– Ranerne ødela mye av livet mitt

I en artikkelserie har NRK fortalt om den brutale ransbølgen i Norge på 1990- og 2000-tallet, som ble avsluttet med Nokas-ranet i Stavanger i 2004. Under Nokas-ranet ble en politimann skutt og drept.

Bak hvert enkelt av disse ranene står det igjen flere mennesker som helt uforskyldt ble dratt inn i brutale og traumatiserende hendelser.

I Stavanger hadde 32 Nokas-ansatte symptomer på psykiske senskader ti år etter dødsranet i 2004. Men de var på langt nær alene.

Roy Torsøe er et av ofrene som fikk ranerne aller tettest på kroppen under en svært brutal hendelse i Lørenfaret i Oslo i januar 2000.

Ble spanet på av ranerne

– Jeg har fortsatt sterke traumer fra det jeg opplevde disse uendelig lange minuttene med dødsangst. Jeg er blitt diagnostisert med PTSD, og får traumebehandling, sier Roy Torsøe.

Han er tømrer, men sitter for tiden hjemme i huset sitt i Gjerstad i Agder, noen mil fra Kragerø. For n-te gang i livet er han langtidssykmeldt.

Torsøe har et håp om en gang å komme tilbake i jobb, men han er usikker. Det han sliter med er en kombinasjon av fysisk og psykisk utmattelse. Så akkurat nå går 56-åringen på arbeidsavklaringspenger.

Men la oss spole tilbake 24 år.

Klokka har akkurat passert fem denne vintermorgenen i 2000.

Verditransportbilen som Roy Torsøe og makkeren hans kjører er fullastet med penger som de har hentet fra nattsafer rundt i Oslo.

De har kjørt på kryss og tvers gjennom byen helt siden timene før midnatt, men nå nærmer de seg endestasjonen.

Torsøe vet det ikke sikkert, men trolig ligger det flere titalls millioner kroner i et stort verdiskap bak i transportselskapets Ford Econline. Bilen er nøytral, uten prangende logoer, og bare de færreste vet at den er en rullende pengebinge.

Men noen har gjort researchjobben sin, mennesker med onde hensikter.

Voldsomt angrep

De har bare hundre meter igjen til porten inn til DNB sin tellesentral i Lørenfaret i Oslo. I sidesynet skimter Torsøe noen bevegelser, en person løper plutselig ut fra en hekk og i retning mot bilen.

Så, i en brøkdel av et sekund, kommer det en massiv Chevrolet Suburban varebil kjørende rett imot, og dundrer inn i fronten på bilen som Torsøe sitter i.

Han som løper ut fra hekken har en machete, eller sabel, i hånden. Samtidig hopper to maskerte skikkelser med håndvåpen ut av Chevroleten.

Mannen med macheten kommanderer Torsøe bort fra verditransportbilen ved å presse knivbladet mot halsregionen hans.

Torsøes makker dras ut av bilen etter håret, og han blir sparket så kraftig i ansiktet at han raskt får bloduttredelser og kraftige hodesmerter.

Truet med halshugging

Ranerne er effektive. To av dem hopper inn i bilen, den ene har et brekkjern i hånda, men ingen klarer å få brutt opp pengeskapet, så nå truer de Torsøe tilbake til bilen igjen.

«Finn fram nøkkelen, ellers kapper vi hodet av deg», roper en av ranerne til Torsøe.

Men Torsøe har ingen nøkkel, sikkerhetsopplegget er slik at bare ansatte inne på tellesentralen kan åpne verdiskapet i bilen. Ranerne skjønner ikke hvorfor vekterne ikke klarer å gi dem tilgang til godsakene. De blir bare mer og mer desperate.

Bare to uker tidligere, like før millenniumsskiftet, hadde det vært et tilsvarende ran på samme sted. Da klarte ranerne å få med seg 30 millioner kroner fra Securitas-vekterne som akkurat hadde kommet inn i garasjen med verditransportbilen.

Nye rutiner stanset ranet

Men noe var endret siden sist – noe ranerne med all sannsynlighet ikke visste.

– Jeg var ansatt i selskapet «Sikkerhet og etterforskningssentralen», eller SES i dagligtale. Ved årsskiftet 1999/2000 tok vi over verditransportkjøringen fra Securitas, og jeg hadde bare kjørt i to uker. Ranerne kan ikke ha fått med seg at vi hadde et annet sikkerhetssystem enn Securitas. Hos oss lå ikke pengene lett tilgjengelig inne i bilene, forteller Torsøe.

Dette var midt i den store ransbølgen i Norge. Det ene væpnede ranet avløste det andre, og ved inngangen til et nytt årtusen var det verditransporter som ransmiljøet i første rekke rettet oppmerksomheten mot.

Både Torsøe og kollegene hans visste at de hadde en utsatt jobb.

– Vi var forberedt på å bli ranet, men for meg var det likevel overraskende at dette skjedde så tett opp mot det første ranet på Løren. Det var tidligere politimenn som drev selskapet jeg var ansatt i. Jeg fikk inntrykk av at de fikk tilgang på viktige etterretningsopplysninger om ransmiljøet gjennom uformelle kanaler.

Desperate ranere

Da ranerne ikke fikk opp pengeskapet i bilen til Torsøe, måtte de improvisere. Og selv om profesjonelle ranere ofte har plan B og C klar, er improvisasjon og lang tidsbruk som oftest dårlig nytt for ofrene. Desperate, bevæpnede ranere, ønsker ingen å bli utsatt for.

– Da ting ikke gikk på skinner for ranerne ble det bare enda mer fatalt for oss. Jeg ble truet til å gå nedover mot tellesentralen, fortsatt med macheten presset mot strupen. Makkeren min ble kommandert til å kjøre verditransportbilen nedover, med et våpen pekende mot hodet.

Inne i tellesentralen fastholdt Torsøe overfor ranerne at han ikke fikk åpnet safen, samme hva han prøvde på, men de trodde ikke på ham.

«Hvis du ikke får åpnet safen på neste forsøk, så skyter vi deg». Dette fikk han og makkeren stadig høre i et kvarters tid.

– Burde ranerne fått enklere tilgang til pengene?

– Det er klart at en så omfattende beskyttelse av verdier hadde sin pris. Ranet kunne vært over på et par minutter hvis pengene lå enkelt tilgjengelig, og da hadde ikke vi som kjørte transporten fått de ekstreme belastningene i etterkant.

Nokas-ranere dømt

Det som gjorde at gisselsituasjonen til slutt opphørte, var at vekterne som kjørte verditransportene hele tiden måtte melde fra til sentralen hvor de var.

– Da vi kjørte inn mot tellesentralen oppdaterte vi posisjon på sambandet, men så gikk det 10–15 minutter og ingen hørte noe fra oss, noe som var uvanlig og mistenkelig. Da begynte sentralen å kalle oss opp, ranerne hørte dette, og til slutt ga de opp og flyktet.

Gjennom tekniske undersøkelser ble blant annet Metkel Betew og Ridvan Halimi knyttet til ranet mot Roy Torsøe og makkeren. De to skulle fem år seinere bli dømt for rekordranet mot Nokas i Stavanger som endte med drap på en politimann.

Betew hadde kjøpt to mobiltelefoner som lå i en gjenglemt bag, bak i verditransportbilen. Torsøe mente dessuten å kunne identifisere Betew som mannen med macheten.

Retten slo fast at Betew hadde deltatt i væpnede ran før, og at han neppe bare ville ha akseptert en rolle som løpegutt under et pengetransportran. Dommerne var nokså overbevist om at Metkel Betew hadde en sentral rolle på Løren denne morgenen.

Flere indisier

«Det mangler likevel det avgjørende strafferettslige beviset for at han var på åstedet den 14. januar 2000», heter det i dommen hvor Betew derfor «bare» ble dømt for medvirkning.

Ridvan Halimis fingeravtrykk ble funnet på en lapp som opprinnelig lå i esken med en av de nevnte mobiltelefonene i bagen. Politiet avdekket dessuten at Halimi hadde lagret et bilnummer til en ansatt i SES, en som ofte kjørte følgebil under verditransporter. Hjemme hos Halimi fant politiet avisutklipp fra ransforsøket på Løren i januar 2000.

Likevel kom retten til samme konklusjon som for Betew, nemlig at Ridvan Halimi bare kunne dømmes for et medvirkeransvar. Både Betew og Halimi var fire år seinere inne i tellesentralen i Stavanger under Nokas-ranet.

Gikk i kjelleren etter dommen

Roy Torsøe fortsatte å kjøre pengetransport en stund etter ranet. Men det som slo beina under ham var at ingen ble straffet for å ha vært med på selve ranet. I tillegg til Metkel Betew og Ridvan Halimi ble også Mats Wibe-Lund, en kjent størrelse i Oslos underverden, dømt for medvirkning.

– Etter den dommen gikk jeg i kjelleren. Det var tungt at ingen av de tiltalte direkte ble holdt ansvarlig for det de gjorde mot oss, sier han.

Roy Torsøe bodde i Oslo i 30 år, og der mener han at psykologbehandlingen fungerte slik at han bare ble hjulpet til å akkurat komme på beina, før nestemann i køen skulle hjelpes.

– Så flyttet jeg til Gjerstad for noen få år siden, og her har oppfølgingen fra det psykiske helsevesenet vært mye bedre. Jeg er blitt diagnostisert med PTSD, og får traumebehandling.

Nokas-ansatte fikk det også tøft

Etter Nokas-ranet i Stavanger var det 38 ansatte som krevde erstatning av de dømte under rettssaken. Fire ansatte var i underetasjen der ranerne trengte seg inn ved å skyte seg gjennom vinduet.

Andre var i etasjene over, i første, andre, tredje og fjerde etasje. Noen var på vei inn personalinngangen i bygningen, andre hadde ikke nådd frem til bygningen, men befant seg på Domkirkeplassen.

Alle de fire som befant seg i underetasjen ble diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse av de rettspsykiatriske sakkyndige som ble oppnevnt av Stavanger tingrett.

Dette skyldtes akutte panikkreaksjoner flere ganger under ranshendelsen, redsel for å bli skutt og voldsomme lydinntrykk. Reaksjonene i etterkant var, ifølge de sakkyndige, økt vaktsomhet, skvettenhet og repeterende tanker fra hendelsen, dårlig søvn, irritabilitet, redusert konsentrasjon og redusert initiativ.

Reidun Førland, en av de fire, sier til NRK i dag at noe av det som gjorde livet så vanskelig for henne og mange av de tidligere kollegene, var erkjennelsen av at ranerne hadde planlagt anslaget så lenge og nøye i forkant.

– Mine følelser i dag er at jeg aldri kan tilgi dem. Ikke fordi det de gjorde var bestialsk, det skjer jo grusommere ting i verden. Men fordi de planla i lang tid å gjøre dette. Det var ikke en impulshandling, eller noe som ble gjort i affekt.

Var åpen om hendelsen

For Førland var det hele tiden etter ranet viktig å snakke med kolleger, bedriftshelsetjenesten og ledelsen.

– Men alt i alt har jeg klart meg bra seinere i livet. Noen episoder har det vært. Jeg sto en gang på en flyplass, og så kom det uniformert, væpnet politi, og da begynte jeg å gråte. Det var jo litt flaut, men sånn var det bare. Men noen av kollegaene mine sluttet, de klarte rett og slett ikke jobbe mer. Eller de måtte få avstand til ranet. De klarte ikke å skille de videre dagene på jobb fra ransdagen.

Nesten alle fikk symptomer

I 2014 utarbeidet Roald Bjørklund, professor i organisasjonspsykologi, en rapport som beskrev plager og opplevelser blant Nokas-ansatte ti år etter ranet. Bjørklund intervjuet 33 personer som var på jobb ransdagen.

32 av dem hadde symptomer på psykiske senskader, og hos 13 ansatte var symptombildet så omfattende at det var grunnlag for å diagnostisere dem med posttraumatisk stresslidelse. Disse hadde fått en reduksjon i arbeidsmessig, sosial og personlig funksjonsevne.

I rapporten forteller de ansatte om redusert konsentrasjonsevne, nedsatt hukommelse, nedsatt arbeidsglede, nedsatt arbeidsevne, nedsatt glede over fritidsaktivitet, sosial isolering, mer frykt for dagligdagse aktiviteter og større frykt for andre personer.

I retten var det bare de fire kvinnene som befant seg i underetasjen som ble tilkjent erstatning. De fikk 80.000 kroner hver.

Les hele artikkelserien her: