Jeg satte meg ned i en stol, og tårene begynte å trille, forteller Bodil Grøntvedt. Hun hadde nettopp f¨ått høre at datteren hadde fått hybel og skulle flytte ut. Jeg var uforberedt, og det kom som en stor overraskelse.
Foreldre er vi hele livet, og foreldrerollen har ulike faser. En fase er over når ungene er blitt voksne og flytter hjemmefra. Men hvordan går det egentlig med foreldrene da?
Jeg trodde ikke mannen min og jeg hadde noe mer å snakke om når vi ikke hadde barn å oppdra lenger. Og jeg trodde heller aldri jeg skulle komme til å kose meg på hytta!
Men der tok jeg feil. For nå har vi mer positiv tid og fritid sammen enn den tida ungene var hjemme. Vi får mer tid til hverandre, og vi fyller hverdagen vår med andre ting, og det har gått greit, sier Bodil Grøntvedt.
Det er nok vanlig at foreldrene sitter igjen ør, fortumlet, sår og rar når barna er flyttet og jobben er gjort. Men det er viktig at man forbereder seg før "døren lukkes" og barna er borte. Så blir ikke overraskelsen så stor, sier familieterapeut Sverre Jor ved Familievernkontoret i Sør-Trøndelag.
Det er viktig at vi alt fra starten av er bevisst på at barna er til låns og at de skal bli store og selvstendige individer med tida. Det skal vi hjelpe dem til, sier han.
Barna på sin side tenker ofte at hva skal våre foreldre gjøre når vi er borte.
Jor sier at dette er en prosess som vanligvis skjer gradvis. Hver enkelt må finne ut hva de vil bruke tida til - enten sammen eller litt hver for seg. Har man hytte, kan man sette seg i sofaen, tenne lys og kanskje ikke si så mye.
En annen ting kan være at vi ønsker å overraske hverandre - at ikke alt skal skje etter gamle vaner. Da er det viktig at vi også er litt nysgjerrig på hverandre, sier Jor.