«Gammens vegger og tak er tapetserte med gamle aviser og blad...»

«Jo, jeg kjente Finnmark igjen den kvelden, om det var elleve år siden jeg sist var der, da vi sto der i båten, klemt inn i hverandre mellem kasser, pakker og sekker og blev rodd i land, mens samisk, kvensk og norsk lød om hinannen omkring oss.»

Slik åpner Jakob Børretzen sin reiseskildring. Den er å finne i bladet «Samenes venn - Juleboken 1937». Han titulerer seg som sekretær, men elleve år tidligere hadde han vært emissær for Norges Finnemisjon i Kolvik i Porsanger og i Tana.

Det som gjør skildringen til Jabob Børretzen interessant nå, er det unike bildearkivet til Norges Samemisjon som NRK fortalte om onsdag.

• Les også: 100 år gammel kulturskatt skal ut til folket

Jakob var altså faren til forfatter, illustratør, oversetter og vokalist Odd Børretzen som døde i november i fjor. Da faren var på reisen i Finnmark, var Odd 10-11 år.

Unik kulturskatt

Norges Samemisjon skal gjøre omlag 4.000 fotografier tilgjengelig for folket. Bildene er tatt av misjonærer fra slutten av 1800-tallet og fram til omlag 1950, og har vært oppbevart i arkiver.

Jakob Børretzen var en av misjonærene som var fotokyndig, og kan ha tatt mange av de bildene som vises i bildegalleriet ovenfor.

Den unike kulturskatten viser mennesker i sitt daglige virke, og misjonen har navnene på de fleste av personene som er avbildet.

– Å sitte i møter med folk som har tårer i øynene, og sier for eksempel «dette er bilder av mine besteforeldre og oldeforeldre som jeg aldri har sett»; det er fint å være med på. Dette har gitt sterke inntrykk, sa misjonær Richard Skollevoll til NRK onsdag.

Historiker Katri Somby sa til NRK onsdag at det er interessant at slike bilder finnes.

– Slik kan vi også få et innblikk i hvordan vårt folk har levd i tidligere tider, sa hun.

«Mange barn var også uhyggelig bleke»

NRK kan i dag gi en beskrivelse av hvordan folk levde og hadde det på den tiden bildene ble tatt. Ved Finnmarksbiblioteket i Vadsø finnes bladet «Samenes Venn» fra flere tiår, og disse kan være med på å bildene mer liv.

Emissær og sekretær Jakob Børretzen rapporterer om forholdene:

«Så interessant det var å besøke disse kjente steder og hilse på de mange gamle venner, så sårt og trist var det å merke at så mange av dem rett og slett hadde det ondt, og at mange av de yngre som hadde vokst til, satt i de samme dårlige kår som de gamle hadde gjort før.

Ikke så få klaget over mavesår og dårlig fordøielse.

Når man hører om deres levemåte, skal det ikke forundre en. Mange av barna var også uhyggelig bleke. Det var nok ikke bare mørketiden som hadde gjort det. Kulden og de dårlige klær hadde tvunget dem til å være inne, og så blev det smått med luft og lys - ved siden av at det var dårlig med mat.»

«...betendte øine som er fulle av materie»

Børretzen forteller at han besøkte en jordgamme, trolig ved Porsangerfjorden. Her møter han først en kvinne som sitter og lager senetråder.

«Mannen er syk. To småjenter tyr så nær inn til mor som de kan når vi kommer inn. De er ikke vant med fremmedfolk. Den minste av dem har betendte øine som er full av materie.

Gammens vegger og tak er tapetserte med gamle aviser og blad forat den skal være lunere. Og efter omstendighetene er det både rent og vennlig der inne.»

Møtet med familien i gammen gjør trolig sterkt inntrykk på Børretzen.

«Idet jeg tar avskjed fra dem, stikker jeg en pengeseddel i hånden på konen - jeg hadde fått den med fra en samevenn.

Øinene blir store og våte. Tårene begynner å rinne nedefter kinnene, og samtidig med at hun takker, trykker hun det ene barnet inn til seg og sier at nu skal det bli brød med margarin igjen, for Gud har sendt denne mannen med hjelp til dem...»

«...en ung same som ligger døddrukken»

Fra Porsangerfjorden reiser Jakob Børretzen videre til Karasjok. Han skilder bygda fra «Utsikten»: – Å hvor vakkert her er!

«Det hele ser så idyllisk ut når jeg ser ut over elven og bygden og skogen og de mange festklædde mennesker. Og gildt er det å høre at mange av de unge har overgitt sitt liv til Gud.

Men der nede er det noe som holder på å ta idyllen bort.

Det er en ung same som ligger døddrukken i snevannet som rinner efter veien nu når solen står på. Lenger borte sjangler en over til kirkestedet. En påminnelse om de fristelser og farer som lurer også på den ungdomsflokk som har gått her i vinter.

Og for mig som tidligere hadde bodd her et års tid uten å se et beruset menneske, var det meget trist å se.»

«Hvilken jul har de mon...»

Reiseskildringen som er svært detaljert, kommer ut før julen 1937.

«Flere måneder er gått. Det er jul. Jul med tindrende barneøine, med julegaver og god mat i de tusen hjem.

Mine tanker går nordover. Der er det mørketid nu.»

Slik illustrerer Børretzen kontrastene:

«Hvilken jul har de mon, de elleve barna som i vår stod på fars grav?

– Og de mange gamle og unge, små og store i teltbyene der inne på de store vidder og i de små avsides grender ute ved de værhårde sund og fjorder som kirkeklokkens klang og toner ikke når frem til.

Tanken står stille.»

Anstrengt forhold til faren

Tidligere denne måneden kom biografien om Odd Børretzen ut. Her framkommer det at faren hans Jakob var en svært religiøs, streng og pietistisk mann. Forholdet mellom far og sønn var anstrengt.

Hvis ikke Odd oppførte seg ordentlig, kunne «djevelen komme», skriver forfatter Katrine Bjerke Mathisen i biografien «Odd Børretzen - et langsomt liv».

«Hans moralprekener og forkynnelsen av Guds ord var det eneste rette. Det han mente, det var loven, og alle skulle lystre ham. Det var ikke tvil om hvem som var lederen i huset», skriver Bjerke Mathisen.

• Les også: Rakk å lage to manuskript før han døde