Det er vanskelig å trøste. Det er noe vi alle har erfart. Når vi kommer i kontakt med venner og andre, oppdager vi at de trenger trøst, men det er ikke så enkelt.
Det sier filosof og forfatter Kjell Madsen. Man oppdager at man skal hjelpe til på en eller annen måte, men situasjonen blir ofte kunstig. Hvis man oppdager at man lykkes i å gi trøst, skal man være glad for det.
Det er ikke populært å snakke om trøst. Det er fordi ikke alt er som det burde være, dersom vi trenger trøst. Det er å gi uttrykk for noe som er "nest best", mens filosofien alltid trakter etter det aller beste.
Trøst virker beskjedent og beskriver at vi har resignert. For det beste ville være at vi ikke hadde behov for trøst. Det har vi når vi er i en svak situasjon, og vi vil ikke innrømme at vi er det, sier Madsen.
Filosofien kan ikke erstatte andre former for nærvær - f. eks. et håndtrykk. Det ville være katastrofalt hvis filosofien utropte seg selv til å være trøsteren med stor "T" i livet!
Sjelen er udødelig, var trøsten den dødsdømte Boetius fikk i middelalderen. For han ble oppsøkt av "Fru Philosophia". Hun besøker ham mens han venter på henrettelsen. Hun gir ham både en prognose og diagnose. Diagnosen er at han er dypt nedtrykket. Årsaken er at han er uvitende og at han har glemt sin natur.
Han blir ulykkelig når han oppdager at han har glemt sin udødelige sjel. I dag trenger vi også trøst, men den må ikke være basert på løgn og bedrag. Folk må ikke føres bak lyset, - det ville være en katastrofe. En som skal gi trøst, må være seg sin oppgave bevisst, sier filosofen Kjell Madsen.
Skrevet for nett av Helge Helgheim.