Det er en del mannfolk som strever i sin sorg. Det er fordi det er ting som ikke lar seg reparere. Det sier forfatter Steinar Ekvik.
Før i tida stod folk og laget kister selv. De gravde gravene selv, og de deltok i hele prosessen med å få de døde i grava.
Det er nok felt mange tårer fra menn også gjennom denne prosessen, sier Ekvik. Nå sitter vi sammen, spiser og prater og vi er sammen bare i kirka.
Dette blir kompensert med at slektninger av mennesker som dør, ofte besøker verksteder, ulykkessteder, og det blir tent lys der det har skjedd noe eller andre synlige ting som skal være med å gjøre oss aktive i sorgarbeidet.
Jenter som sørger, kommer sammen og snakker om det som har hendt. De oppsøker venninner.
De som ikke er blitt selvstendige og ikke har lært å stå "på egne bein", får ofte større problemer, fordi de ikke har lært å tenke over sakene eller gjort sine egne valg. De må betale dyrt senere, sier Ekvik.
Det er virkelige forskjeller det handler om. For menn og kvinner reagerer ulikt. Han sier at "respekt" er et nøkkelord. En periode i sorg er også en tid da vi er ekstra sårbare.
Vi kan også komme til å gjøre ting vi ikke egentlig hadde tenkt, og bl. a. er utroskap snublende nær, sier Ekvik.
Lengselen blir for stor, og det seksuelle "samvær" blir en slags trøst og ømhet det blir lett å falle for i en vanskelig tid.
Vi må prøve å finne en høy toleranse for at det fins forskjellige måter å sørge på, og at vi må få frihet til å sørge på den måten som passer den enkelte best, sier Steinar Ekvik.
Skrevet for nett av Helge Helgheim