NRK Meny
Normal

Levende katastrofe som vekker latter

Det vandrende katastrofeområdet Ingrid Winter er tilbake i romanen «Winter i verdens rikeste land». Det blir både pinlig og morsomt. Morsomst er det når fortellingen ligger tett opp til det sannsynlige.

Janne Stigen Drangsholt

Bok nummer to om Ingrid Winter blir sikkert ikke den siste, spår NRKs anmelder.

Foto: Thomas Espevik / NRK

Herlighet, som Ingrid Winter kan rote det til for seg! Ingrid underviser i engelsk litteratur ved Universitetet i Stavanger, er gift med advokaten Bjørnar, har tre døtre og er ny-innflyttet i huset de kjøpte altfor dyrt i romanen «Ingrid Winters makeløse mismot» .

Damen som kan karakteriseres som et levende katastrofeormråde, kom seg helskinnet gjennom viderverdighetene både på jobb og hjemme den gang, og jammen klarer hun ikke brasene til slutt nå også, selv om det ser håpløst ut.

Tabbe etter tabbe

Det ville være å spolere moroa, skulle jeg gjengi for mye av handlingen. Så her er noen stikkord: Husrenovering som går skeis, nye, selvgode naboer, hundre år gammel morfar med amorøse anfektelser, akademiske formidlingsrådgivere fra helvete. Legg så til løsmunnethet etter litt for mye vin, en hevngjerrig postmann og et ekteskap på vei dit pepper'n gror, så har du en viss peiling.

I takt med Ingrids akselererende katastrofer, raljerer Janne S. Drangsholt over det byråkratiske universitetsmiljøet, der rapporter skal skrives og ekstern evaluering effektueres, mens Ingrid fortvilet forsøker å rydde tid til å søke om forskningsmidler til programmet «Kulturutvikling og kvantitative prosjektunderlag, bedre kjent under det uheldige akronymet KULPUL».

Hun latterliggjør de barnehageansattes pedagogiske tilnærming til oppførsel og inkludering, og kvester venninne-gjenger der det gjelder å imponere mest mulig med flotte reiser, politisk korrekt designkunnskap og nytt, stilrent interiør.

Skarp humor

Janne Drangsholt skriver intelligente underholdningsromaner. Under situasjonskomikken ligger en melankoli over det heseblesende velstandslivet som så mange av oss lever. Jeg kunne kanskje ønsket meg mer av den ettertenksomme biten.

I denne nye romanen blir det litt som når Frode i NRK-serien «Side om side» blir stadig dummere på Jernia-jobben eller Jonas blir hysterisk tafatt som singel. Jo lenger bort fra en mulig oppførsel vi kommer, jo mindre pinlig og morsomt blir det. TV-serie-parallellen er forøvrig ikke helt feil:

Drangsholts motor er også dialogen. Det er når Ingrid lar følelsene styre og tar munnen så altfor full, at det virkelig blir prekært. Men her er potensiale til mer:

Allerede på første side setter hun leserne i alarmberedskap når en stresset Ingrid i bilkø på vei til barnehagen åpner mindfulness-appen, som «absolutt aldri må utføres i forbindelse med håndtering av bil». Denne infame registreringen blir ikke utnyttet. Mange løse tråder vekker forøvrig mistanke om at det nok blir flere møter med Ingrid Winter i årene som kommer.

Bonus-materiale

For den som har lest en bok eller to fra før, bugner det av litterært bonusmateriale. Drangsholt kan for eksempel skrive at

Noe var helt klart alvorlig galt i Danmark, så mye var sikkert.

Winter i verdens rikeste land (s. 90)

uten at det har vært sagt et ord om Danmark. Shakespeare, derimot, og leserne, får en vennlig hilsen. Eller hun «tagger» Jonathan Safran Foer, når hun skildrer Bjørnars ubehjelpelige oppussingsprosjekt med følgende adjektiver:

I et øyeblikk som både var ekstremt høyt og utrolig nært, løsnet rekkverket Bjørnar stod på (...) Jeg så ham falle som kroppene fra World Trade Center.

Winter i verdens rikeste land (s. 170)

Selvironi

Når vi ler av Ingrid Winter, ler vi også av oss selv. Det er ikke så dumt. Og vi trenger jo ikke grave oss til bunns i sorgene (eller under alle skilpaddene, som Ingrid ville sagt det) hver gang.

Hva er det britene kaller slike bøker? «A good read»? Det er artig å følge Ingrid, selv om vi ikke akkurat rokkes av ny erkjennelse.

Som seg hør og bør, avslutter Janne Stigen Drangsholt med en opptur. Også da er hun gavmild, rent litterært, med et lite nikk til godeste André Bjerke:

Tro ikke mørket når lyset går ned i skumringens fang, sa morfar, - alltid er det på jorden et sted soloppgang.

Winter i verdens rikeste land (s.262)

Amazon kjøper verdensrettighetene til norsk roman

Intervju med Janne Stigen Drangsholt