Hvorfor kvinner sier nei når journalister ringer

Denne saken blei publisert i anledning kvinnedagen 2017.

– Tenk som en mann. Hadde han brydd seg om dette?

Jeg husker ikke hvem som sa det til meg, men det er lenge siden. Jeg jobba i avis, og hadde gjort en feil. Som kom på trykk. For en journalist er det vondt. For en uerfaren, ung og kvinnelig journalist er det kanskje ekstra vondt. Jeg husker ikke feilen, men det var et stykke unna etikkorganet PFU (Pressens Faglige Utvalg).

Mantraet kommer stadig tilbake til meg. For sjølsagt gjør jeg feil – ennå. Jeg driver også utstrakt sjølransakelse når noen mener jeg bør ta det eller det vervet på jobben. Eller da min gamle foreleser for noen år siden spurte om jeg kunne være vikaren hans i et lite emne på universitetet. KAN jeg dette? Jeg er jo ikke ekspert på det jeg har blitt spurt om! Jeg har jo ikke mer enn en bachelorgrad.

«Jeg kan ikke uttale meg på vegne av alle»

I 2011 bestemte min arbeidsgiver at 40 prosent av kildene i NRKs nyhets- og magasinsendinger skal være kvinner. «Fordelingen av «taletid» i sendingene skaper og forsterker et inntrykk av at det er menn som tar beslutninger (…)», sto det i begrunnelsen. Jeg aner ikke hvordan det går med målet nå, men jeg har forsøkt å tenke på det som mitt lille oppdrag på jobben. Kan jeg velge ei dame? Jeg prøver henne først. Ofte. Og hun svarer:

«Jeg er ikke så komfortabel med å eksponere meg».
«Jeg kan ikke uttale meg på vegne av alle».
«Det er ikke sikkert at du vil synes jeg har interessante perspektiver».
«(…) har oppstått i familien, og jeg må bistå. Tror dessverre jeg må trekke meg fra avtalen».
«Ikke helt sikker på om jeg ønsker å bli avbildet».

Hvorfor stiller de, og jeg, de kritiske spørsmåla? Er jeg redd for at den dårlige samvittigheten skal plage meg i ettertid? Hvorfor kan jeg ikke bare slå meg til ro med at jeg kan nok? Hvorfor synes jeg ikke at jeg har den tida jeg mener kreves for å påta meg oppgaven? Hvorfor tar jeg ikke sjansen? Svara er samvittighet, tid, sjøltillit og risikovilje.

Derfor skriver jeg til, og om, henne som tror at sjefen kommer til å tilby henne høyere lønn, uten at hun har bedt om det, bare fordi hun er så flink. Om hun som kjøper gaven når det er hans kamerat som har blitt far. Til henne som sitter med den vonde følelsen over å ikke rekke fristen, sjøl om saksdokumentene nådde henne for seint. Hun er interiørkonsulent, dommer, forfatter. Og hun sa ja da jeg spurte.

26-åringen: – Ansvaret ligger hos kvinnene

– Sist jeg skulle på sending, sa mamma til meg: «Om jeg så hadde fått en million, hadde jeg fortsatt ikke snakka i radioen», sier Astrid Ekeland (26).

Ekeland snakker nemlig innimellom på radio. Både som «menig» tilhenger av fotballklubben Viking, og som bare Astrid i fredagspanelet Laust & fast i NRK Rogaland.

Hun er fra Stavanger, utdanna interiørkonsulent, men jobber akkurat nå i en lokal hamburgerkjede. Hun vil ikke kalle seg feminist «for en feminist er en som daglig tenker på forskjellene mellom kvinner og menn», men «snakker ikke bare om shopping med venninnene sine», heller. Dagen vi treffes, kom også nyheten om at bare én av fem toppledere i de 200 største norske selskapene i Norge er kvinner.

– Ofte har kvinner høyere utdanning enn menn. Det er påfallende at de da ikke har like mange toppjobber. Men jeg mener ansvaret ligger hos kvinnene. De har ikke nok selvtillit til å søke. Jeg er jo ikke feminist, men der er jeg kanskje litt feminist likevel.

Samboeren til Ekeland har starta eget firma. Det er tilfeldigheter som gjør at det var han, og ikke hun, mener begge. De tre eierne av hamburgerkjeden hun jobber i, er menn. Ekeland er i kategorien kvinner som umiddelbart sier ja når en journalist ringer, og tror nok at menn kan føle seg trua av den hun er, for etter eget utsagn «gir hun seg liksom ikke». Hun har aldri følt seg diskriminert.

– Men likevel skulle jeg ønske at flere damer tok en sjans.

Men toppledere og eierskap snakker altså ikke hun og venninnene så ofte om. Noe de imidlertid snakker om, er hverdagslivet for par i 20-åra.

– Jeg føler nok at jeg har noen flere plikter enn samboeren min. Det er jeg som veit hva som mangler i kjøleskapet, jeg som veit når både det og komfyren må vaskes. Han sier: «Hvis du bare sier det til meg, så gjør jeg det jo!». Og det er helt riktig, det. Han er så flink og snill, men jeg må be ham om det.

Da et vennepar nylig fikk barn, var det Ekeland som (etter litt for lang tid, mener hun sjøl) tok initiativet til å dra på besøk til de nybakte foreldrene. Velkommen-til-verden-sparkebuksa var det også hun som kjøpte.

– DET er sånt jeg og mine venninner snakker om. Jeg tror det alltid vil være sånn, og det kommer til å bli enda tydeligere hvis vi får barn, mener hun, og viser til foreldrene.

Faren bidrar, men som i hennes eget parforhold, finnes det noen oppgaver som bare er moras ansvar.

– Hvis mamma har tatt av sengetøyet uten å legge på nytt, venter pappa med å legge seg til hun har lagt på – sjøl om han er trøtt.

42-åringen: – Du må klare både det, og alt det andre

– Å ikke trøste døtrene mine, er min gave til dem, sier Janne Stigen Drangsholt (42) – etterfulgt av en liten latter.

Litteraturviteren og forfatteren fra Sandnes har akkurat fortalt om forskning som viser at mens gutter oftere bare får beskjed om å reise seg opp når de faller, får flere jenter trøst.

– Hvis en får trøst, blir en tvunget til å dvele ved det, og en kan utvikle frykt for at det skal skje igjen. Drit i det, sier jeg til mine jenter. Det går fint.

Hun har tre. Ei som begynte på skolen i fjor høst, ei på elleve og ei på 13.

Drangsholt har skrevet tre romaner, og begge bøkene om Ingrid Winter er kjøpt av Amazon. For å få jobb som førsteamanuensis ved institutt for kultur og språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger må man dessuten ikke først og fremst skrive bøker, men lese en hel del av dem. Og artikler.

– I «Throwing Like a Girl» skreiv den amerikanske feministen Iris Marion Young at jenter kaster ball på en annen måte enn gutter fordi de ikke legger hele kroppen bak kastet. De nøler, de er lært opp til å tenke seg om, tenke på konsekvensene, og dette hindrer jentene i å oppnå det samme som gutter, mener hun.

Derfor kjøpte Drangsholt bukser til jentene sine på gutteavdelinga da de var litt yngre. Fordi jentebukser «er så trange». Hun fortviler når seksåringen forteller at hun må forklare hvorfor hun har valgt blå jakke og Star Wars-pennal. Hun blir «utrolig provosert» over at de tre fotballspillende jentene hennes får det hun mener er dårligere treningstider, og at det er vanskeligere å finne trenere til laga deres

Forfatterens dårlige samvittighet er knytta til det å være mor. Da barna gikk i barnehage, fikk hun dårlig samvittighet hvis hun måtte levere tidlig – eller hente seint.

– En konsekvens av den typen likestilling vi praktiserer i dag, er at du gjerne kan gjøre karriere, men du må klare både det – og alt det andre. Vi skal også bake kaker, være med i FAU og drive med håndarbeid. Det er denne «flink pike»-merkelappen.

Et tankesett og en merkelapp som hemmer oss, mener hun. Også henne sjøl. Hun merker det spesielt når det er snakk om penger.

– En gang vi hadde lønnsforhandlinger, trodde jeg helt alvorlig at noen kom til å komme og si at «Du Janne, du er jo så flink, at du må få høyere lønn». Men en kollega sa at «det der kommer jo aldri til å skje. Du må legge inn et lønnskrav». Jeg er helt sikker på at en mann ikke hadde tenkt sånn. Jeg kjenner det også hvis jeg ber om honorar når jeg blir bedt om å snakke om boka mi et sted.

– Problemet i dag er at det sitter så mye inni hodene på folk. Også hos meg. Jeg må ta opp kampen mot min indre misygonist, min indre kvinnehater. Den stemmen som sier at menn er litt mer universelle og litt mer relevante enn kvinner. At guttefotball er viktigere enn jentefotball. Frigjøre meg fra tanken på at jeg er jente. Tenke at jeg er menneske i stedet.

58-åringen: – Jeg veit at jeg fikk jobben foran en mann

– Alle tar seg sånn sammen, veit du, når de kommer i rettssalen, både kvinner og menn.

Ragnhild Olsnes (58) har akkurat svart på spørsmålet om kvinnene som må møte i straffesaker i retten, viser mer anger enn mennene. Men nei, sier tingrettsdommeren i Stavanger tingrett, ikke gråter kvinnene mer, ikke uttrykker de anger oftere.

Men det dommeren ser, er talla. Mennene er i flertall i både sivile saker og straffesaker. Kvinner utgjør bare 16 prosent av dem som siktes for lovbrudd (SSB, 2016). 84 prosent av dem som straffes for lovbrudd, er menn (SSB, 2014). Hun ser dem i straffesakene, i de sivile sakene, hun ser at mennene dominerer alle sakene som kommer fra næringslivet.

I barnefordelingssaker, eller foreldretvistsaker, som det heter i dag, ser hun derimot ei endring fra hun begynte som dommer i 1993. I 2017 vil mennene ta ansvar for barna, og de argumenterer med at de har bidratt i barnas liv mens paret fortsatt var et par.

– Mange flere menn vil ha delt omsorg nå enn før. De beskriver som regel en annen arbeidsfordeling – at de har gjort mer enn kvinnene sier at de har. Kvinnene sier på sin side at mennene har deltatt mindre enn det mennene sjøl sier, forklarer hun.

Olsnes, født i Telemark, blei utnevnt til tingrettsdommer i Drammen tingrett i 1993 etter studier og de første arbeidsåra i Oslo. Den gang 35 år gamle Olsnes søkte, og fikk jobben. I Norge var det et politisk mål om flere kvinnelige dommere, noe Olsnes dro nytte av. Etter intervjurunden blei dommerstillinga hennes.

– Jeg veit at jeg fikk jobben foran en mann. Jeg hørte at han følte seg forbigått, men jeg snakka ikke med ham sjøl. Men jeg hadde ingen problemer med å bli kjønnskvotert, sier hun, og legger til at det er forskjell på moderat og radikal kjønnskvotering.

– Den moderate varianten er å velge ei kvinne når kandidatene er like godt kvalifiserte, forklarer hun.

– Det er fint at rettsvesenet har flere kvinner nå enn tidligere. Vi har alle ulik erfaringsbakgrunn. Mangfold tror jeg på!

Om kvinner oftere har dårligere samvittighet, tør hun ikke mene noe om. Å kjenne på det å ha dårlig tid, gjør hun imidlertid både titt og ofte. Når måltallet og saksbehandlingsfristen nærmer seg, og saksdokumentene ennå ikke har nådd henne. Sjøl om det ikke er henne forsinkelsen skyldes.

På 70-tallet var hun ung, og etter hvert blei hun jusstudent. Hun valgte kvinnerett som spesialfag. Faget så på om lovene var utforma slik at de favna kvinner og menn likt. Hun ser flere kvinnelige ledere, og politikere, i dag, og mener verden har gått framover siden hun var ung. Men samtidig frykter hun at pendelen svinger.

– Det er et enormt fokus på utseendet for kvinner. Det å ta seg ut. Det fungerer kvinnediskriminerende. Individualismen gir oss litt mye «meg», og litt lite «vi».

Både på godt og vondt, mener dommeren.

– For meg er det helt tydelig at kvinner har bedre selvtillit. Det er bare å se på utdanningseksplosjonen. Men når det kommer til planlegging, tror jeg vi kvinner planlegger andre ting. Vi er kanskje litt mindre gode på karriereplanlegging. Jeg tror, jevnt over, at kvinner er mindre ambisiøse og mindre opptatt av karriere enn menn, mener hun.

– Det høres kanskje litt dumt ut, siden jeg er kvinnelig dommer, men jeg er ikke så veldig ambisiøs.

Hun er dommer, interiørkonsulent og forfatter, men også lærer, sykepleier, butikkmedarbeider, kokk, sjåfør, noen få ganger sjef, mor, datter, søster, kone og samboer. Og journalist. Historien om likestilling i 2017 handler om menn som bretter klær, legger unger og baker kaker. Den handler også om kvinner som «ikke har grunnlag for å snakke på vegne av alle», og sender ballen videre når de mottar en pasning. Og så handler den om kvinnene som ikke gjør det.

Nyttårsforsettene er for lengst lagt til side. Så i år lager jeg meg et vårforsett til 8. mars. Skitten inni kjøleskapet er ikke bare min. Så hvorfor skal bare jeg skal fjerne den? Hun som sitter på skuldra mi og sier at jeg må vente til jeg blir spurt, skal ikke bli lytta like mye til i år. Om noen foreslår meg, skal jeg si ja. Søke på den jobben. Ta sjansen.

Og si ja når journalisten ringer, da.