”På tide å se den menneskelige virkeligheten” var tittelen på et leserinnlegg i avisa Vårt land 8. mai i 2000. Det var et åpent brev skrevet av Gunvor Fjellheim. Hun jobbet da som kirkemusiker og var kantor i Den norske kirke og bodde sammen med en annen kvinne. I brevet stod det:
”I 17 år har jeg levd sammen med henne jeg elsker. Kjærlighetens vesen og uttrykk tar man ikke feil av. Det man mener med min synd, er mitt gode samliv. Det er altså noe åndelig kriminelt med min identitet. Jeg hadde tilsneket meg en plass i kirken, som jeg ikke skulle ha hatt.
Etter alle årene med indre og ytre press opplever jeg kløften stadig større i forhold til å kunne leve et helt liv. Jeg har vært trett før. Nå er jeg meget trett – trett av en krevende arbeidssituasjon. Jeg er ingen ”sak” eller et bibelsyn. Jeg er et liv. Dette er ikke til å leve med.”
Slik skrev altså Guvor Fjellheim. Hennes samboer heter Reidun Flaten. Nå har de levd sammen i 24 år. Det var på den tida Gunvor ble sykmeldt, forteller Reidun. Det var fordi hun ble deprimert av situasjonen. Derfor måtte hun skrive, og det endte opp med det åpne brevet til Den norske kirke.
I dag er Gunvor delvis restituert. Hun er halvt trygdet, men hun fungerer ikke lenger som kantor, men jobber i kulturskolen i halv stilling. Og for oss er det ikke mulig å være i kirken, sier Reidun Flaten.
Du kan høre mer om dette ved å klikke deg inn på lyden av innslaget.