Søstrene ble IS-koner i Syria – nå lurer broren på om de lever

– Jeg var helt knust. Det føltes ikke ekte at søstrene mine hadde dratt til Syria, forteller 22-åringen.

I NRK-dokumentarserien «99 % norsk» deler Hassan den vonde historien om da søstrene plutselig dro fra den trygge oppveksten i det norsk-somaliske hjemmet i Sandvika til borgerkrigen i Syria.

– De første ukene etter de dro, gråt alle hjemme. Mamma, lillebror og jeg gråt hele tida. Det var vanskelig å gå på skolen, stå opp og bare oppføre seg normalt, for det var ikke så mange som visste det da, forteller Hassan og flakker litt med blikket.

Han var mellom de to søstrene i alder i søskenflokken. De var svært nære under oppveksten.

Familien, som flyktet fra borgerkrigen i Somalia til Norge i 1991, stod fortvilet igjen da de forstod at jentene hadde forvandlet seg fra vanlige tenåringer til ekstremister.

Det har nå snart gått fire år siden jentene forsvant 17. oktober 2013. I begynnelsen ringte de hjem sporadisk, og kontaktet broren på ulike chattetjenester.

Så ble det helt stille.

– Jeg savner søstrene mine. Det er mye man lurer på når man ikke har hatt kontakt på lenge. Om de tenker på deg, om de tenker på om du har det bra–like mye som du tenker på dem, og om de har lyst til å dra tilbake til Norge en dag, sier Hassan.

Søker trøst og hjelp i bestefar

På utsiden virker Hassan som hvilken som helst annen ubekymret ung mann. Student på høgskolen, trange jeans, snus i overleppa og mye humor. Mobilen er aldri langt unna–men under fasaden bærer han på en stor sorg.

I dokumentaren som sendes på NRK 1 tirsdag 26. september kl. 21.30, drar Hassan sammen med barndomskameraten Jørgen Hammer (21) til Somaliland for å bli bedre kjent, og bearbeide sorgen sammen med familien i Somalilands hovedstad Hargeisa.

– Når du ikke har sett familien på lenge. Alle vet hvordan det er. Man blir glad av det–bestemor som gir deg tusen klemmer. Det er deilig, smiler Hassan.

Mest av alt gleder han seg til å møte bestefar, som han ikke har sett på fire år.

– Bestefar er en klok mann som har opplevd veldig mye. Jeg har lyst til å høre hva han har å si om at søstrene mine har reist til Syria. Om han kan hjelpe meg eller trøste meg med den situasjonen jeg er i.

Etter mange timers reise på humpete veier i Somaliland kan Hassan endelig omfavne sin bestefar. 91 år gamle Muhamad Warsame er kamelnomade i ørkenen i Somalia.

En varm klem går over i en mer alvorstynget samtale i skyggen av et tre. Bestefaren vil vite hvordan det går med mora, og hva Hassan vet om jentene.

– Vi vet ikke hvor i Syria de er, og de har ikke ringt oss. Vi har ikke hørt fra dem, forteller Hassan, og spør hva bestefaren synes.

– Jeg ber om at de kommer tilbake, men tror ikke det. Kanskje lever de ikke engang. De ville ringt hvis de var i live, selv om de hadde fått beskjed om ikke å gjøre det. Jeg tror de er døde, og hvis de er døde, må vi bare akseptere det, sier 91-åringen.

Etterlyst og siktet

I den prisbelønte boka «To søstre», beskriver Åsne Seierstad broren Hassan som en kritisk motstemme til søstrene, som ble stadig mer radikalisert.

Selv mente jentene broren kun var opptatt av trening, henge med venner og dataspill, ifølge boka.

Jentene, som var 16 og 19 år da de dro, endte trolig som husmødre i byen Raqqa i Syria, IS-ekstremistenes høyborg. Der giftet de seg med fremmedkrigere, og fikk barn.

– Det er rart å tenke på at jeg er onkel til noen barn i Syria som har en far som er med i IS, sier Hassan, og blir stille.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) bekrefter overfor NRK at de to bærumsjentene er under etterforskning, og at de er siktet for deltakelse i en terrororganisasjon.

For et halvt år siden ble de jentene etterlyst internasjonalt gjennom Interpol på bakgrunn av en rettslig kjennelse i Norge.

PST ønsker ikke å svare på om de mener jentene er i live, eller andre opplysninger de måtte ha om dem.

– Generelt er det svært krevende å etterforske slike saker på bakgrunn av hva som faktisk skjer i Syria og Irak. Vi ønsker ikke å gå nærmere inn på hvilken informasjon vi har eller ikke, sier Trond Hugubakken, kommunikasjonsdirektør i PST, til NRK.

PST regner med at rundt hundre nordmenn har sluttet seg til IS, men tallet kan være høyere.

– Av disse regner vi med at 20 er døde, og at rundt 30 har returnert til Norge. Det betyr at rundt 40–50 fremdeles befinner seg i Syria og Irak med usikker status for om de er i live eller døde, sier Hugubakken.

PST regner også med at det er født 10 barn av norske kvinner som har reist ned. I tillegg kan det være flere barn med norsk tilknytning, dersom norske menn har fått barn med andre kvinner.

De som hittil har returnert til Norge har enten blitt dømt, sitter i varetekt i påvente av en rettsprosess eller venter på ankebehandling av en dom.

Ingen livstegn

Under turen i Somaliland sender Hassan bilder til søstrene av seg selv og kompisen, og av det de opplever underveis. Han håper en dag å få et svar, men mobilen er taus.

Siste melding fra søstrene er registrert i 2014.

– Jeg tenkte først at det ikke var deres feil, at det var noen som tvang dem, og at de ikke ville det, men ble overtalt på noen måte. Men de er så hjernevaska at de ikke vil tilbake. De ser på IS som den neste islamske staten som skal ta over verden. Det er vanskelig å få dem tilbake fra noen sånt.

Da faren etter store anstrengelser i 2013 klarte å treffe døtrene sine i Syria, ville de ikke forlate det krigsherjede landet.

Kontakten ble brutt. Nå vet ikke familien lenger om de er i live.

Terrorgruppa IS er i ferd med å bli presset ut av Raqqa og Nord-Syria i harde kamper. USA og dets allierte mener de nærmer seg slutten av et flere måneders slag mot IS-hovedstaden.

Ifølge PST har de norske fremmedkrigerne som fortsatt er igjen i Syria vært der veldig lenge, og er så sterkt overbeviste om IS´ hellige krig at de er villige til å gå i døden for den.

På stranda i Somaliland stiller bestekameraten Jørgen Hammer spørsmålet om Hassan fremdeles tror at søstrene lever.

– Jeg vet ikke.....Jeg føler de er døde, svarer Hassan, nølende.

Han ser ut til å lete litt etter ordene før han fortsetter:

– Men det er nesten bedre, for da slipper jeg hele tida å tenke på om de har de de bra nå. Hvis jeg hadde funnet ut at de var døde, så hadde det nesten vært en lettelse, selv om det er trist å si.