Då Marit Sletnes (28) frå Sunndalsøra gjekk på ungdomsskulen, var foreldra og lærarane dei fyrste som la merke til at ho nappa ut hår.
– Dei såg det før eg gjorde det sjølv. Det var heilt ubevisst, seier Marit.
Til slutt var det ein hårlaus flekk på toppen av hovudet til Marit.
– Eg hugsar godt at det var ein gut som ropte etter meg: «måne!» Det gjorde vondt. Og eg skamma meg frykteleg, innrømmer Marit.
Marit prøvde å slutta, og nemner nokre knep ho lærde seg:
– Eg sette meg på hendene mine, og det hjelpte i augeblinken. Eg dekka også flekken med ein liten hestehale. Då vart det vanskelegare å komma til.
Etter kvart klarte ho å stoppa. Så gjekk det nokre år.
- Møt Marit i «Hva feiler det deg?»
Hårnappinga kjem tilbake
Marit reiste til Trondheim for å studera. Ho hadde vore god på skulen, og gledde seg til studia. Men det vart ikkje som ho hadde håpa.
– Hårnappinga kom tilbake med full kraft. Eg nappa hovudhår, men det gjekk òg utover hår andre stader, til eksempel augebryna mine, seier Marit.
– Eg oppdaga at det vart verre med stress, og det var jo jamlege eksamenar og prøver. Eg nappa og meir når eg konsentrerte meg. Då vart det til at eg grua meg til å lesa – så det enda med at eg unngjekk bøkene, vedgår Marit.
Det vart rett og slett for mykje. Det enda med at ho braut av studia før eksamen.
Det Marit enno ikkje visste, var at ho leid av ein vanleg, men likevel ganske ukjend sjukdom kalla trikotillomani eller hårnappingsliding.
Neglebiting og pirking i nasen
Hårnappingsliding er ei av fleire i ei stor gruppe psykiske lidingar som blir kalla «Kroppsfokusert repeterande åtferdsliding, KFRL».
Her finn vi òg neglebiting, plukking av hud, biting i kinn og elles ei lang liste med andre typar handlingar retta mot eigen kropp.
– Desse handlingane treng ikkje å by på problem, men når ein mistar kontrollen og trongen fører til sterke plager eller fysiske sår, treng ein hjelp, fortel psykiater og forskingsleiar Benjamin Hummelen på Oslo Universitetssjukehus.
KFRL er blant dei minst kjende og underbehandla psykiske plagene.
– Desse lidingane er mykje meir vanlege enn folk trur. Forskinga vår viser at éin av tjue har dei i ein slik grad at dei ville ha nytte av hjelp, legg forskaren til.
Hummelen fortel vidare at trongen til å gjenta handlinga ofte dukkar opp saman med depresjon, angst, stress eller når ein kjedar seg. Det er ein slags strategi for å regulera kjenslene, og det kan vera både medvete og umedvete.
Forskingsleiaren og teamet hans vil at desse sjukdomane skal bli meir kjende blant helsearbeidarar og vanlege folk.
– Lidingane blir ikkje tatt på alvor, dei vert ofte bagatelliserte og misforståtte. Pasientane vert gjerne spurde: «Kvifor kan du ikkje berre slutta?» Men det er ikkje så enkelt: Det er ein slags avhengigheit, som slektar på anna rus- og spelavhengigheit, avsluttar Hummelen.
Skam
Marit skamma seg over dei hårlause flekkane på hovudet. Til slutt gav ho opp og kjøpte seg ein parykk.
– Eg ville ikkje at nokon skulle sjå hovudet mitt. Eg trudde eg var heilt åleine om dette problemet og var overtydd om at eg var galen, fortel ho.
Omsider oppsøkte Marit ein lege. Ho vart både overraska og glad då ho fekk diagnosen.
– Det var ei enorm lette! Plutseleg skjønte eg at eg ikkje var åleine. Eg drog rett heim og googla trikotillomani. Eg fann straks ei Facebook-gruppe med folk med denne lidinga frå hele verda. Det hjelpte veldig.
Legen sende Marit til behandling. Denne verka bra ei stund, men så kom trongen til hårnapping veldig tilbake. Då såg ho ikkje annan utveg enn å barbera av seg alt håret.
– Det var frigjerande, seier Marit. Sidan få jenter er snauklipte, var det mange som spurde kvifor eg hadde barbert meg, og då kunne eg byrja å fortelja kva eg leid av. Mykje av skamma forsvann med det.
Det finst hjelp å få
Erna Moen, no pensjonert psykiatrisk sjukepleiar og terapeut, var den første i Noreg som starta å behandle trikotillomani. Ho fortel at mange av dei som har dette problemet verkeleg lid.
– Dei skjønar ikkje sjølve kvifor dei ikkje klarer å slutta, og mange blir svært fortvila, fortel terapeuten og fortset: Nokre unngår vanlege fritids- og sosiale aktivitetar for å halda hårtapet skjult. Andre går så langt at dei avstår frå intime relasjonar eller isolerer seg frå omverda, seier den erfarne terapeuten.
– Men det er hjelp å få. Vi har hatt oppsiktsvekkande gode resultat med behandlinga vår, avsluttar terapeuten.
Du kan få behandling for KFRL i Oslo eller i Trondheim.
Mobil og strikketøy
Marit plukkar ikkje lenger hår, verken her eller der.
Ho kjenner rett og slett ikkje trongen lenger. Ho passar likevel på å ha mobilen eller strikketøyet klart når ho ser på TV.
– Eg må nok alltid vera førebudd på at lidinga kan komma tilbake. Men etter at eg barberte hovudet, har eg så å seie ikkje hatt periodar med napping. Eg nyt å vera fri frå tvangen og er utruleg glad for at eg slepp å bruka meir tid på å tenkje på hårnapping.
- Sjå kva legane gissar om Marits diagnose i Hva feiler det deg?