Vi tok ikke kontakt med menigheten, fordi vi fant det mer naturlig å kontakte "Åpen kirkegruppe". Men senere så min datter det mer som en "misjonsoppgave" å stå åpent fram i menigheten også. Det gjorde hun, fordi hun visste at mange med samme legning holdt seg unna menigheten i frykt for å bli utstøtt, sier moren.
Vi visste at statistisk er det mange i en stor menighet som har det på samme måte. Derfor mener vi at det er viktig at både skole, menighet og lokalsamfunn forbereder seg på at også homofile og lesbiske skal leve og fungere i en sammenheng.
Men vi følte at vi møtte en vegg. Vi forstår at folk er skeptiske til det som er annerledes, men jeg skjønner ikke denne "dyneløfteholdningen" som mange mennesker i menigheten har. De skiller ut seksualiteten som noe for seg selv. Det er fantasiene rundt homoseksualiteten som blir trukket fram, sier moren.
Jeg syns alle Bibel-argumentene blir feid til side når Jesus kommer med sitt kjærlighetsbud. Jeg tror min datter har mistet en god del illusjoner og ble enda mer innstilt på å kjempe for det hun mener er rett. Hun har nok et håp om at kirkens folk kan se litt annerledes på ting etterhvert.
Legning og praksis er et kunstig ordpar. Det går ikke an å skille mellom det, for mennesket er helt. Vi skiller heller ikke mellom heterofil legning og praksis. Til Kirkens folk vil jeg si: Hvorfor kutter dere ut så mange fine mennesker som har så mye å gi? Det fins mange homofile som har en empati som ikke alle har. De burde være verdifulle for Kirken, sier "lesbemammaen".