Dansepresten: – Livet er i kroppen

Kan hende er vikarpresten i Frei kirke i Kristiansund den eneste i landet som har akkurat denne bakgrunnen, som både danser og prest.

– Nesten all min dansegjerning har vært knyttet til kirka. For meg er det å være prest som å fortsette å danse, sier Margrete Kvalbein.

Fra danser til prest

For to år siden skrev hun en bok med undertittelen Kroppen i Guds hus.

– Da fant jeg ut at jeg måtte bli prest, for å kunne fortsette å være utøver i kirka. Dansere har ofte en aldersgrense rundt 40 år.

Foreldrene hennes var aktive kirkegjengere. Hun holdt i hånda, og gikk med til et kirkerom som føltes varmt og godt.

– Slik er det for mange jeg snakker med i forbindelse med dødsfall. Når jeg spør om troens plass i livet til dette mennesket, forteller de om slektningen som bad aftenbønn sammen med en, som tok en med til kirke, som var der i alle høytider.

Å være tilstede

– Det handler om kroppen som er tilstede, om hva man gjør og opplever med å være i kirken. For mange er det det som er troen, det å være her med kroppen sin. Det trenger ikke å være noe intellektuelt, tro er helhetlig, den kommer inn gjennom kroppen. Jeg forlanger ikke grubling for at folk skal være innafor. Å være tilstede er sterkt, så det holder.

– Hadde ikke jeg blitt kirkedanser, hadde jeg heller ikke blitt prest. Heldigvis har jeg møtt veldig få som har ment at dans er synd. Men fortsatt er det mange som mener at dans ikke er arbeid, at det skal ikke koste penger.

Skiller rollene

– Jeg danser ikke når jeg har prestekjolen på, selv om jeg gynger litt når den flinke organisten spiller. Men helt enkle bevegelser som en prest gjør hele tiden, har jeg jobba inngående med. Jeg har øvd usedvanlig mye på å stå og gå, og å rekke armer ut.

Hun er ikke fri for å ville fikle med presteutdanninga når det kommer til det å øve på kroppsspråk.

– Livet er i kroppen, sier Margrete Kvalbein.