78). Hun var bare en liten jente under krigen, men husker fortsatt hvordan fangene led.

– Det var november og kaldt ute. Og jeg husker at fangene gråt veldig. Vi kunne høre gråten helt ned til bygda, forteller Anne Margrethe.

Hennes hjem på Holganjarga var ikke så langt unna der fangene jobbet med å bygge vei til tyskerne.

– De fikk vite at før de var ferdige så skulle alle dø, de var dødsdømte. Noen klarte likevel å rømme, sier hun.

• Les også:

Kun èn klarte å rømme

– Jeg fikk høre historien om en som klarte å rømme og gjemte seg under senga til tante Kirsten. Tyskerne kom og spurte om hun hadde sett noen, men hun svarte at nei det hadde hun ikke.

Anne Margrethe ler litt over sin snartenkte tante som svarte dette, mens hun huset den rømte fangen. Han kom seg unna og fortalte senere om denne historien.

– Det var bare èn serbisk fange som klarte å rømme fra Karasjok, og det er nok godt mulig at det er denne fangen Teigmo Guttorm snakker om. Han kom seg til Sverige, etter å ha gått i tre uker for å komme seg over vidda. Han fortalte selv om flukten sin etter krigen, sier historiker Michael Stokke.

Det var flere som forsøkte å rømme fra leiren i Karasjok, men alle bortsett fra denne ene ble funnet og skutt.

Flere blodveier

– Det er jo snakk om Blodveien i Nordland der svært mange fanger ble drept under bygging av veien. Her i Karasjok har vi blodveien til Finland, der mange døde av utmattelse eller sult, eller rett og slett ble likvidert, sier Margrethe Vars ved Riddo Duottar Museat - De samiske samlinger i Karasjok.

De har et stort flybilde fra etterkrigstiden som viser rester etter tyskernes leirer, også fangeleirene i Karasjok.

Hun sier at poenget med fangene fra Jugoslavia var å bygge opp det tyske samfunnet i Karasjok. Deretter skulle de ikke eksistere mere.

Mange møtte da også sitt endelikt i Karasjok av de jugoslaviske fangene, men noen ble sendt videre.

– De som tilslutt overlevde ble fraktet bort til andre fangeleirer. Og de som overlevde krigen ble fraktet sørover til interneringsleirer, før de etterhvert ble fraktet hjem, sier Vars.