Isak Dreyer bærer tømmerstokker i en konkurranse i Norges tøffeste.
Erlend Lånke Solbu

Gang på gang har Isak Dreyer (26) bevist at han er litt av en tøffing.

Isak Dreyer spretter garn.

Han hentet styrke, utholdenhet og list fra et liv som fisker og snekker.

Isak Dreyer.

Dette er hans historie.

Isak Dreyer.
Synnøve Sundby Fallmyr

En hardbarka jævel

En hardbarka jævel

Han kan offisielt kalle seg «Norges tøffeste».

Fisker, snekker og jeger Isak Dreyer fra Bodø er ingen typisk norsk 94-modell:

Han eier ikke PC. Går i slitte klær selv om han har råd til nye. Bruker helst fritida til å jakte med hunden Buster, eller til å pusse opp huset sitt.

Historien om Isak er en klassisk «underdoghistorie»:

Mens de andre nikket bekreftende da programleder Jørgine «Funkygine» Vasstrand forklarte diverse treningsøvelser, som burpees, boxjump og snatch, stod bare Isak og lo. Hva i all verden er snatch.

– Hobbytrimmeren fra arbeiderklassen, kalte han seg selv.

Og Jørgine? Aldri hørt om før han meldte seg på.

I to uker konkurrerte 10 gjennomtrente deltakere mot hverandre på en nedlagt oljeplattform i Trondheim for å vise hvem som var sterkest, fysisk og psykisk.

Blant personlige trenere, dansere og idrettsutøvere skulle Isak vise hva han var god for.

Fiskeren fra nord slo ut de andre veltrente konkurrentene med styrke og utholdenhet fra godt, gammeldags hardt arbeid og praktisk kunnskap.

I tillegg til list, og sist, men ikke minst:

lyst.

Isak Dreyer.
Foto: Erlend Lånke Solbu / NRK
Foto: Erlend Lånke Solbu / NRK

Mange har fulgt Isak Dreyers vei mot toppen.

Isak Dreyer vinner sesong 3 av Norges tøffeste.
Foto: Erlend Lånke Solbu / NRK
Foto: Erlend Lånke Solbu / NRK

Han skilte seg ut fra de andre deltakerne som den eneste «arbeideren», og ble fort en favoritt.

– Deilig å kunne levere da det gjaldt, sier han når han vinner.

Isak Dreyer, vinner av Norges tøffeste, sesong 3.
Foto: Erlend Lånke Solbu / NRK
Foto: Erlend Lånke Solbu / NRK

En arbeidstid styrt av naturen

Som fisker og snekker er han vant til å sove lite, jobbe hardt og lenge. Ofte under ugunstige forhold og i dårlig vær.

Arbeidsdagen begynner gjerne i tretiden på natta og varer til skipperen bestemmer at dagen er over.

På en grunn som alltid beveger seg, gjerne i stiv kuling, med sjøsprøyten i fleisen, og store deler av tiden i mørket, skal flere tusen fisk bløgges (altså skjæres over strupen) og kastes i lasterommet. Noen veier flere titalls kilo.

Men når vi møtes, er det ikke slik.

Denne dagen bader Røst, hvor skreifisket pågår for fullt, i ei kald og klar vårsol, og det er så vidt sivet beveger seg. Nostalgiske 50-tallshus preger det flate og forblåste landskapet, dekorert med villsau og torsk til tørk på rekke og rad.

Fra desember til påske er det skreisesong, og Isak og resten av mannskapet på tre jobber nesten døgnet rundt for å fange fisk og fylle kvoten (altså antall tonn fisk de har lov til å fiske) før torsken svømmer nordover til Barentshavet igjen.

– Vi jobber når fisken er der, den styrer arbeidstiden vår.

De er stort sett om bord i båten hele tiden. Ja, med mindre de fisker fra Røst. Det er eneste plassen de har ei rorbu å bo på.

– Jobben lar seg dårlig kombinere med kjæreste og familieliv, og jeg går rundt med konstant betennelse i armen, sier Isak og vrir litt på håndledd og skulder.

Samtidig gir det ham en frihet. En deilig frihet.

Fisker Isak Dreyer (26) fra Bodø. Her om bord på sjarken på Røst.

Isak og resten av mannskapet er tilbake fra dagens tokt.

Foto: Synnøve Sundby Fallmyr / NRK

– Jeg er født noen tiår for sent

Stadig flere av oss bor i byer. Hver og én av oss trenger ikke like mye av kunnskapen som tidligere generasjoner har opparbeidet siden tidenes morgen, og som «alle» kunne før.

Rett og slett fordi det ikke er nødvendig i hverdagen som følge av teknologiske løsninger, og fordi vi er rike nok til å betale fagfolk for å gjøre jobben.

Men er dette i ferd med å snu?

Mange unge ser nå ut til å surfe på en «tilbake til naturen-bølge» med netter i hengekøya, toppturer og isbading.

Isak? Ikke imponert.

Han synes det virker som alle gjør det mest for å legge ut kule bilder på Instagram.

– Det er en tragedie at vi er i så lite i stand til å ta vare på oss selv. Mange kan hverken tenne bål eller bløgge fisk. Jeg synes det er helt fjernt.

Selv er han vokst opp i bæremeisen. Siden barndommen har foreldrene tatt ham med på tur.

– Jeg tror jeg bare var et par uker gammel på min første lengre telttur. Jeg har fått det inn med morsmelka, for å si det sånn.

Man skal tidlig krøkes hvis man god krok skal bli. Her er Isak i full gang med å kutte ved.

Isak Dreyer som barn.
Foto: privat
Foto: privat

– Hvis jeg får en sønn, skal jeg ta ham med på jakt i indre Troms og plassere ham i rypedungen, og ta et bilde som dette. Akkurat som moder'n og fader'n gjorde med meg. Utfordringen er bare å finne ei dame som er med på det, sier Isak.

Isak Dreyer som barn. På jakt i indre Troms.
Foto: Privat
Foto: Privat

Lille Isak i fanget på mor og venter på napp.

– Jeg er veldig takknemlig for foreldrene mine.

Mor og Isak på vinterfiske.
Foto: Privat
Foto: Privat

Isak er eldstekar i søskenflokken på seks. Siden tenårene har han jaktet – helst lange turer, helst alene med Buster.

Det går ikke alltid like bra.

Krabbetur fra helvete

Som fjellturen i august i fjor, et par uker før innspillingen av Norges tøffeste.

– Jeg stod og fiska i et vann. Helt til føttene var så kalde at jeg ikke hadde følelse i dem lenger. Da jeg begynte å gå mot teltet, fikk jeg etter hvert smerter under fotsålene. En betennelse eller noe. Det gjorde så jævlig vondt å stå oppreist.

Så der lå han, da. Langt oppå Saltfjellet i Nordland uten i stand til å gå. Uten mobildekning.

– Slik jeg så det, hadde jeg tre alternativer. Én: Få kontakt med dem som hadde slått leir på andre siden av vannet, be om hjelp, og sette i gang en redningsaksjon. To: Ligge i lyngen til jeg ble etterlyst, for så å sette i gang redningsaksjon. Tre: Komme meg hjem for egen maskin. Hvilken tror du jeg valgte?

Mens han forteller, står han og spretter brukt garn av telnene (garntauet) i rorbua på Røst, slik at tauet kan brukes om igjen. En jobb de alltid går i gang med når dagens fangst er levert.

Nå smiler han lurt, peker kniven mot meg og venter på svar i skinnet fra lysrøret i taket.

Tja. Tviler sterkt på at du ba om hjelp, og ville neppe bli etterlyst, så… Men… Hæ, hvordan klarte du...

– Krabba. 18 timer tok det. To og ei halv mil.

Han gliser, så holder han hendene opp, peker litt fremover og myser forbi fingrene:

– Du vet når du er på tur og skimter to topper i horisonten? Da visste jeg at da – da var jeg halvveis. Det er ikke ofte jeg kaster klær, men den buksa gikk rett i søpla da jeg kom hjem, for å si det sånn.

Så fortsetter han å sprette garn.

Men… Hvordan...

– Nei, det er utrolig hva du får til når du ikke har noen valg. Dessuten, hvis jeg hadde sett på de to fjelltoppene i horisonten og tenkt «dit skal jeg», hadde det virka umulig. Men å komme meg til den steinen rett foran meg, dét kunne jeg klare. Så neste stein. Og neste.

Fisker Isak Dreyer spretter garn på Røst.

Kveldene på Røst tilbringes i rorbua i et hav av garn, med en kniv og øl.

Foto: Synnøve Sundby Fallmyr / NRK

Men hvorfor ba du ikke de på andre siden av vannet om hjelp?

– Ja, jeg kunne bedt om hjelp, men det hadde gått på selvrespekten løs. Og det skjer ikke.

Hvorfor går det utover selvrespekten din å be om hjelp?

– Nei, som sagt, hvis jeg tror jeg klarer det, så prøver jeg. Jeg vil leve opp til mine egne forventninger og gripe sjansen for å bevise for meg selv hva jeg er god for.

Men, tøffing eller ei, turen var utvilsomt ei heftig påkjenning. Smertene i føttene hadde han gjennom hele konkurransen.

– Vondt, ja. Men ikke et problem.

Den fysiske smerten er den enkleste å håndtere. Det er verre med den andre.

Ikke som de andre

Nå får Isak mye oppmerksomhet og anerkjennelse for den han er. Damene og mediehenvendelsene står i kø.

Slik har det ikke alltid vært.

– Jeg var alltid han rare. Gikk i dårlige klær, var alltid alene, likte friluftsliv. Det var det ingen av de andre gutta som likte på den tiden.

Han rister på hodet, hever brynene og peiver litt med kniven.

– Men nå! Ja, nå skal alle gå på topptur og ta bilder av seg selv.

Ikke bare synes Isak det er deilig å vinne konkurransen, for «det er godt å gjennomføre», som han sier. Det er mer i lufta. En slags hevn.

Skoletaperens revansje.

Det er ingen hemmelighet at norsk skole har vært tilpasset for dem som klarer å sitte stille, liker å lese, som klarer å gjøre ting selv om det er uhorvelig kjedelig.

Isak er dårlig på begge.

– Det er min forbannelse, sier mamma, at jeg er kjempegod på det jeg liker. Men det er også det eneste jeg er god til.

Derfor tok det lang tid før han lærte å lese. Det løsnet først da faren ga ham et jakt- og fiskeblad.

Men å si at han mistrivdes på skolen, blir feil. Han var i alle høyeste grad til stede, for det var jo der det skjedde. Derav lite fravær.

Isak roser flere av lærerne for å ha gjort alt de kunne, men det gikk bare ikke. Han var og ble en villstyring. Og nei, han har heller ikke fått noen diagnose.

– Å, som de har lett! Men de har ikke funnet noe. Til deres store frustrasjon.

Under skolegangen flyttet familien litt til og fra Tromsø på grunn av morens videreutdanning som lege. Men det skar seg ett år på ungdomsskolen.

– Ja, jeg ble jo på nytt han rare i dårlige i klær som likte jakt…

«Fysisk mobbing», kaller han det.

– Noen må alltid ha en hakkekylling, vet du. Så ble det meg, da. Da fikk jeg kjenne på det å ikke være verdt en dritt.

Han har likevel klart å snu det rundt.

Nå henter han hatet frem hvis han trenger et ekstra gir.

Fisker Isak Dreyer.

Etter ungdomsskola gikk han mer eller mindre rett ut i jobb som snekker. Tiden gikk til snekring og jakt, deretter militæret.

Men der bestemte plutselig en nær venn seg for å avslutte livet.

– Like før hadde jeg spurt om vi skulle på jakt sammen. Plutselig var han ikke der mer. Og det er selvfølgelig veldig trist. Men det er ikke noe å gjøre med det. Han kommer aldri tilbake.

Om det er på grunn av kulturen i byggebransjen og blant gutter generelt, vet han ikke helt. Men man snakket ikke om følelser. Hvis man ikke hadde de rette menneskene å si det til, var det bedre å la være.

– Men synes du det er svakhet å vise følelser?

– Nei, nei, herregud. Det har ingenting med saken å gjøre. Tvert imot. Du må ikke være så tøff at du ikke tør å vise hva du føler.

Den lengste turen

Men å sette seg ned og synes synd på seg selv, løser ingenting, mener Isak.

Hans metode for å løse problemer var, og er, mye fysisk hardt arbeid og lange turer.

– La oss si det enkelt: hvis du er lei deg, fordi du ikke får ei jente du liker, en jobb du ville ha, eller noe sånt. Da er løsninga mi å gå til nederste trinn av Maslows behovspyramide, helt ned til primærbehovene; skaffe mat, vann, varme og søvn. For hvis dine oppgaver i løpet av dagen er å skaffe det, da fordufter de andre problemene.

Ekstra store problemer krever ekstra lange turer.

Fisker Isak Dreyer på Røst.

Isak er vant til å være alene.

Foto: Synnøve Sundby Fallmyr / NRK

Én tur ble spesielt lang. Eller, tur og tur. Han endte med å bo alene på ei hytte i skogen uten vann eller strøm i to vintre.

For i militæret møtte han ei jente som han var sammen med i flere år. Men etter hvert innså de begge av hver sine røtter var for sterke. Hun ville bo på Vestlandet. Han ville bo i Bodø.

Uten et sted å bo dro han nordover igjen – alene. Heldigvis hadde han hunden Buster. Sin kjøpte bestevenn, som han sier.

Å bo hos foreldrene var ikke et alternativ, så for å spare penger til å kjøpe seg hus, flyttet han inn i familiehytta utenfor byen. Der bodde han mens han fortsatt dro på jobb som snekker.

Men på kveldene var det Isak og Buster på hytta.

Vintrene var verst. Det var mørkt ute, og det var mørkt inne.

Selv jakt ga ikke glede.

– Jeg var langt nede. Vet du hva, det var faktisk nesten verre enn det med kompisen min i militæret. Eller, ikke sånn da, men verre å forholde seg til på en måte.

Han stopper garnsprettinga, setter kniven i trekassa og lener seg på den mens han holder den andre hånda i ei løkke i taket.

– For med ham var det sånn, ok, han finns ikke lenger, punktum. Men da det ble slutt mellom meg og henne... Jeg visste at hun levde videre og hadde det bra – uten meg.

Fisker Isak Dreyer (26) fra Bodø.

I rorbua på Røst forteller Isak om noe av det som har preget ham gjennom livet.

Foto: Synnøve Sundby Fallmyr / NRK

Der satt han.

Kveld ut og kveld inn, alene med Buster på hytta i skogen utenfor Bodø foran et stearinlys trykt ned i ei rødvinsflaske. Uten telefon eller PC. I dyp kjærlighetssorg. Da får du tid til å tenke, da.

– På to år fikk jeg besøk to ganger, sier han og holder opp to fingre.

– To.

Men inviterte du folk, da?

Han ser ned og trekker på skuldrene.

– Det ble aldri sånn. Altså, jeg var jo innom familie og venner i byen. Men det ble lite med besøk på hytta.

Likevel er han glad for denne perioden.

– Jeg tror jeg trengte å tenke gjennom livet. Og jeg lærte spesielt én ting: Ingen kommer og banker på døra og hjelper meg ut av dette sorte hullet. Ingen plukker meg opp i bilen og kjører meg til psykologen. Det er jeg, og ingen andre, som må gjøre jobben.

Vi går alle i et mønster, sier han. Det er opp til deg selv om du vil være i mønsteret for resten av livet, eller om du vil bryte og finne et nytt mønster.

Han ville bryte.

Så han bytta ut hus med båt og planker med fisk.

Når Isak er på havet, er det tøffeste å tenke på at Buster er hjemme uten ham.

Heldigvis passer søstera og samboeren på, for de bor sammen med Isak.

Buster og Isak Dreyer.

To gode venner.

Buster har vært ved Isaks side alle de fire årene han har levd.

Nå har de noen uker sammen før makrellfisket starter.

Isak Dreyer med hunden Buster hjemme i Bodø.

En arbeiders erkjennelser

I rorbua på Røst spretter Isak fortsatt garn, og det har blitt mørkt ute.

Men, du som er så tøff – hva er dine svakheter, da?

– Skulle ikke du reise i morgen tidlig?

Jo, hva…?

– Ja, for dette tar tid.

Han slår i lufta med kniven for hvert poeng.

– Ikke har jeg utdanning annet enn fagbrevet som tømrer. Ikke kan jeg bruke PC. Jeg kan aldri ha en kontorjobb. Så jeg kan bare ha sånne fysiske yrker som dette. Ikke at det nødvendigvis er dumt, men jeg har ikke så mye valg, rett og slett.

Men det at du ikke var teoretisk sterk på skolen… Tror du at du forsøker å veie opp for alt det med å vise fysisk styrke?

– Tja… Ja, det kan du kanskje si.

Men han vet ikke om noe kunne blitt så veldig annerledes.

– Jeg vet ikke hvorfor det ikke gikk. Jeg prøvde egentlig aldri. Det interesserte meg bare ikke. Og den interessen går jo begge veier: Hvis du skal løfte noe skikkelig tungt, må du ha lyst for å klare det.

Når kroppen er hans fremste arbeidsredskap, slites den.

Han snakker om faren, som også er snekker, men som begynner å merke uendelige timer med fysisk hardt arbeid.

– Jeg ser jo at han har hatt et langt arbeidsliv.

– Men du er bare 26, og i full gang med å slite ut din egen kropp… Er det ikke bedre å ta litt bedre vare på den slik at du kan ha den også etter at du er 50? Selv da vil det jo fortsatt være mange år igjen av arbeidslivet.

– Tjæ…

Han tenker seg ikke lenge om.

– Jeg satser heller på første halvdel.

Isak Dreyer spretter garn i rorbua på Røst.

Isak går inn for en kropp like slitt som genseren. – Den skal brukes opp.

Foto: Synnøve Sundby Fallmyr / NRK

Den største frykten

Da han vokste opp, var ett av hans forbilder en bekjent av familien.

En ensom ulv, en tøffing, uavhengig av andre.

– Men så døde han alene. Faen så trist, egentlig. Og jeg er redd for å ende på samme viset.

Selv om Isak trives godt i eget selskap, er denne skjebnen hans største frykt.

– Det er vel det eneste jeg er redd for. Å dø alene.

– Men tror du at det kommer til å skje?

– Ja, det er jo en reell sjanse for det, da. Jeg ender jo ofte opp sånn. Du kan kanskje si at jeg er populær nå, men de mister nok fort interessen.

Ting kan ta slutt, det vet han godt. Slik er det bare. Må nyte mens man kan.

– Men hva er å være tøff?

– Det er flere ting, men én av dem er hvis du tør å være den du er, eller lever opp til den du gir deg ut for å være. Selv om du ikke passer helt inn.

Og hva er svakhet?

Han stopper garnsprettinga et øyeblikk. Det var et godt spørsmål, sier han, og tenker litt, før han svarer:

– Svakhet er å ikke gjennomføre hvis du egentlig kan, og å be om hjelp når du egentlig vet at du klarer det selv.

Men når føler du deg svak, da?

– Hehe. Den er lett. Når jeg sier til ei jente at jeg virkelig liker henne.

Men Isak liker ikke å være svak.

Så tar han opp mobilen, for han vil spille en sang som illustrerer det godt.

Blant kasser med tau og brukte garn i den gamle rorbua, fyller «Kvilelaus» ironisk og lystig opp rommet:

Guten som aldri let seg binde
For feig til å la seg vinne
Kvar en gong det blir snakk, ja så sei han fint takk
Så stryk han fint på dør
Ja, då stryk han fint på dør

Rotlaus

Endelig litt som de andre

Isak beskriver ukene på den nedlagte oljeplattformen som «fantastiske».

– Jeg fikk jo aldri studert, vet du. Begynte å jobbe med eldre folk med én gang som snekker. Mens andre på min alder hang i lag... Det fikk jeg aldri oppleve. Men nå har jeg fått et par fantastiske uker med folk i min egen alder.

Oppmerksomheten har ikke latt vente på seg. Instagram-innboksen viser konstant 99+, og media ringer stadig vekk.

– Hadde du forventet så stor interesse?

– Haha, nei, aldri. Jeg trodde jeg skulle være med på en TV-konkurranse, og det var det. Nå tar det jo helt av.

Og nå står snart sommerfisket for tur. Men først er det noen uker fri, og det kan trengs for å lande litt.

Hei, der!

Skriv gjerne til meg hvis du har noe på hjertet, eller hvis du har forslag til andre mennesker jeg bør møte.

Jeg har for eksempel også fortalt om Sisilie (27) i Vesterålen; fisker, skipper og alenemor, og om gründer og kokk Astrid (28) i Steigen som lager bærekraftig mat på gamlemåten - og om arbeideren Isak fra Bdoø som ble Norges Tøffeste.

Fisker Isak Dreyer (26) fra Bodø vant Norges tøffeste, sesong 3.

Fisker Isak Dreyer (26) fra Bodø vant Norges tøffeste, sesong 3.