I den klaustrofobisk trange bakgården til pengebingen Norsk Kontantservice (Nokas) i Stavanger begynner desperasjonen å melde seg.

Flere maskerte menn står i kø for å komme seg inn til bunker med tusenlapper. De hadde sett for seg at kuppet skulle bli historisk, tidenes klart største i Norge, men vinduet stanser dem.

Det er bare en ting å gjøre for ranslagets leder David Toska. Han går for å hente den tungt bevæpnede makkeren Kjell Alrich Schumann et sted der ute i den søvndyssende Stavanger-hverdagen.

Som en fotballkamp

Tidligere denne aprilmorgenen i 2004 var det helt stille da de mørkkledde dro fra oppmarsjstedet utenfor bykjernen. Ikke noe kamprop, ingenting.

Alle visste hva de skulle gjøre, både de elleve som kjørte innover mot Stavanger sentrum, og han ene som tok plass oppe på Ullandhaug, noen kilometer sør for bykjernen, for å holde vakt ved de to fluktbilene.

På veiene var det lite trafikk, mange hadde allerede dratt på påskeferie. I Norges fjerde største by rigget folk seg til en rolig dag.

Men tre biler skilte seg ut, tungt lastet med voksne menn, kledd i kjeledresser.

Rundt armene hadde de hvite sørgebånd, til ære for William Ellingsen, vennen og guruen i det norske ransmiljøet som hadde blitt skutt og drept på en fest to måneder tidligere.

Nå måtte de klare seg uten Ellingsen, og ranet var for å minnes den karismatiske lederfiguren.

Alle satt i egne tanker, som i en fotballgarderobe i minuttene før en avgjørende kamp. I bagasjerommene lå det våpen og ammunisjon nok til å starte en liten krig.

Kjell Alrich Schumann hadde kommet til Stavanger vinteren i forveien. I julen fikk han høre av en kontakt i det kriminelle miljøet at det var noe på gang i Stavanger.

David Toska og William Ellingsen planla et stort kupp mot tellesentralen til Norsk Kontantservice i sentrumskjernen. Nokas skulle snart flytte til et nytt og mye sikrere bygg, det hastet for ranerne å slå til mens de hadde muligheten.

Pengebingen

Planene hadde de fått fra kilder i det kriminelle nettverket sitt, som igjen hadde informanter hos vektere i Stavanger. Fra dem ble de fortalt at Nokas var en pengebinge, nesten som i en Onkel Skrue-pocket.

Og det beste av alt, fra et lite atrium i bakgården kunne de se rett inn på herlighetene. Schumann hadde selv vært på rekognosering.

– Da får man selvfølgelig helt nytt perspektiv på hele greia. Det er jo det som forandrer alt! At man får et sånn innsyn. Du ser jo at hvelvene blir åpnet klokka åtte. Du ser rett inn på paller med penger, og vet at det ligger hundrevis av millioner der, forteller Schumann.  

Kjell Alrich Schumann og David Toska hadde oppholdt seg i Stavanger i flere måneder denne vinteren. For å gjøre forberedelser, spane, vurdere.

De var ikke venner, bodde ikke sammen, gikk ikke på kino eller pub for å sosialisere. De var prosjektarbeidere som jobbet mot et felles mål.

Ranet med tabaskosaus

Det var dette Schumann kunne. Han var en planlegger. På merittlista hans sto norgeshistoriens største postbilran på Hedmark. Bevæpnet med en vannpistol fylt med pepper, vann og tabaskosaus overmannet Schumann postbudet, og stakk av med et par millioner kroner.

– Forferdelig vondt, det svei i øynene, fortalte ransofferet etterpå.

Schumanns største spesialitet var biltyverier. For å rane behøvde man mange biler til ulike deler av fluktruta.

– Det var vanvittig mye arbeid som skulle til for å få alt på plass. Alt utstyret, detaljene. Man måtte kjøre opp alle mulige fluktruter, bare det å finne ut av veisystemene, undergangene. Alle alternativene måtte være like sterke, plan A og B og C.  

Denne aprilmorgenen oppstår et akutt og betydelig avvik i plan A. Kjell Alrich Schumann løper derfor inn i Nokas-bakgården med en AG-3, i hælene på en bekymret David Toska.

De andre ranerne trekker unna, bakover.

– Jeg skyter vel minst 100 skudd langs kanten av vinduet vi hadde snakket så mye om på forhånd. Jeg tømmer det meste jeg har av magasiner, det blir et enormt trøkk, og et voldsomt lydbilde.

Deretter hører Schumann de taktfaste slagene fra de andre, før ruta faller innover og pulveriseres.

De er endelig inne, men det har tatt altfor lang tid.

Erik Håland føler det på seg denne morgenen. Han er en politimann som elsker å være ute i felt, men i dag er han bekymret.

På morgenmøtet hadde politiførstebetjent Arne Klungland, operativ uteleder, en høyt respektert kollega, videreformidlet informasjon politiet fikk noen uker tidligere.

«Nå er det alvor»

Etterretningsvirksomhet hadde satt politiet på sporet av et mulig, større anslag mot en finansinstitusjon. Kanskje i Stavanger, muligens et annet sted på Vestlandet? Tre byer var nevnt i det 13 sider lange dokumentet.

Ingen vet helt sikkert om det vil skje, men politiledelsen er satt i beredskap. Uka før hadde Håland blitt fortalt at de skulle ta med seg tohåndsvåpen for å bistå en pengetransport. Folk var på tuppa.

Han tenkte ikke så mye over det der og da, men så kom det mer informasjon fra Klungland denne morgenen, og Erik Håland begynte å se for seg en kobling.

– Da blir det mye mer spesifikt, og jeg skjønner at nå er det alvor, her er det konkret informasjon.

Frykten blir virkelighet

Det er lite politifolk på jobb i påskeuka, mange har fått fri sammen med familien.

– Det slo meg at de kriminelle hadde sett dette for seg, at politiet var underbemannet. Jeg ble ikke særlig optimistisk for denne dagen.

Erik Håland er i patruljebilen, sammen med makkeren Steffen Thesen, og de heter «Charlie 3-0».

På vei ut fra politistasjonen får de lov å skrive ut hvert sitt enhåndsvåpen, en Smith & Wesson, og tolv patroner.  

De er i ferd med å stanse en bil med dårlig sikret last når meldingen kommer på sambandet.

Nå skjer det som Erik Håland har fryktet.

– Det meldes om ran i sentrum. Jeg sier «lad opp», vi kjører det vi kan, får høre om sju-åtte ranere inne i banken, og det skytes.

Håland og Thesen dundrer forbi Stavanger katedralskole, like ved Domkirken, så ser de en person med tohåndsvåpen.

Rett inn i krigen

– I et par sekunder vurderer jeg å kjøre raneren rett ned. Men Steffen hyler til meg at jeg skal kjøre vekk, og jeg vrenger bilen til venstre, inn i en sidegate.

Kort tid etterpå stiller politimennene seg ved hvert sitt hjørne på et forretningsbygg, med to av ranerne i front, like mot seg. Avstanden er 30–40 meter.

Håland har fått på seg skuddsikker vest, han står der med revolveren, mens den ene raneren er rigget med AG-3. Det er mann mot mann, men egentlig rått parti i favør av ranerne.

– Jeg melder fra på sambandet om at jeg hører skyting, og jeg velger å gi et skudd. Jeg har fokus mot den ene raneren, skyter, men bommer, like under rumpa. Jeg endrer sikt, skyter en gang til og treffer ham i hofta. Han tar seg til høyre side. Så blir det full fyr. Det føles som å være med på en film.

En buss kommer kjørende over plassen, og flere folk som skal til jobb går forbi som om det ikke eksisterer noe skytedrama, at alt bare er en illusjon, eller en scene i en cowboyfilm fra en annen tidsepoke.

Nede i bakgården er Metkel Betew den første som går inn gjennom det sønderskutte Nokas-vinduet. Norsk-eritreeren var i ungdommen en lovende fotballspiller på Lyn, men en kronisk magesykdom drev ham bort fra fotballen.

Suget etter mestring ble for stort, rastløsheten og den utømmelige energien førte han videre inn i kriminaliteten og ransmiljøet. Betew har vært ute en ransdag før, men det som skjer denne morgenen i Stavanger er noe helt annerledes.

Det er ikke en million eller to som ligger og venter her inne. På forhånd hadde ranerne sett for seg et utbytte på 300–400 millioner kroner, blir NRK fortalt av sentrale deltakere under ranet.

Anslaget hadde de basert på vekten på pengesedlene, størrelsen på de 15 store bagene de hadde med seg, og en forventning om at mesteparten som skulle puttes oppi der var tusenlapper.

Plukke, plukke, plukke

Nå følger de andre ranerne etter i tur og orden, inn gjennom rammene av det som var et vindu.

Siden alt har tatt så lang tid, er mesteparten av de store verdiene enten blitt fraktet oppover etasjene av Nokas-ansatte, eller inn i hvelvet med gittervegg som nå virker å være boltet igjen.

Men ranerne kan ikke gjøre annet enn de hadde sett for seg på forhånd. Plukke penger som om de var i et digert blåbærkratt. Plukke og plukke.

Bare i en rask operasjon klarte tre kvinnelige ansatte i kjelleren å få med seg to vogner med 60 millioner kroner inn i heisen, mens ranerne styrte på med ruta.

I det heisdøra slo igjen bak dem hørte de et voldsomt rabalder da Kjell Alrich Schumann skjøt med automatvåpen mot vinduet.

Det beste ranerne kan drømme om på dette stadiet er noen titalls millioner, kanskje hundre hvis alt klaffer.

En av ranerne vurderer om han skal prøve å ta seg oppover etasjene og lete etter flere penger der. Men han slår raskt fra seg tanken. Han frykter å miste oversikten, rote seg helt bort, og bli et enkelt bytte for politiet.

Etter å ha skutt ruta sønder og sammen var spenningsnivået i kroppen høyt hos Kjell Alrich Schumann da han tok seg bort fra Nokas-bakgården og ut på Domkirkeplassen igjen. Ville politiet stå der i samlet flokk og vente på ham?

Men i stedet er det ren surrealisme som møter ham i den slake bakken. Her er det fortsatt kvinner med barnevogn som lusker rolig forbi, og alle bussene som kjører rutene sine – selve hverdagslivet. Kontrasten til den krigslignende tilstanden i bakgården er enorm.

Schumann tar oppstilling nede i Kongsgata, rundt hundre meter fra inngangsdøra til Handelens Hus. Adrenalinet dundrer.

Gisselet

– Jeg er vanligvis rolig, men ikke nå. På politiradioen hører jeg det blir sagt «kan du få skutt han fyren på hjørnet der, han med hjelmen?». Da skjønner jeg alvoret, at vi alle er i faresonen.

Han ser rett i øynene på en mann som har en brikke hengende rundt halsen i en tråd. Schumann skjønner at det er en sivil politimann.

– Jeg kommanderer ham ned på bakken. Så hører jeg at det skytes lenger oppe på plassen, og til venstre kommer det en kommandobil rullende inn mot meg i gata. Det skrikes på politisambandet under skuddvekslingen oppe på Domkirkeplassen, og jeg begynner å skyte mot kommandobilen for å stanse den.

De fatale skuddene

Schumann går tom for skudd, og han må skifte magasin. Politimannen han har tatt som gissel, benytter anledningen til å rømme. Det har gått 17 minutter siden ranerne kom til sentrum.

– Det er veldig lenge å stå i en sånn situasjon, og det blir bare mer og mer trykk, sier Schumann.

– Jeg skyter en samling lave skudd mot frontlykten på bilen for å skremme, men så gjør jeg den fatale feilen at jeg prøver å skyte mot blålyset oppe på taket, uten å skru på siktet.

Inne i politiets kommandobil sitter Arne Klungland. Han blir drept momentant av skudd mot hodet. Kjell Alrich Schumann hevder den dag i dag at han gjorde en feil, men politiet har alltid ment at han skjøt bevisst for å drepe.

Stavanger tingrett la seinere til grunn at skuddet som drepte Klungland ikke var et streifskudd fra ukontrollert skyting, men et målrettet skudd for å ramme sjåføren i kommandobilen, og dermed stoppe politiets fremrykking.

Retten vurderte den tette samlingen av skudd på alle treffene mot bilen, og slo fast at dette måtte ha blitt utført av en person med gode skyteferdigheter. Bare tilfeldigheter gjorde at ikke flere personer ble drept som følge av skytingen i Kongsgata, ifølge dommerne.

Sønnen på oppdrag

Kjetil Klungland er sønnen til Arne som mistet livet i Kongsgata. Denne morgenen var han ute på et oppdrag med ambulansen han kjørte.

– Vi får et oppkall fra sentralen hvor de sier at vi må kjøre akutt inn til sykehuset fordi de trenger flere ressurser. Jeg tenker ikke så mye mer over det, sånn skjer fra tid til annen, at vi må skynde oss for å bli klare til neste oppdrag 

Kjetil ser sort røyk som velter opp fra høydene mot Ullandhaug, men han vet ikke da at tre biler står i brann etter et stort ran.

Han tror det er husbrann, og lurer på hvorfor de ikke skal rykke ut dit.

Tilbake på ambulansesentralen på sykehuset får han vite at faren er skutt i sentrum. Det første Kjetil tenker er at det er ambulanse på stedet. Han ser for seg et traumeteam, og at akuttmottaket gjør seg klar for å redde faren. Hele den regla som han er vant med skjer.  

– Jeg tenker med en gang at pappa er skutt og skadet. Så jeg må spørre direkte, og da sier en av lederne mine at han er skutt og drept.

Stillheten i sentrum

Kjetil Klungland får et sterkt behov for mer informasjon, og han vil se faren sin. Nede i Kongsgata er kommandobilen allerede fraktet opp til politihuset. Han møter noen politipatruljer som slipper ham forbi sperringene.

– Jeg får komme bort dit bilen sto parkert. De tar meg til Domkirkeplassen. Og jeg får se området hvor ranet hadde pågått. Jeg merker at fuglene kvitrer, det er stillhet jeg opplever nede i sentrum.  

Når Kjetil kommer opp til politihuset, blir han møtt av farens kollegaer som han kjente fra før.

– De kommer bort til meg ved hovedinngangen, står i ring, og holder rundt meg. Flere gråter. For meg er det et sterkt øyeblikk, det er en opplevelse av at vi står sammen om dette.  

Kjetil får lov å komme ned i politigarasjen. Bak en stor, grønn presenning i det ene hjørnet står kommandobilen hvor Kjetils far fortsatt sitter i førersetet.

Fredfull stund

– Først beveger jeg meg litt frem og tilbake bak bilen, før jeg går bort til døren og kan se rett inn på ham gjennom de nedrullede vinduet. Bildet av pappa som sitter der, det er et bilde som jeg i dag kan se for meg når jeg lukker øynene.

Kjetil opplever det som et ganske godt bilde. Faren er rolig i ansiktet, han er rolig om munnen, øynene er halvveis rullet ned, han sitter med hendene i fanget, og ser ganske fredfull ut. Kjetil ser at hjelmen ligger i passasjersetet og at farens våpen ligger der.

– Jeg kjenner at her kan jeg bare stå i time etter time og ta innover meg inntrykket. Og faktisk se at det er min far som sitter i bilen, og ikke en fremmed person som jeg skal hente inn i ambulansen.

Politimannen mister det

Erik Håland opplever sitt livs mest ekstreme situasjon denne dagen. I mer enn 10 minutter havner han i skuddveksling mot tungt bevæpnede ranere. Like etterpå tenker han på hvilken informasjon politiet satt med om et mulig anslag.

– Jeg drar opp til politimesteren, og der mister jeg det helt. Jeg er rasende, og jeg sier rett ut hva jeg synes om at politiledelsen hadde holdt på ransinformasjon i to uker, og at ingen tenkte vi andre var verdt å høre en skit om dette før den dagen det smalt. Jeg har vansker for å skjønne det den dag i dag, sier Håland.

Etter ranet kjører de tre ransbilene i vill flukt opp til Ullandhaug, Stavangers høyeste punkt. Der er de to neste fluktbilene parkert. Etter å ha satt bilene i fyr, deler ranslaget seg i to.

Seks av ranerne og hele ransutbyttet på 57,4 millioner kroner, finner veien ned til en dekkleilighet i Stavanger sentrum, bare noen hundre meter fra Domkirkeplassen.

Resten kjørte til leiligheten som David Toska leide i Sandnes. I to uker ble Toska værende der før han dro videre til Oslo. Men han måtte raskt bort fra hovedstaden. Toska følte at nettet snørte seg sammen rundt ham. Han var nødt til å komme seg ut av landet.

Sluttstrek

I dekkleiligheten i Stavanger sentrum er det svært dårlig stemning utover ettermiddagen, til tross for at ranerne sitter med et rekordhøyt utbytte i bagene.

En av dem, familiefaren Johnny Thendrup, ble skutt i låret av politiet, og han har store smerter. På ekstrasendingene på TV får de vite at ranet har endt med drap. Med ett blir Kjell Alrich Schumann elefanten i rommet.

Ranerne skjønner hva som vil komme til å skje.

– Der og da visste jeg at vi alle ville bli tatt. Siden det endte med drap på en av deres egne, ville politiet sette inn alt de hadde av ressurser. I mer enn ti år fikk vi holde på, men nå var det sluttstrek. En æra var over for oss, sier en av dem.

Allerede samme dag starter en av norgeshistoriens mest omfattende politioperasjoner. Ranerne skal finnes, koste hva det koste vil, og det samme skal ransutbyttet. Ranets hovedmann David Toska er sporløst borte, og i jakten på ham tas det i bruk helt nye politimetoder.

Les fortsettelsen her: