Rituale
Han står over det døde dyret en liten stille stund. Som om det er et hellig øyeblikk – i dyp andakt. Jegeren Finn Dag Steiro har nettopp felt et dyr. Han gjennomfører da et rituale og leser fra boka ”Profeten” av Kahlil Gibran.
”Den samme kraften som slår deg ned, skal også slå meg ned. Også jeg skal fortæres. Den loven som lar deg falle i min hånd, skal la meg falle i en mektigeres hånd.”
Økologisk runddans
Jeg opplever å ta del i en økologisk runddans. Det er et stort kosmisk hjul. Det er ikke for å ha det gøy at vi tar livet av noe annet. Og det syns jeg ikke at vi skal gjøre uten å bli berørt av det, sier Steiro.
”For ditt blod og mitt blod er samme sevjen. Den sevjen som får himmelens trær til å vokse,” leser han videre fra boka. Jeg blir berørt, og det er mange følelser involvert i det å ta livet av et dyr. Jeg har verdens beste samvittighet.
Jeg husker første gang jeg var med på elgjakt og skjøt den første elgen. Da kom det opp et ord inni meg, - og ”nåde”, sa det da jeg trakk av. I et slikt øyeblikk er det min oppgave å påføre dyret minst mulig lidelse, slik at fellingen av dyret går fort og smertefritt. Skal man greie dette, må man trene for å bli en god jeger, sier Steiro.
Mange krav til en god jeger
Det er flere ting å lære for å bli en god jeger. For det første må man lære seg å finne dyret. og når man skal skyte, må man være sikker på å treffe der man skal.
Jeg opplever at naturen pirker borti sjela. Det er noe med dyrets døde øye. Jeg husker da jeg som gutt hørte en spurv fly mot vindusruta og falt i bakken. Jeg gikk ut for å ta opp den fuglen, fordi jeg syntes han ikke skulle ligge der og pines. Det blinket i øye da jeg kastet den mot bakken for å stoppe lidelsene. Det samme uttrykket i øyet har elgen også når jeg går bort for å stikke den etter at den er skutt. Når jeg ser øyet på elgen da, er det som om noe i naturen stirrer på meg, sier Finn Dag Steiro.