Kjærestepar hjemme fra Utøya: -Den tøffeste perioden nå

Kjæresteparet Fredric Holen Bjørdal fra Ørsta og Torhild Tønnesen Haugnes fra Kristiansund er lettet over å hjemme igjen.

Fredric Holen Bjørdal og Torhild Tønnesen Haugnes

Fredric Holen Bjørdal og Torhild Tønnesen Haugnes er lettet over å være hjemme igjen.

Foto: Aina Rødal / NRK

Det eneste synlige beviset Torhild har fra Utøya-dramaet er et skrubbsår på kneet. Kjæresten Fredric har ingen fysiske skader, men alt som skjedde på Utøya sitter sterkt i.

Hus på Utøya

Noen ungdommer kom seg bort fra øya ved å svømme, mens andre gjemte seg.

Foto: Kim Erlandsen

- Jeg har vært veldig heldig, men jeg kjenner det i alle muskler. I går greide jeg nesten ikke å røre på meg, for jeg har sikkert spent muskler i mange timer i strekk. Mine skader betyr ingenting oppi alt dette, sier Torhild.

- Tøffeste periode nå

19-åringen som er fylkesleder i AUF Møre og Romsdal sier at timene på Utøya ikke kan måle seg med at man får høre om hvem som er døde. Det synes hun er mye tøffere.

- Jeg sitter og prøver å ta innover meg at flere fylkeslagsledere er savnet og bekreftet omkommet. Det er egentlig den tøffeste prosessen.

Fredric tar et godt tak rundt kjæresten som han sitter i sofaen sammen med. De synes det er godt å være tilbake i Kristiansund.

- Jeg er overlykkelig over at mine kjæreste og næreste er i god behov. Tankene går imidlertid til de som ikke var like heldige. Alle gode kamerater som er døde og savnet, og selvfølgelig alle pårørende til de som ikke kom seg fra øya i god behold, sier 21-åringen som sitter i sentralstyret i AUF.

Fredric Holen Bjørdal og Torhild Tønnesen Haugnes

Kjæresteparet hjemme hos Torhild Tønnesen Haugnes.

Foto: Aina Rødal / NRK

Var total forvirring

Nå er det tid for ettertanke og oppklaring.

- Du får vite mer og mer om saken og hva som skjedde. Da vi var på Utøya var det total forvirring og vi skjønte ingenting. Det er nå den vanskelige prosessen med å få vite hvem som aldri kom seg fra øya i live.

- Spørsmålet er hva vi skal gjøre for at våre medlemmer skal føle seg trygge, sier Torhild.

Fredric var på kjøkkenet og skulle servere kveldsmat til 600 personer. Så langt kom han imidlertid aldri. Kjæresten stod inne i matsalen, da hun så ungdommer utenfor som løp i panikk og kastet seg ned.

- Da opplevde vi panikken til alle som var i matsalen.

Pleiet sår med kokkeuniform

Iført kokkeuniform slapp Fredric alt han hadde i hendene, og hoppet ut vinduet. Senere ble forkleet på kokkeuniformen brukt til å binde sår, og hjelpe skadde.

- Jeg tror jeg gikk gjennom hele spekteret av følelser. Det gikk fra redsel, til panikk og videre til dødsforakt. Det at jeg hadde noe å gjøre hjalp meg med å holde redselen i sjakk, og det hjalp forhåpentligvis andre også.

Begge to sprang og krabbet i strandsonen.

- Jeg gikk ut, og da hører jeg skudd og hyl. Da var det bare å springe, springe, springe, sier Torhild.

Gjemte seg i grotter

De gjemte seg i grotter, og beveget seg i motsatt retning av skuddene. Torhild sprang på sokkelesten. En lang stund var de fra hverandre, og visste ikke om den andre levde. De tenkte hele tiden på hverandre.

- Jeg var ikke sikker på om han levde eller ikke. Det tenkte jeg på da jeg sprang fra skuddene, sier Torhild.

- Jeg ble veldig glad over å se at hun var i god behold da vi møttes i ei grotte langs strandsonen, sier Fredric.

Gruppa Fredric var i ble beskutt.

- Heldigvis bommet gjerningsmannen med de fleste skuddene. Jeg så geværet, men heldigvis kom han ikke så nær at jeg fikk øyekontakt.

- Det var veldig mange rundt meg som ble skadd. Folk kom med knekte bein, skuddsår i låret og armer. Det var knapt et menneske som ikke var skadd på en eller annen måte, fordi Utøya har så ulent terreng.

Reddet etter to timer

Rundt to timer etter at det første skuddet ble avfyrt ble de plukket opp av en båt. Da hadde de stått i hver sin grotte med vann opp til livet.

- Jeg mistet mobil og klokke så det føltes som fem timer. Vi klarte ikke slappe av før mange, mange timer etterpå. Det eneste håpet vi hadde da vi sprang fra skuddene var at politiet skulle komme så raskt som overhodet mulig.

Hun visste likevel at det ville ta tid, for etter krisemøtet om bombingen i regjeringskvartalet hørte hun ambulanser og politibiler på vei til Oslo.

- Stakkars dem i Oslo tenkte jeg. Ikke lenge etter sprang jeg som bare det, og tenkte på at det ikke var noe politi igjen her vi var.

Endelig hjemme

Nå er de bare glade over å ha kommet hjem til Møre og Romsdal

- Jeg føler meg tryggere her. På Sundvollen hotell følte jeg meg ikke trygg selv om det var politi over alt. Jeg fikk ikke bort redselen i meg, og var redd noe skulle skje igjen. Vi var redd det bare var starten på noe. Det tenkte jeg igjen og igjen, sier Torhild.