Noen føler seg som en akvariefisk, - en som alle glor på. Det offentlige rom ødelegger for det personlige og private.
Da kan sørgestunden eller minnesamværet bli en belastning. Det sier psykiater Lars Weisæth. Han er leder for kontoret for krisepsykiatri ved universitetet i Oslo
Men det kan også oppleves godt når mange kommer og viser sin medfølelse. De etterlatte kan dermed kjenne omsorg og støtte i sorgen, sier Weisæth. For som ellers i livet er vi mennesker forskjellige og kjenner ulike behov - også i slike situasjoner.
Det er ulike årsaker til at en sørgehøytidelighet blir offentlig. Det kan være kjente personer, det kan være et drap som det offentlige ønsker å markere at vi tar avstand fra. Eller det kan være en situasjon med nasjonal karakter.
Nå snakker fagfolkene om "Diana-syndromet". Det er måten folk reagerte på og sørget på etter at prinsesse Diana døde. Hun var en kjent og kjær person for mange. Men hun kjente ikke alle de som sørget, personlig.
Hun var en bærer av symboler, - av verdier som folk satte pris på, sier Weisæth.
Hvis folk har sorg de ikke har fått bearbeidet, kan sorgreaksjonene slå ut når det oppstår en situasjon med kollektiv sorg, og det kan være gunstig, sier .
Også når store ulykker, f. eks. Scandinavian Star i 1990, skjer. Helle Maria Wolstad mistet sine foreldre i denne ulykka. Hun sier de oppfattet det som et overgrep i starten når de møtte folk som sa at de sørget over det som skjedde.
I ettertid ser familien annerledes på det. Det er godt at noen bryr seg. Og når ting kommer på avstand er det likevel godt at noen gav uttrykk for at de sørget samen med oss, sier Helle Maria Wolstad.
Hun viser til at andre land som f. eks. Tyskland har ikke den type omsorg ved katastrofer som vi har. Det sier folk som er blitt rammet der. Der sier de at de norske innbyggerne er heldige som har et "offentlig rom" der folk står sammen når ulykker og katastrofer rammer.