Vårt syn på døden avgjør hvordan vi sørger. En buddhist ser på døden som en del av livet. Liv og død er ett, og det er ingen forskjell på dem. Liv og død er to sider av samme sak, som innsida og utsida av handa, sier Zenbuddhistprest Såzen Larsen Kusano. Han er grunnlegger av Norges Soto Zen Buddhist Orden.
Men vi føler dyp sorg når noen av våre nærmeste dør. En buddhist ser ikke på døden som noe tap, og det er heller ingen form for ”gevinst”. Menneskeånden er fortsatt tilstede. Hvor skulle den ellers ha gått?
Det går an å kommunisere med de døde. Det er ikke alle mennesker som har evnen til å snakke med de døde.
Når en buddhist dør, er ikke begravelsesbyrået det første de pårørende ringer til. De ringer til munkene eller prestene. Og da er det presten som kommer først. Presten sitter sammen med den døde og familie, tenner lys og leser fra skriften, sier Såzen Larsen Kusano.
Hos buddhistene er det ingen tanker om gjenforening i en himmel. Men den døde minnes med en plate med navn på. Den blir innviet i en åndefest hjemme. Da tror man at ånden til den døde kan bo i et rom i hjemmet. Der vi be for den avdøde.
Buddhistene deler gjerne asken av den avdøde i flere deler. En del av asken kan komme til en gravlund, en del kan oppbevares hjemme, og hvis det er innvandrere, kan en del av asken sendes til det opprinnelige hjemlandet. Men ifølge norsk lov er dette ikke tillatt, og det mener buddhistpresten det bør bli en endring på.