5. april 2004: Maskerte menn har tapet hvite armbind utenpå kjeledressene.

De befinner seg i bakgården til Norsk Kontantservice, Norges Bank sin tellesentral, midt i Stavanger sentrum.

Nå er planen til David Toska og resten av gjengen å utføre et spektakulært stort kupp. De hvite armbindene er der for å hedre kompisen William Ellingsen.

Den besværlige vindusruta

David og William. Bestevenner og «Partners in Crime» siden tenårene på St. Hanshaugen og Grünerløkka i Oslo. De to startet med småbrekk og bilinnbrudd. Så utviklet det seg til mye mer.

I flere måneder hadde de planlagt forbrytelsen som akkurat er i gang, men den korte og tettbygde David Toska er her uten William nå.

Toska blir enda mer klumpete i den svære kjeledressen han har på seg. Gjennom hullene i finlandshetta ser han rett på vinduet som skiller ham fra bunker med cash som ligger og venter der inne.

Trolig er det flere hundre millioner kroner i tellesentralen. Kanskje over en milliard? Dette hadde informanter på innsiden fortalt ham og William. Men stemmer det?

Nå skal Toska endelig få svarene på det de lenge hadde gått og grublet på. Er vindusglasset som kjeks: porøst, knuselig og gjennomtrengbart? Eller er det noe helt annet, noe langt verre? Og hvor mye penger kan de klare å få med seg?

Erling Havnå, tidligere europamester i kickboksing, svinger det første slaget med slegga.

David Toska hører en stump lyd mot glasset. Havnå prøver igjen, og igjen. Så snur han seg etter den 70 kilo tunge rambukken, tar fart, og løper mot ruta.

Ikke pokker om den vil gi etter.

Akkurat nå skulle David Toska gjerne hatt den kreative og fryktløse vennen her. William Ellingsen tenkte alltid et skritt videre, det var han som kom med de viktige motforestillingene før en kriminell handling: «Er det egentlig så enkelt som at...?».

William Ellingsen betydde mye for veldig mange. Snill, omsorgsfull, men også brutal og hevngjerrig i andre situasjoner.

Han var navet i et beryktet, kriminelt miljø. Men nå er han ikke i bakgården i Stavanger.

Frontfiguren vil aldri mer komme tilbake, og er det noe David Toska ikke har tid til akkurat nå, så er det å tenke på det som var, eller kunne ha vært. Han har bare en ting å gjøre.

Katt og mus

Siste halvdel av 1990-tallet. Den stjålne Audien holder vill fart der den dundrer gjennom Oslos gater på røde lys, og flere ganger mot kjøreretningen.

Noen minutter tidligere hadde sjåføren stått og ventet på David Toska og William Ellingsen utenfor banken. Da de kom ut, var det bare å gi full gass.

Sjåføren er erfaren. Allerede i 14-årsalderen stjal han biler som han kjørte til ungdomsskolen med. Han kan fluktruta i detalj, alt er memorert på forhånd.

Han registrerer flere politibiler med ulende sirener på vei mot åstedet, og smiler for seg selv bak rattet. Politiet kom for seint. Igjen. Dette er en lek han behersker bedre enn noen andre. Katt mot mus, politi mot røver, og politiet taper nesten alltid.

Få andre kunne søke så rolig og systematisk gjennom banklokalene og bakrommene etter penger som David Toska og William Ellingsen, selv i de mest ekstreme situasjonene, med politiet på vei til åstedet.

I bagene i bagasjerommet ligger det et millionbeløp. Nå er det bare å komme seg bort, kvitte seg med utstyret, og få talt opp kontantene.

Og pengene fikk alltid bein å gå på.

– Vi levde hver dag som om det ikke kom noen morgendag. Forbruket var vanvittig, vi reiste utenlands og festet mye. Det var ville tider.

En av våre anonyme kilder anslår at han var med på kanskje tjue væpnede ran, med utbytter som oversteg et tresifret antall millioner kroner.

Pengeflyten var stor, og noen ganger rant det ut nesten like mye som det kom inn. Dyre BMW-er ble betalt kontant, ingen bilforhandlere reagerte på det.

– Jeg kom til bilbutikken dagen etter et ran som ga meg flere hundre tusen kroner i cash. Bilselgeren hevet ikke øyebrynene en gang, men det tok lang tid for ham å telle opp alle sedlene.

Mye av utbyttet gikk også til import av narkotika, investeringer som kunne gi enda større utbytter enn ranene i seg selv.

– Men så var det sånn at hvis vi hadde investert noen millioner kroner i et parti med narkotika som ble beslaglagt av politiet, da var de pengene blåst. Slikt skjedde jo rett som det var, forteller han.

Den nye ransbølgen

Fram til midten av 1990-tallet, før William Ellingsen og vennene hans regjerte, ble de fleste ranene i Norge utført av rusmisbrukere som impulsivt slo til mot kiosker, butikker og bensinstasjoner i ren desperasjon for å skaffe noen tusenlapper til de neste heroin-skuddene.

Men så ble ranskriminalitet løftet opp til noe større, og adoptert av et organisert, og langt mer profesjonelt miljø.

Metodene var brutale, og ofrene fikk ofte kjenne det på kroppen i lang tid etterpå.

Av flere titalls grove, væpnede ran i årene før og etter millenniumsskiftet, ble godt under halvparten oppklart av politiet.

Mer enn 200 millioner kroner forsvant, og mesteparten av pengene kom aldri til rette. Blant de sentrale aktørene var William Ellingsen og David Toska.

Det var tre grupperinger av ranere, blir vi fortalt av flere kilder. Disse opererte litt på tvers av, og i forståelse med hverandre.

Først var det banker som var målet. Så ble sikkerheten bedre der, og ranerne flyttet oppmerksomheten mot verditransporter som hentet og leverte kontanter til minibanker og virksomheter.

Disse var dårligere sikret enn bankene, samtidig som tilgangen på cash var mye bedre.

Og ikke nok med det. Noen ansatte i selskapene som kjørte de rullende pengebingene, kunne kjøpes.

– Vi hadde innsidere som foret oss med helt sentral informasjon om ruter, tidspunkter og kontantbeholdninger, forteller flere som deltok under ranene.

Det var ikke uvanlig at informantene fikk 10 prosent av utbyttene, som takk for hjelpen.

Som et fotballag

Etter hvert ble også bankenes tellesentraler rammet. Der var det enda mer penger, og ranerne fikk med seg flere titalls millioner kroner i slengen.

Det å være en del av ransmiljøet på 1990- og 2000-tallet føltes som å spille på et fotballag, blir vi fortalt av flere som deltok. Det handlet om å oppnå spenning og mestringsfølelse i et sterkt fellesskap.

For mange hadde dette kicket betydning i seg selv, men tilgangen på raske og store kontantbeløper trigget selvsagt aller mest.

– Vi hadde ulike roller. Noen spilte i angrep og var de som sto i front og viftet med våpen. Andre deltakere, som meg, var mer i forsvarslinja, forteller en annen kilde.

Nedprioritert hos politiet

Hans rolle under ran mot pengetransporter var å holde vakt, og ligge i buskene. Så signaliserte han på en telefon, innkjøpt bare for dette ranet, når en transport var på vei mot stedet hvor de andre skulle slå til.

– Bilen passerte, jeg ringte til neste ledd, før jeg kvittet meg med telefonen. Jobben var gjort, og da var det bare å cashe inn noe av utbyttet.

Han var alltid i ytterkanten av forbrytelsene, gjorde jobben sin, fikk belønningen, men ble aldri tatt av politiet.

Dette var i en tidsepoke hvor norsk politi på langt nær var like sterke på DNA-analyser som i dag, og ranerne ble sjelden felt av tekniske beviser.

Samtidig fikk ranskriminalitet liten prioritet hos politiet som brukte mest ressurser på å avdekke narkotikasmugling. Der var det enklere å bevise skyld, og straffenivået var langt høyere.

Folk holdt tett

For ranerne var det en herlig tid, og lite som kunne gå galt. William Ellingsen og David Toska var proffe, og de ble ikke tatt av politiet.

En annen sentral kilde i ransmiljøet mener det er helt utrolig hvordan de fikk holde på.

– Jeg husker politiet stoppet oss etter et ran, og sa «ja, nå har dere plutselig fått god råd». De visste jo at det var oss, men de kunne ikke bevise det, sier han.

Johnny Brenna fulgte det tunge ransmiljøet som spaner i Oslo politidistrikt i denne perioden. Han har sagt til NRK at det var lettere å rulle opp narkomiljøene, siden mange tystet på hverandre der.

I ransmiljøet holdt folk tett. Bare de som var hundre prosent innenfor fikk informasjon. Dessuten var ranerne veldig proffe på ikke å legge igjen spor, ifølge Brenna.

Tyveriet av «Skrik»

12. februar 1994. Klokka nærmer seg halv sju om morgenen. I Oslo sentrum er det få mennesker å se så tidlig denne lørdagen.

Seinere på dagen skal nordmenns oppmerksomhet i stor grad være rettet mot det som skjer på Lillehammer, og åpningen av vinter-OL.

Akkurat det bryr to unge menn seg fint lite om der de småløper mot Nasjonalgalleriet i Universitetsgata.

Kvelden i forveien hadde de stjålet en stige fra en byggeplass, og nå plasserer de stigen opp mot et vindu.

En av mennene klatrer opp de første trinnene, men sklir midtveis, og ramler i bakken med et hardt dunk. På det andre forsøket lykkes han med å ta seg helt opp til vindusruta.

Den er virkelig som porøs kjeks.

Han knuser ruta, hopper inn i rommet, og går rett bort til det mest kjente og verdifulle maleriet i galleriet. Edvard Munchs «Skrik» ble malt i 1893, og det er et av kunsthistoriens mest ikoniske malerier.

Mannen plukker bildet ned fra veggen, og henger opp et postkort hvor det står «Takk for dårlig sikring». Deretter vakler han ned stigen med maleriet i hånda.

Etter det frekke innbruddet ga de unge tyvene maleriet til Pål Enger, en lederskikkelse i Oslos krimmiljø, som sto klar med en bil.

Det tidligere fotballtalentet i Vålerenga betraktet kunstskatten, før han la bildet varsomt ned i bagasjerommet. Så kjørte han for å levere det videre på en parkeringsplass litt utenfor bykjernen.

Skrik-tyveriet skulle de neste dagene og ukene få stor internasjonal oppmerksomhet. Maleriet kom til rette i Åsgårdstrand tre måneder seinere, etter en massiv politietterforskning som også omfattet bruk av britiske undercoveragenter.

Et tronskifte i Oslos underverden

Pål Enger ble dømt for å ha organisert kuppet, noe han seinere har erkjent. William Ellingsen ble dømt i byretten.

I lagmannsretten fant et flertall på fire av sju dommere det bevist at det var Ellingsen som klatret opp stigen og utførte selve tyveriet. Men han ble frifunnet, siden domfellelse krevde minst fem stemmer.

Flere uavhengige kilder forteller oss at det var William Ellingsen som klatret opp stigen, mens en nær venn av ham sto og holdt den. Denne vennen har aldri vært mistenkt for kunsttyveriet.

Kuppet skapte dyp splittelse mellom William Ellingsen og Pål Enger fordi Enger i en politirapport pekte ut Ellingsen som Skrik-tyven. Ellingsen kuttet da båndene til sin tidligere venn.

– Jeg var selv i retten gjennom hele rettssaken, bevisene holdt ikke og William ble frikjent, understreker moren hans.

Det er første gang moren til William Ellingsen forteller offentlig om sønnen. Hun ønsker å nyansere bildet av ham som en ledende, kynisk gangsterkonge i Norge.

– William var en kunstner

– William var en snill og interessert gutt, han var kunstnerisk anlagt og han var intelligent, sier hun.

Mot slutten av 1990-tallet, og inn i det nye årtusenet fikk William Ellingsen en stadig mer sentral rolle i det kriminelle miljøet i Oslo.

En ny generasjon hadde tatt over, og de så seg ikke tilbake.

Aldri hadde Norge stått overfor et ransmiljø med så høy kapasitet, god organisering og sterk gjennomføringsevne.

Ellingsen hadde personlige egenskaper og en karisma som gjorde at mange kriminelle ble dratt mot ham. Han ble betegnet som smart, omgjengelig og lærevillig. Et naturlig samlingspunkt.

Han møtte første gang i retten i Oslo som 17-åring. Da hadde han søkt tilhørighet i et miljø som drev med ulike typer vinningskriminalitet, der utbyttene kunne være fra noen få hundrelapper til titusener av kroner.

I den første straffesaken ble han blant annet dømt for å ha stjålet en jojo fra Narvesen og en krokanrull. Men så skjøt alt fart.

En besettelse

– Jeg tror ikke William og vennene hadde havnet i tvilsomme miljøer hvis skolene hadde klart å gi dem et mer interessant tilbud. Mer workshop-basert læring, og flere fag hvor unge kunne få utfolde seg i interessante læringsprosesser ville hjulpet mange, mener moren.

I stedet søkte William andre arenaer for sine kunstneriske egenskaper.

Lysluggen var en ivrig tagger, og i dette miljøet kom han i kontakt med flere personer som ble en del av det kriminelle nettverket hans. I den første straffesaken ble han også dømt for omfattende tagging.

Dommerne mente dette var en besettelse for Ellingsen. Ifølge dommen tagget han daglig på bygninger, togsett og T-banevogner.

Moren til William sier hun kjente de nærmeste vennene til sønnen som både omsorgsfulle, hyggelige og kompetente personer.

– De var oppfinnsomme, kreative, men ikke hardbarka kjeltringer. Sammen med William lette de etter engasjement. Det var ikke mange tilbud der vi bodde i Oslo for dem som ikke var interessert i idrett.

Graffiti ble et prosjekt de kunne diskutere sammen, ifølge moren.

– I dag er det avtaler mellom bydeler og unge om lovlige graffitiområder, men den gangen var alt ulovlig. Kreativiteten fikk dårligere utløpsmuligheter, mener hun.

Fikk info om Nokas

Unggutten William Ellingsen viste rask progresjon som kriminell, og dro på tyveriraid i hele Sør-Norge. Han stjal blant annet biler, klokker, klær, tobakksvarer og kontanter.

Og derfra gikk veien videre til omfattende ranskriminalitet.

Etter å ha herjet med politiet i en tiårsperiode, hadde bestevennene David Toska og William Ellingsen fått innsideinformasjon om at Nokas i Stavanger kunne være et perfekt ransmål.

Fra sommeren 2003, og utover høsten og vinteren, bosatte Toska seg i Stavanger-regionen. William Ellingsen kom mye på besøk.

Forsøket som ble avblåst

Mandag 2. februar 2004 skulle William Ellingsen, David Toska og flere andre kriminelle rane Nokas i Stavanger.

Toska tok posisjon i bakgården til tellesentralen, men gjennom ruta så han at de Nokas-ansatte flyttet penger bort fra kjelleren.

Toska valgte å avblåse fordi han ble usikker på om ranslaget ville få med seg nok penger. Planen var å prøve igjen seinere samme vår.

Tirsdagen kjørte William Ellingsen tilbake til hovedstaden sammen med norsk-eritreeren Metkel Betew som også hadde deltatt på ransforsøket i Stavanger. David Toska ble igjen i Rogaland.

Skuddene på festen

Tre dager seinere skjedde det som endret alt.

Fredag 6. februar 2004. Tilbake i Oslo har William Ellingsen på ingen måte gitt opp Nokas i Stavanger. På ettermiddagen møter han Kjell Alrich Schumann som hadde vært med på ransforsøket samme mandag.

Om kvelden unner Ellingsen seg en fest. Det skal bli hans siste kveld i live.

I en bygård i Gabels Gate er flere av byens beryktede torpedoer samlet i en leilighet. Det drikkes øl, vodka og drinker, og noen sniffer kokain. William Ellingsen er invitert, og han drar på festen sammen med Metkel Betew.

På kjøkkenet går to muskuløse menn, høye på dop, løs på en tredje person. Mannen i 30-årene som blir banket opp klarer, fortumlet og skadet, å ta seg bort fra festen. Han drar med drosje for å hente en pistol.

Seinere kommer han til tilbake, sterkt hevngjerrig. Flere av festdeltakerne samles utenfor bygningen fordi mannen har bedt om forsoning.

En av dem som kommer ned for å megle er William Ellingsen. Etter hvert går festdeltakerne tilbake til bygningen, og inn i gangen. Mannen i 30-årene avfyrer da seks skudd gjennom hoveddøra.

Ett av skuddene treffer helt tilfeldig Ellingsen i en pulsåre, like over kragebeinet. Han dør raskt av blødninger, i armene på en av de andre festdeltakerne.

– William kjente bare hovedpersonen på festen. Han og Metkel skulle innom en kort periode, sier moren om sjokket som brått rammet både familie og venner.

Når Toska neste dag får høre om drapet på bestevennen, ramler verden sammen for ham. Han forlater rekkehuset i Sandnes, og setter kursen mot Oslo.

Utenfor kirken, like etter begravelsen, registrerte politispanere dessuten en rekke kriminelle nordmenn. Snaue to måneder seinere skulle flere av dem spille en viktig rolle under Nokas-ranet i Stavanger.

Drapet endret Nokas-planene

For David Toska var tapet av bestevennen et hardt slag, og i kirken holdt han minnetale for sin gode venn.

Etter drapet på William Ellingsen, bestemte Toska at Nokas-ranet skulle bli spektakulært og massivt, med mange flere deltakere enn først tenkt. Skulle man først hedre William så måtte det være så stort som mulig, i hans ånd.

– Det gikk en faen i oss alle da William ble skutt. Etter det ble alt veldig følelsesladet, forteller en annen Nokas-raner.

William Ellingsens mor sier det slik:

– Det kan hende at Nokas-ranet hadde blitt avblåst om William ikke hadde blitt drept. Eller gjennomført i en annen skala. Jeg tror sjokket over Williams død førte til irrasjonell tenking og planlegging.

Denne aprilmorgenen i 2004 har David Toska fått all verdens problemer i fanget i Stavanger. Vindusruta er hard som betong, og Toska bestemmer seg for å hente Kjell Alrich Schumann som står vakt ute ved ransbilene. Det er bare Schumann som kan redde ham nå.

Les fortsettelsen her: