SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Det var en gang en mann som var med sønnen sin i vedskogen. Det var en stor arbeidsgjeng der den dagen. Mens de arbeidet hadde de mange ganger hørt barnegråt der i skogen.
I begynnelsen ble gutten skremt, men det gikk ikke lang tid før han begynte å arbeide i fred igjen. Arbeidskollegene til de to hørte også disse lydene. Og den skingrende lyden brukte å forfølge dem helt ned til bygda de bodde i.
Far og sønn dro ingen steder for natten. De hadde lagd seg nattleie i skogen, en gapahuk. Der brukte de å spise og hvile seg om natta. En gang hadde de som vanlig fyrt bål og lagd seg mat og skulle akkurat til å sove.
Da hørte de den skingrende lyden igjen. Den var ganske skremmende og skummel å høre. Gutten ble veldig redd og tok farens hånd. Faren, som var en religiøs mann, trøstet gutten og ba han prøve å sove. Og gutten fikk fred, og sovnet.
Faren lå der og røkte pipe og ba. Han lå der og så i bålet. Da hørte han noen som hostet. Han så dit han hørte lyden, og på andre siden av bålet så han noe som stod oppå en vedkubbe. Det var en eahpáraš, - en utbyrd. Den var liten som et årsgammelt barn men med ansikt som et gammelt skrukket menneske.
Mannen snakket med barnet og spurte hvorfor det, i Guds navn ikke fikk fred i jorda, og hvorfor det skremmer folk. Da fortalte eahpáraš at hans mor var en ugift kvinne. Han fortalte navnet sitt, og at mora etter at hun hadde født ham, hadde drept ham. Så hadde mora surret noen gamle filler rundt ham og putta ham inn i en gammel fururot.
Og så, når skogsarbeiderne hadde kommet dit for å jobbe, - når de felte trær, hadde de felt en furu akkurat oppå der eahpáraš hadde ligget og hvilt. Og de hadde bannet og snakket stygt. Da hadde eahpáraš blitt forstyrret.
Mannen spurte om han skulle ta levningene og beina til kirkegården og signe dem i vigslet jord, men eahpáraš svarte at det ikke var mulig. Levningene var i myra og elva hadde ført de for alle vinder. Da løftet mannen hånda mot den og sa:
«Da skal du reise i Guds navn til evig hvile.»
Da forsvant eahpáraš og ble aldri sett eller hørt igjen.
Og slik sluttet den fortellingen.