Drømmen om en bedre fremtid
De er unge, engasjerte og sultne på endring. Alle har det samme målet. Nemlig å få politikerne til å lytte.
Aristide (20) kan ikke huske et liv uten rasisme. «Ape», «gorilla» og «neger» er ord han har fått slengt etter seg siden barndommen.
Malin (26) pleide å få brødmat til middag de dagene faren ikke hadde nok penger. I motsetning til de andre i klassen, hadde hun skitne og hullete klær.
NRK har møtt fem unge i 20-årene som brenner for hver sin hjertesak. Alle har et håp om å gjøre verden til et litt bedre sted.
Men hva vil politikerne gjøre for at de unges drømmer skal gå i oppfyllelse?
Kapittel 1: Antirasisme
Aristide Sagbakken (20) fra Asker husker det som om det var i går. Kommentaren han fikk da begge fotballag sto på rekke og skulle takke for kampen.
– «Takk for kampen»
– «Takk for kampen»
– «Takk for kampen»
– «Ape»
Han var seks år på den tiden. Det var ikke første gang han opplevde rasisme. Men denne gangen stakk det dypere.
Så dypt at han dro hjem etter kampen og gråt for seg selv.
Aristide begynte med å stå foran speilet og håpe at han kunne våkne opp som hvit dagen etter.
– Jeg var veldig redd for mennesker i mange år. Alle slags mennesker. Jeg følte at de var ute etter å såre meg.
NRK har dykket ned i unges hjertesaker. Folk i 20-årene fra hele landet har fortalt om hva de bryr seg aller mest om.
Helt i toppen kommer saker som klima og miljø, psykisk helse, utdanning, fattigdom og antirasisme.
Aristide er én av mange som brenner for et av disse temaene.
Da han var 14 år begynte karrieren som fotballspiller i toppidretten. I 2019 debuterte han for Mjøndalen i Eliteserien.
Selv om karrieren har vært under utvikling, har rasismen stått på stedet hvil. Fra tribunen har tilskuere ropt etter han.
– Få den negeren av banen!
Motspillere hvisker stadig stygge gloser når de kommer tett på.
– Gorilla
Selv om han i dag er voksen, gjør kommentarer som disse noe med han.
– Rasisme får meg til å føle at det ikke har noe å si hvor hardt du jobber. Du er likevel ikke noe mer enn en «neger» eller «svarting».
I oktober 2020 sto Aristide frem i NRK og fortalte om rasisme i norsk fotball. Like etterpå ble han invitert til stortingspresidenten for å snakke om problemet.
Siden da har ikke 20-åringen merket noen bedring. Verken i sitt eget liv, eller i politikken.
Derfor fortsetter han å snakke om det. For alle dem som ikke tør.
– Jeg orker ikke å sitte og vente på at noen andre skal gjøre det. Hvis alle tenker sånn, er det ingen som gjør det.
Han mener det først må bli lettere å rapportere om rasisme når det skjer. Både i idretten, men også utenfor. Kun sånn får man gode tall på hvor vanlig det er.
– Det er viktig å få folk som jobber for saken inn i det politiske. Inn der det faktisk kan gjøres forandringer. Det er bra at vi prater om det, men noe konkret må gjøres.
Aristide håper at lovord en dag kan bli til handling. Han vil heller ta all verdens rasisme selv, enn at andre unge opplever det han har måttet tåle.
Han tror på forandring. Men forandring kommer ikke av seg selv.
– Når jeg en dag får barn, håper jeg de kan vokse opp i en verden der de slipper å tenke på om huden deres er feil. Jeg håper de kan være stolte av egen hudfarge.
Kapittel 2: Klima og miljø
For fem år siden var Victoria Johannessen (25) den som ofte dro på shopping. Bruktklær var et begrep hun ikke hadde noe forhold til.
Matvarer med plastemballasje ble lagt like lett i handlekurven som dem uten.
Så begynte hun å se på dokumentarer om klima og miljø. Bildene på skjermen satte en støkk i henne.
Bilder av tonnevis med plast i og rundt havet. Dyr som brant inne i overtente skoger.
– Først mistet jeg en del håp. Livsgnisten forsvant på et vis. Det var så mange mørke meldinger om klima og miljø.
De mørke tankene festet seg. Hun klarte ikke å glemme. Forsøpling i parker og på gaten ble til bilder av dyr kveilet inn i plast.
Behovet for å lese om klima og miljø ble stort. Mens mengden kunnskap økte, vokste også et ønske om å gjøre noe.
– Jeg lærte om alle måtene man kan påvirke og gjøre ting bedre. Det har gitt meg ekstremt mye motivasjon og inspirasjon til å bli bedre selv.
I dag bruker 25-åringen fra Karmøy mange timer i uken på frivillig arbeid for dyrevelferd og klima.
Når andre sløver bort varme sommerdager, plukker Victoria søppel langs strendene.
– Folk i Norge bryr seg absolutt ikke nok om klima og miljø. Det ser du på måten samfunnet vårt er bygget opp på. Bruk og kast. Handle, handle, handle.
Selv har Victoria begynt å kjøpe brukt. Maten i kjøleskapet er plantebasert. Og emballasje er nå en fiende hun prøver å ha lite med å gjøre.
– Klima og miljø betyr ekstremt mye. Det handler om mitt liv, og eventuelle barn og barnebarn sine liv. Det er nå vi velger hvor levelig jorden kommer til å bli i fremtiden.
Selv om 25-åringen selv ikke er partipolitisk engasjert, jobber hun for saker som i stor grad er politikk.
Det er hun bevisst på når hun selv skal stemme til høsten.
– Jeg tenker at politikerne har et stort ansvar. Det fine nå er at de fleste partiene setter klima og miljø på agendaen. Mange har samme mål, men ulike fremgangsmåter.
Vi må slutte å ha fokus på det materialistiske, mener Victoria. Og heller definere vår verdi ut ifra hvem vi er og ikke hva vi eier.
– Det å bry seg om miljøet er et valg. Men samtidig er det ikke et valg på en måte. For det å ikke bry seg vil gå utover så mange andre enn deg selv, i tillegg til deg selv.
Kapittel 3: Psykisk helse
– Hei og velkommen til ny podkast! Jeg har det ganske bra i dag. Håper dere også har det.
Henrik Moholdt (25) sitter hjemme i sofaen på Hønefoss. Herfra snakker han til mellom 300 og 500 mennesker hver søndag.
Temaene varierer fra tvangshandlinger til spiseforstyrrelser. Likevel har de én ting til felles. Alle handler om psykisk helse blant menn.
– Det som gjorde at jeg ble engasjert i psykisk helse, var jo min egne psykiske helse.
Høsten 2019 våknet Henrik en dag og følte seg annerledes. Han var akkurat ferdig utdannet barnevernspedagog, og hadde kjøpt leilighet med samboeren.
På utsiden så alt ut til å være på stell. På innsiden følte Henrik det totalt motsatte.
Ikke var han godt nok trent, eller god nok til å lage mat. Den nye jobben hadde han ikke begynt å mestre. Og ikke var han handy nok.
Trodde han.
– Selvbildet var ganske dårlig. Jeg følte at jeg ikke var der jeg burde være i forhold til min alder. Jeg kjente på mange vonde følelser.
De vonde følelsene kunne han snakke med samboeren og moren om.
Likevel savnet han mannlige forbilder som kunne dele åpent rundt psykisk helse.
For Henrik ble åpenhet redningen. Den gjorde at han sakte, men sikkert ble bedre.
Slik fikk han ideen til det som i dag heter «Psykt mann». En Instagramkonto og en direktepodkast som tar opp psykisk helse blant menn.
– Jeg har inntrykk av at jenter er bedre på å snakke åpent om følelsene sine. Blant gutter er det litt mer tabu. Derfor er det så viktig å åpne for at også vi kan gjøre det.
Henrik mener det er helt nødvendig. For utfallet av det motsatte kan være fatalt.
– Ytterste konsekvens er flere selvmord blant menn. Tallene der er allerede høye. Det er det vi ønsker å forebygge.
25-åringen drømmer om at det skal bli enda mer åpenhet. Og mer politisk debatt rundt psykisk helse generelt.
Han har selv fått merke de positive effektene ved å være åpen. Og han har fått mange fine tilbakemeldinger på sin podkast. Også fra godt voksne menn.
– Når man snakker om ting gir man litt slipp på tankene og følelsene man har. Det gjør at man faktisk blir lettere til sinns.
Kapittel 4: Fattigdom
Da Malin Solberg Lyngen (26) var barn, merket hun at hun var annerledes enn de andre på sin alder.
Deres klær var alltid rene, uten hull og slitasje. De fikk delta på flere fritidsaktiviteter enn henne. Og de kunne ha gjester hjem på middag etter skolen.
Malin derimot, fikk ikke alltid servert middag overhode. Hjemme hos henne hendte det at det varme måltidet ble byttet ut med brødmat.
– Min oppvekst var turbulent. Og litt trist, egentlig.
Malin vokste opp på Sagene i Oslo med faren sin. Moren var alkoholiker og ikke i bildet.
Faren var ung uføretrygdet. Den lille familiens inntekt var kun det de fikk i støtte fra Nav og barnevernet.
– Jeg kunne bli mobbet for hvor tynn jeg var, og fordi jeg aldri kunne ha besøk.
Det verste for Malin var derimot barnebursdager.
Blant andre barn med flotte gaver, var hun det sorte fåret. Den særlig barnas foreldre så ned på.
Hun hadde ikke råd til fine bursdagsgaver eller selskapsklær.
– Til slutt valgte jeg ikke å bli med på barnebursdager. Det var ikke noe gøy, for der ble jeg pratet om og sett ned på.
Fotballen ble Malins eneste fristed. Der var hun sidestilt med de andre. Kostnadene var heller ikke for store.
På fotballbanen trengte hun ingen andre ressurser enn sine egne ben. De kunne både løpe og score mål. En av få ting i hennes besittelse av høy verdi.
– Jeg forsto nok ikke helt at vi slet med penger på den tiden. Jeg visste bare at vi var annerledes.
Da Malin ble 17 år, flyttet hun inn i sin egen kommunale bolig. Gradvis begynte hun å skjønne hvor mye faren hennes hadde ofret for at hun skulle ha det bra.
– De pengene pappa fikk, gikk jo til meg. Han spise mat han også, men gikk med hullete bukser hele året.
Malin har brukt sine opplevelser til å hjelpe andre.
Hun har blant annet snakket åpent i media om det å vokse opp i fattigdom. Det gjør hun for alle de andre der ute som har det likt eller verre.
Og det er ikke få.
Skal det skje forandringer er det særlig to ting som må til, mener 26-åringen.
– Fattigdom må prates mer om. Både på skolen, i politikken og blant vanlige folk. Så må de som lever sånn få mer støtte fra staten. De trenger en høyere sum, rett og slett.
Malin ser lyst på sin egen fremtid. For første gang har hun en inntekt. Den kan hun disponere helt på egen hånd.
Noen ganger må hun ta seg selv i nakkeskinnet. Hun kan være litt for glad i å shoppe.
Men helt tom for penger – det skal hun aldri være igjen.
Kapittel 5: Skole og utdanning
En av lærerne betydde ekstra mye for Michelle Borgen (22) da hun gikk på videregående i Oslo.
Kanskje hadde hun ikke fullført skolegangen, hvis ikke det var for den ene læreren som så Michelle litt ekstra.
Da hun trengte det som mest.
– Hun pratet med meg om hvordan det var å være Michelle med de psykiske utfordringene jeg hadde på det tidspunktet. Det hjalp veldig.
Læreren lot Michelle ta tredjeklasse over to år. Halvparten av tiden var hun på skolebenken. Resten av tiden bruke hun på å jobbe med seg selv.
Det gjorde at gnisten aldri slukket. Og skolen fortsatte å være et positivt sted for Michelle.
Selv i dag er det stedet hvor 22-åringen trives best. Det er der hun har venner. Antakelig hadde hun ikke vært et like sosialt vesen uten.
Det er der hun kan dyrke interessen for det mange vil kalle kjedelige og teoretiske fag. Og det er der hun får mulighet til å engasjere seg for skolepolitikk.
– Det viktigste for meg er at alle opplever en mening med utdanningen sin. Den må være kvalitetssikret, relevant og praksisnær.
Skolen skal være en del av livet til Michelle langt inn i fremtiden. Nå utdanner hun seg nemlig til å bli lærer.
En som den hun selv husker så godt fra videregående. Og som hun en dag drømmer om å bli for sine elever.
– Når mine fremtidige elever er ferdige på skolen, håper jeg at de tenker at de hadde det bra og trivdes. Jeg håper jeg kan bety noe for noen.
Også fritiden bruker Michelle på å være aktiv i ulike studentforeninger ved Universitet i Sørøst-Norge.
Der har hun sterke meninger om hva som skal til for å gjøre utdanningstilbudet best mulig.
Like skråsikker føler hun seg derimot ikke før høstens stortingsvalg.
– For meg er politikk litt mer flytende. Jeg står ikke fast på et parti. Jeg må sikkert tenke meg om fire ganger når jeg står i valglokalet. For å finne ut av hvor jeg havner.
Det viktigste for Michelle er å følge magefølelsen. Den har tross alt ført henne dit hun er i dag.
På stødig kurs mot drømmejobben.
Norges fremtid de neste fire årene er fortsatt uviss. Stortingsvalget 13. september vil avgjøre hvem som kommer til makten.
Og hvilke av de unges drømmer som kan gå i oppfyllelse.
Heldigvis kan du være med og bestemme.
Hei!
Lurer du på noe i forkant av stortingsvalget 13. september? Da vil jeg gjerne høre fra deg!
Send inn ditt spørsmål på e-post, så kan du være med og bestemme hva «NRK svarer» skal ta opp senere i sommer.